Markedssvikt

Hva er markedssvikt?

Markedsøkonomiens mål er å få til en effektiv ressursbruk. Dvs. å produsere mest mulig til lavest mulig kostnad. Oppnår man ikke dette oppstår det vi kaller markedssvikt.

Markedssvikt viser med andre ord til situasjoner hvor markedskreftene ikke fører til en effektiv ressursbruk i økonomien.

Når vi i samfunnsøkonomien snakker om kostnader, tenker vi ikke bare på de vanlige betalbare kostnadene, f.eks. lønn, strøm, materialer osv. I samfunnsøkonomien tenker vi på de totale kostnadene for samfunnet.

Et uttrykk for et ikke fungerende marked

For å unngå at markedssvikt oppstår må vi ha et marked som preges av perfekt fullkommen konkurranse i følge økonomisk teori. 

Et marked med fullkommen konkurranse kjennetegnes ved at:

• Det er nesten uendelig mange kjøpere og selgere 
• Alle kjøperne og selgerne er like store, rike og mektige
• Alle produktene i et marked er helt like
• Det er fullkommen informasjon
• Det koster ikke noe å gå inn eller ut av markedet
• Selgeren maksimerer profitt og kundene maksimerer egeninteresse
• Det er ingen transaksjonskostnader (kostnader ved å handle)

Et slikt marked vil skape et velfungerende marked som gir en perfekt utnyttelse av ressursene, i følge økonomisk teori. I virkeligheten er ingen markeder fullkomne eller perfekte, da ethvert avvik fra idealmodellen over skaper et stort eller lite markedssvikt.

Ofte vil vi se at markedsøkonomiens prismekanisme ikke oppfyller sin rolle, ved at de ikke viser de reelle kostnadene for samfunnet. Kanskje er vannet udrikkelige, lufta helsefarlig osv. Enkelte av disse «kostnadene» kan rettes opp gjennom å bygge renseanlegg som renser vannet, filtre og katalysatorer som renser luften m.v., men ikke alle lar seg reparere.

Selv om markedssvikt kan legitimere inngrep fra staten for å få markedet til å fungere bedre, skal man samtidig være klar over at ulike typer styringssvikt kan gjøre at offentlige inngrep heller ikke vil gi de ønskede effektene.

Allokeringpolitikk

I situasjoner med markedssvikt kan staten sette inn ulike tiltak for å oppnå en bedre og mer effektiv ressursbruk, sett fra et samfunnsøkonomisk perspektiv. Tiltak som settes i verk for å korrigere markedet i den hensikt å oppnå  en mer effektiv ressursbruk kalles allokeringpolitikk.

Allokeringpolitikk går ut på at man prøver å øke samfunnets velferd gjennom å innrette ressursbruken og produksjonen på en annen måte gjennom korrigeringer og kompletteringen av markedsmekanismen.

Kollektive goder

En spesiell, men vanlig form for markedssvikt er de kollektive godene.

Kollektive goder er fellesgoder som vi ikke kan stykkes ut til enkeltindivider eller selge via et marked. Kollektive goder er goder vi må forbruke i fellesskap. Klassiske eksempler er forsvar, politi, rettsvesenet,  fyrtårn, gatelys og parker. Dette er tjenester som det offentlige produserer og hvor regningen dekkes over skatteseddelen.

Dette betyr ikke at alle offentlig produserte goder er kollektive goder. Helsetjenester, undervisning og søppeltømming er eksempler på goder som ikke regnes som kollektive goder. De som har fått plass i en hjertekø eller sikret seg en studieplass etter en konkurranse, vet at helsetjenester og undervisning i aller høyeste grad individualiseres og deles ut til enkeltpersoner. Vi må derfor skille mellom kollektive goder og offentlig produserte goder.

Rene kollektive goder kjennetegnes av følgende to egenskaper:

1. Ikke eksklusivitet – Ingen blir utestengt fra konsum av godet. Ikke- ekskluderende innebærer at når godet først er produsert vil det være umulig, eller svært kostbart, å ekskludere noen fra å bruke det.
2. Ikke revalisering – En persons konsum av godet forringer ikke en annen persons konsum av godet.

Et kollektivt gode kjennetegnes ved at det er ikke-ekskluderende og ikke-rivaliserende. Eksempler på rene kollektive goder kan være fyrtårn, telefonlinjer, gatebelysning og radiosignaler.

Kollektive goder kan gi opphav til markedssvikt fordi frikonkurranse løsningen ikke vil
frembringe det optimale kvantum av det kollektive godet. Grunnen til dette er at hvert individ har intensiver til å underrapportere sin betalingsvilje for det kollektive godet. Dette er fordi hvert individ gjerne vil tenke at «så lenge noen andre kjøper det trenger ikke jeg å gjøre det», ettersom godet er både ikke-rivaliserende og ikke-ekskluderende. Dette kalles
gratispassasjerproblemet. Fordi godet er ikke-ekskluderende kan hvert individ konsumere godet selv om han ikke har vært med på å betale for det. Årsaken til markedssvikt ligger i de kollektive goders egenart.

Gratisproblemet gjør det vanskelig å få til en optimal produksjon av kollektive goder i private markeder. En mulig løsning på markedssvikten som oppstår er å la staten ta over ansvaret for tilbudet av kollektive goder. Staten kan dekke kostnadene gjennom blant annet skattesystemet, og med dette unngå gratispassasjerproblemet.

Optimal produksjon av kollektive goder fremkommer når summen av konsumentenes marginale betalingsvillighet er lik grensekostnadene ved produksjonen.

Eksterne virkninger (eksternaliteter)

En annen form for markedssvikt er de eksterne virkningene av produksjon og forbruk. Med eksterne virkninger mener vi:

fordeler (inntekter) eller ulemper (kostnader) ved produksjon eller forbruk av et gode som den enkelte produsent, eller forbruker ikke blir belastet for (hvis kostnad) eller godskrevet (hvis inntekt).

Slike virkninger tar derfor den enkelte produsent eller forbruker ikke hensyn til i sin tilpasning av produksjon eller forbruk. Vi kan si at en ekstern effekt oppstår når handlingen til en aktør påvirker velferden eller profitten til en annen aktør, uten at det er reflektert i markedsprisen eller blir kompensert for.

Vi skiller her mellom positive og negative virkninger, dvs. produskjons- og forbruksaktiviteter som gir fordeler eller ulemper for andre produsenter eller forbrukere.

Negative eksterne virkninger (eksternaliteter) i produksjonen oppstår når en bedrift forurenser en fjord eller luften. Forurensing av vannet kan ødelegge fiskebestanden og den økologiske balansen i vannet, samt badelivet langs strendene. Luftforurensninger kan ødelegge osonlaget, skape drivhuseffekter og ødelegge hele den økologiske balansen i verden gjennom sur nedbør o.l.

Slike kostnader kan ofte ikke måles i kroner og ører, og blir ikke tatt hensyn til i produsentenes prissetting av varene eller tjenestene. De må staten som regel betale, og disse kostnadene må legges til produsentenes kostnader.

Men det finnes også en rekke positive eksterne virkninger (eksternaliteter) vi kan få som et resultat av produksjon og forbruk. F.eks. vil:

• en vannkraftutbygning som regulerer vannstanden i elven hindre flom i distriktet.
• biene fra en honningprodusent bidrar til å øke produksjonen hos en eplebonde like ved.
• arbeidet en person legger ned i å gjøre hagen sin pen øke velferden hos de naboene som bryr seg om å ha et pent nabolag.

For å redusere de negative virkningene kan staten sette inn tiltak avgifter, skatter, subsidier, omsettelige kvoter og forbud.

Ved å legge en avgift på den transaksjonen som skaper en negativ ekstern effekt kan det både redusere aktiviteten og bidra til å dekke de utgiftene den negative effekten skaper. Omvendt vil det å gi en subsidie til den transaksjonen som produserer en positiv eksternalitet kunne øke produksjonen. Kvoter er ofte vanlig når det gjelder forurensning, og er en måte å prøve og redusere den negative eksternaliteten samtidig som de som er ansvarlig må betale.

Ufullkommen konkurranse

Et annet forhold som kan bidra til markedssvikt er ufullkommen konkurranse. Dette kan f.eks. skyldes markedsformen i et marked.

Monopoltilpasning kan f.eks. føre til et effektivitetstap ved at monopolisten vil produsere færre enheter og ta en høyere enhetspris enn under frikonkurranse. Det samfunnsøkonomiske overskuddet blir altså lavere enn under frikonkurranse. I tillegg kan mangel på konkurranse føre til lavere insentiver for innovasjon, og med dette lavere kvalitet på godet som produseres.

På samme måte som for aktørene under frikonkurranse, er også en monopolist ute etter å maksimere sin profitt. I begge tilfeller vil tilpasningen skje i det punktet der inntekten ved å selge en ekstra enhet (grenseinntekten) er lik kostnadene ved å produsere denne enheten (grensekostnaden). I tilfellet med frikonkurranse har hver enkelt aktør ikke noen mulighet til å påvirke prisen. Grenseinntekten vil derfor være lik prisen som settes i markedet. I monopoltilfellet vil det imidlertid være produsenten som fastsetter prisen. Dersom monopolisten ønsker å selge flere enheter, må han senke prisen på godet. Hvor mye han må senke prisen avhenger av elastistiteten i etterspørselen. Når monopolisten ikke kan drive prisdiskriminering, må han senke prisen på alle sine varer, slik at grenseinntekten er lavere enn prisen. Monopolisten legger derfor en marginalverdi til grunn i sin lønnsomhetsvurdering som er lavere enn konsumentens betalingsvillighet. Dette fører til at det i monopoltilfellet blir produsert færre enheter, som vil bli solgt til en høyere pris, enn hva tilfellet er under frikonkurranse. Markedsprisen vil ligge høyere enn grensekostnaden og ikke lenger reflektere alternativverdien av ressursene som medgår (NOU 1997: 27).

På samme måte som en sjelden finner markeder hvor aktørene tilpasser seg slik de er forutsatt å gjøre under frikonkurranse, er det sjelden vi finner markeder som til fulle tilfredsstiller beskrivelsen gitt ovenfor. I et marked med en eller flere dominerende aktører vil prisen likevel i de alle fleste tilfellene ligge høyere enn grensekostnaden. Etter hvert som antallet aktører på tilbudsiden øker, vil imidlertid avviket mellom grensekostnaden og markedspris reduseres. Det samme kan være tilfellet dersom det finnes nære substitutter til «monopolvaren». En for høy pris på monopolvaren kan bidra til at etterspørselen vris i retning av et av disse substituttene. Dette omtales ofte som monopolistisk konkurranse (NOU 1997: 27).

For å hindre markedssvikt som kan oppstå under monopolistisk konkurranse kan staten iverksette konkurransefremmende tiltak eller tvangsoppløsning. Dersom Konkurransetilsynet mener at en fusjonering mellom to bedrifter vil føre til en situasjon som ikke er samfunnsøkonomisk optimal, kan de enten forby fusjoneringen eller pålegge bedriftene ulike krav for å redusere markedsmakten.

Vi kan se på ufullkommen konkurranse som en form for eksterne virkninger som virker via prisene. Slike eksterne virkninger kalles gjerne pekuniære eksterne virkninger, og medfører på samme måte som ordinære eksterne virkninger at privatøkonomiske kostnader avviker fra de samfunnsøkonomiske.

Dersom en i tilfellene med en eller flere dominerende aktører velger å benytte seg av markedspriser i en nytte-kostnadsanalyse, vil en i prinsippet overvurdere verdien av de ressursene som inngår, siden prisene også inneholder en monopolgevinst. For å måle samfunnsøkonomisk lønnsomhet kan det derfor være nødvendig å korrigere prisene (NOU 1997: 27).

Beskatning

Ikke alle offentlige prosjekter lar seg finansiere med de inntektene som prosjektet genererer. Et flertall av prosjektene må derfor finansieres gjennom statens skatte- og avgiftssystemet. Noe som fører til ulike former for markedssvikt.

Hvis det innføres en skatt på produksjonen, vil produsentprisen gå ned pga. skattekilen, og tilbudet vil synke. Det blir produsert færre enheter til en pris som er ulik for konsument og produsent. Konsumenten må betale en høyere pris enn tidligere, mens produsenten mottar en lavere pris enn hva han gjorde i tilfellet uten skatt. Dette bidrar til å redusere henholdvis konsument- og produsentoverskuddet. Siden konsumentene og produsentene etter innføring av skatten baserer seg på ulike priser, vil ikke markedsløsningen lenger være effektiv. Dette innbærer at det oppstår et velferdstap som er tilnærmet lik differansen mellom redusert produsent- og konsumentoverskudd og offentlige skatteinntekter (NOU 1997: 27).

Det er ikke alltid skatter medfører velferdstap. Hvis formålet med skatten er å korrigere for eksterne virkninger, kan innføringen av skatt bidra til å rette opp skjevhetene i markedet. Det vil heller ikke oppstår noe velferdstap dersom skatten utformes slik at det ikke oppstår avvik mellom kjøper- og selgerpris (lump-sum skatt). Denne typen skatt vil forholde seg nøytralt til ressursallokeringen i den forstand at den bare har inntektsvirkninger. På grunn av fordelingshensyn vil det imidlertid ofte ikke være ønskelig å innføre en skatt som rammer alle likt, selv om dette hadde vært mulig (NOU 1997: 27).

Ulik tilgang på informasjon

En av forutsetningene for frikonkurranse er at alle markedsaktørene har lik informasjon om priser på og egenskaper ved alle produktene. Dersom enkelte markedsaktører vet mer enn andre (asymmetrisk informasjon), kan dette føre til at prisen som observeres i markedet ikke gjenspeiler alternativverdien av ressursinnsatsen. Ofte har selgere bedre kunnskaper om et produkt enn kjøpere, som f.eks. ved salg av bruktbiler og helsetjenester.

For å rette opp skjevheter som følge av informasjonsasymmetri, velger staten ofte å vedta påbud om prisinformasjon, varedeklarasjon, minimumsstandarder og sertifiseringskrav (NOU 1997: 27).

Kilder:

• NOU 1997: 27 – Hentet 06.04.22: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-1997-27/id116359/?ch=6