For å avgjøre hvilken interessentstrategi vi bør velge for de interessentene vi har avdekket gjennom vår interessentanalyse og interessentkart, skisserer Freemann opp fire ulike generiske interessestrategier.
Rammeverk for strategivalget
Freeman s tar utgangspunkt i Porter`s “five-force analyse” som danner grunnlaget for Porter`s generiske konkurransestrategier, men bygger ut denne analysemodellen ut med en ekstra sjette kraft, nemlig “Andre interessenters relative kraft“. Istedenfor en fem-faktor analyse får vi dermed en seks-faktor analyse som danner grunnlaget for valg av forretningsstrategi.
Årsaken til at Freeman legger til denne sjette faktoren i sitt analyserammeverk skyldes at de fleste teorier ignorerer innflytelsen disse andre interessentene som ikke er direkte knyttet til markedet kan ha på sluttresultatet.
Gjennom å analysere kooperativt potensial og kooperativ trussel i forhold til hver interessentgruppe, oppnår vi et sunogat for interessentens potensial til å påvirke ethvert strategisk program som utvikles av organisasjonen. Det blir meget åpenbart at organisasjonen må behandle de interessenter som har høyt kooperativt potensial og lav konkurranse trussel forskjellig fra de interessenter som har lavt kooperativt potensial og høy konkurranse trussel.
Fire mulige generiske interessentstrategier
For å komme dit må vi først rangere interessenter ut fra deres relative kooperative potensial og deres relative konkurranse trussel. Vi gjør dette gjennom å klassifisere interessentene i skjemaet under som gir oss fire mulige generiske interessentstrategier.
