Dette er egentlig ikke noe ny skole, men en videreutvikling av den klassiske læren og Human-Relation bevegelsen som vokste opp første halvdel av det 20-århundre.
Den sosio-tekniske skolen ble skapt på 1950 og 1960 tallet av Emery & Herbst ved Tavistock Institute of Human Relations i London. De ønsket å skape en helhetlig organisasjonsteori, i motsetning til de fragmenterte teoriene som hadde eksistert frem til da. Teorier som beskrev oppbygningen av organisasjonsstrukturen eller hvordan menneskene burde behandles, istedenfor å prøve å se på organisasjonen som et stort åpent system som er avhengig av såvel ressursene, strukturene og menneskene i organisasjonen som omgivelsene de er en del av.
De mente at hvis organisasjonen ønsker å overleve på lengre sikt, kan den ikke leve i et lukket system. Uttrykket sosio-teknisk betyr at man ser på organisasjonen som:
Et totalsystem, som består av to delsystemer, ett sosialt- og ett teknisk system.
Utover 1950-tallet begynte forskerne å forstå at motivasjon, jobbtilfredsstillelse og involvering i beslutningstaking var essensielt for organisasjonens effektivitet. De begynte derfor å interessere seg for dette temaet og begynte å utvikle strategier for hvordan organisasjonens effektivitt gjennom å for både relasjons- og oppgaveorientering mellom lederne og ansatte. De ansatte begynte nå for alvor å få anerkjennelse for jobben de gjorde.
Peter F. Drucker kommer i 1954 med “The Practice of Management” der han forklarer sin berømte “MBO” eller “Management by objectives” eller målstyring på norsk, hvor han beskriver hvordan vi kan lede gjennom målstyring. En japansk ledelseteknikk som slo umiddelbart an og som brukes i stor grad den dag i dag.
1960-årenes litteratur understreker oppgavestrukturen, lederens makt legitimitet og medarbeidernes respekt for lederen. Men tross den teoretiske utviklingen innen fagfeltet, velger praktikere fremdeles å snakke om Human-Relations mens de praktiserer Scientific Management – et dilemma.
Du leser nå artikkelserien: Historisk utvikling på ledelse