agenturer.no

Beskyttet innhold!

For å lese denne og våre øvrige sider må du tegne et årsabonnement og være logget inn.

Som abonnent/medlem får du tilgang til alt innholdet på sidene våre, og skulle sidene våre ikke leve opp til forventningene dine har vi en "Pengene tilbake garanti" du kan benytte.

Tegn abonnement!

    Denne artikkelen er del 16 av 31 artikler om Forretningsmodell

Annonse

Hva er provisjon og transaksjonskostand som inntekts- og forretningsmodell?

Provisjon og transaksjonskostnad (avgift) som inntektsmodell er et tredje alternativ til kjøpe- og leiemodellene, og er en samlebetegnelse for en lang rekke ulike forretningsmodeller som benytter transaksjonsavgift og provisjonsbetaling som inntektsmodell.

Hvem passer provisjon og transaksjonskostnad som inntektsmodell for?

Disse forretningsmodellene passer best for dem som opptrer som et mellomledd i en verdikjede eller verdikjedesystem.

Annonse

Hvordan virker inntektsmodellen?

At inntektsmodellen benytter provisjon eller transaksjonsavgift som inntektsgrunnlag vil si at virksomheten får sine inntekter fra en “kick-back“, eller provisjon på norsk, av salget de genererer. Alternativt kan de få en transaksjonsavgift for hver transaksjon som går igjennom systemet (plattformen).

Generer virksomheten ingen salg for de dermed heller ingen inntekter.

Provisjonen er en viss prosent av salgsprisen av salget de generer og utbetales derfor etterskuddsvis. Transaksjonsavgiften kan enten være en fast kostnad per transaksjon som går igjennom plattformen eller en prosentandel av verdien eller volumet.

Hvilke forretningsmodeller benytter provisjon som inntektsmodell?

De to største gruppene forretningsmodeller som benytter provisjon som inntektsmodell er:

Disse to forretningsmodellen vil vi ta for oss i de to påfølgende artiklene. Vi unnlater derfor å komme inn på dem her, og konsentrerer oss om de andre vanlige forretningsmodellene som benytter provisjon som inntektsmodell.

Annonse

Digitale markedsplasser

Når en kunde får adgang til markeder direkte gjennom bruk av en datamaskin, kaller vi dette for et elektronisk marked” (Christensen, Grønland, & Methlie, 1994, s. 145).

Digitale markedsplasser er nettsteder, i form av digitale plattformer, som kobler selgere og kjøpere sammen, uten kostnadsdrivende mellomledd. Disse digitale markedsplassene kan enten være ensidige (når en kundegruppe) eller flersidig (når flere kundegrupper). Betalingen for jobben de gjør er provisjon eller transaksjonsavgift.

Klassiske eksempler på slike markedsplasser vi alle kjenner til er:

  • eBay – auksjonshus på internett, hvor eBay får provisjon av auksjonsprisen
  • Finn.no – eiendoms-, stillings- og bruksmarked hvor Finn.no får en fast avgift for annonsene du setter inn
  • Netfonds.no – nettmegler som får inntektene sine fra en fast transaksjonsavgift fra alle kjøp og salg av aksjer som går igjennom systemet deres.

Disse digitale markedsplasser har mange likhetstegn med digitale plattformer, og i likhet med de digitale plattformene genererer de også store nettverkseffekter. Jo flere kjøpere og selgere, desto større kommersiell verdi har markedsplassen.

PricewaterhouseCooper (PwC) anslo i 2015 at digitale markedsplasser har et potensialet til å øke sin globale inntekter fra rundt 15 milliarder dollar i 2015, til rundt 335 milliarder dollar i 2025 (PwC, 2015).

Fire typer digitale markedsplasser

Generelt kan elektroniske markeder deles inn i fire områder, etter hvem som er partene i
transaksjonen.

  1. “Business-to-business” (B2B) er transaksjoner mellom bedrifter.
  2. “Business-to-consumer” (B2C) refererer til transaksjoner mellom bedrifter som selgende part og privatpersoner som kjøpende part.
  3. “Consumer-to-business” (C2B) referer til at privatpersoner selger deres produkter eller tjenester til bedrifter.
  4. “Consumer-to-consumer” (C2C) involverer transaksjoner mellom privatpersoner (Madu & Madu, 2002). Et alternativ til utrykket “consumer-to-consumer”, er “peer-to-peer” (P2P).
Annonse


Bygger på kommersiell- eller delingsøkonomi

Lessig (2008) skiller mellom tre økonomier:

  1. sharing economy (delingsøkonomi)
  2. commercial economy (tradisjonell økonomi)
  3. hybrid economy (en mellomting)

Delingsøkonomi (sharing economy) og kommersiell økonomi (commercial economy) er her to ytterpunkter, med hybridøkonomi (hybrid economy) som et mellompunkt.

Lessig (2008, s. 177) definerer commercial economy slik: “Commercial economies build value with money at their core. Sharing economies build value, ignoring money”. Når han snakker om deling, henviser han først og fremst til deling over Internett. I 2000 presenterte Lessig en teori om at internettrevolusjonen var en konsekvens av mangelen på lovfestede begrensninger på Internett. Internettrevolusjonen muliggjorde at man
kunne være kreativ på grunnlag av andres arbeid og ideer. Som følge av dette hevder Lessig at Internett i stor grad er bygget opp rundt prinsippet om deling, hvor man bygger videre på andres ideer.

HTML kildekoder, fildeling og Wikipedia blir nevnt som eksempler innen delingsøkonomien. Det motsatte av en delingsøkonomi, er kommersiell økonomi, hvor vi finner markedsplasser som Amazon og Alibaba.

I en delingsøkonomi bli ressursene delt, uavhengig av penger. Derimot er det en forutsetning for å delta i en økonomi, at man opplever å få noe av verdi tilbake. Motivasjonen for å delta i en delingsøkonomi vil være en ikke-monetær gevinst. I kommersielle økonomier er derimot verdien på utvekslingen definert i form av en pris, og at denne prisen er den opplevde verdien deltakerne har ved å delta i økonomien (Lessig, 2008).

Collaborative Consumption

Rachel Botsman og Roo Rogers (2010) sier at den store fremveksten av digitale markedsplasser de siste 15 årene skyldes det de kaller for Collaborative Consumption. De beskriver ‘Collaborative Consumption’ som ”traditional sharing, bartering, lending, trading, renting, gifting, and swapping, redefined through technology and peer communities” (Botsman & Rogers, 2010, s. 13). De mener den nye trenden, av digitale markedsplasser, handler om samarbeid mellom privatpersoner, hvor tilgang på varer og tjenester er viktigere enn eierskap. Internett har åpnet opp muligheten for at individer kan finne hverandre, og delta i økonomiske aktiviteter.

Botsman & Rogers (2010) har skilt mellom tre kategorier innenfor Collaborative Consumption:

  1. Product service systems hvor individer betaler for fordelen av et produkt uten å trenge å eie produktet. Individer får tilgang til tjenesten produktet kan utføre. Bilutleie og strømmetjenesten Netflix under denne kategorien.
  2. Redistribution markets er markedsplasser for brukthandel. Det kan være markeder hvor man gir bort produkter gratis, selger dem for penger eller inngår en byttehandel.
  3. Collaborative lifestyle forklares som mennesker med like interesser som samler seg for å dele eller bytte tid, areal, evner, eller penger. Dette innebærer blant annet deling av hageplass, deling av arbeidsplass og utføring av ærender. Under collaborative lifestyle er selskaper som Airbnb, Couchsurfing og Zopa plassert (Botsman & Rogers, 2010).

Kritiske suksessfaktorer for markedsplasser

Botsman og Rogers (2010) presenterer fire prinsipper som er kritiske for at disse markedsplassene skal fungere. Dersom disse ikke er på plass, vil ikke “Collaborative Consumption” forekomme. De fire prinsippene er:

  1. Critical mass. Det må være en tilstrekkelig brukermasse på plattformen, slik at plattformen er selvdrevet.
  2. Idling capacity. Det må eksistere et ubrukt potensial ved eksisterende ressurser, eller utnyttelsen av ressursene foregår ikke på en optimal måte. Eksempelvis eksisterer det et ubrukt potensial i eiendeler når de ikke benyttes.
  3. Belief in the commons. Det må eksistere en tro på at ressurser er et fellesgode, og tilhører oss alle.
  4. Trust between strangers. Det må eksistere nødvendig tillitt mellom partene i en transaksjon. Det kan for eksempel innebærer tillit til at Uber-sjåføren oppfører seg ordentlig, eller tillit til at produktet kjøpt på Craigslist oppfyller den gitte beskrivelsen.

Transaksjonskostnadsrevolusjon

Micheal Munger (2015a) hevder vi nå er inne i en transaksjonskostnad revolusjon, hvor selskaper i økende grad skaper verdier for sine kunder gjennom salg av reduserte transaksjonskostnader, og ikke ved salg av varer og tjenester. I motsetning til de tidligere revolusjonene vi har hatt, jordbruks- og den industriellerevolusjonen, vil vi ikke denne gangen se markeder som oversvømmes med nye varer og tjenester. Derimot vil transaksjonskostnadsrevolusjonen føre til langt mer intensiv bruk av allerede eksisterende varer og tjenester. Dette er en av driverne bak fremveksten av de mange markedsplassen mener Munger.

Det er vanlig å benytte mellommenn, eller agenter, for å redusere transaksjonskostnader. Reduksjonen i transaksjonskostnader kan, for eksempel, skje gjennom at mellommenn reduserer søkekostnadene forbundet med transaksjonen, eller gjennom å tilby standardiserte rutiner for avtaleinngåelsen mellom partene i transaksjonen. Mellommenn kan være en fysisk person, en bedrift eller en digital plattform. Gjennom å redusere transaksjonskostnader muliggjør mellommennene transaksjoner som ellers ikke ville blitt gjennomført. I transaksjonskostnadsrevolusjonen mener Munger (2015a) det er digitale plattformer som står i sentrum. Disse digitale plattformene er med på å redusere tre viktige transaksjonskostnader (Munger, 2015b):

  1. De formidler effektivt informasjon om ulike valg og priser, og har enkle søke- og
    filtreringsfunksjoner.
  2. De sikrer tillit til sikkerhet og kvalitet på en måte som krever liten eller ingen innsats
    for brukerne sin side.
  3. De fullbyrder transaksjoner på en måte som er pålitelig og som krever minimalt med
    forhandlinger mellom partene.

Munger (2015a) mener vi fortsatt vil se en hovedvekt av privat eierskap etter transaksjonskostnadsrevolusjonen. En konsekvens vil imidlertid være at privatpersoner i økende grad vil velge å leie framfor å eie.

Tillit og tillitsmekanismer

Ifølge Munger (2015b) er tillit en av tre viktige faktorer for å redusere transaksjonskostnader. Flere studier viser at tillit er den viktigste faktorene når det kommer til å finne handelspartnere på internett. Faktisk viktigere enn både pris og kvalitet.

Undersøkelser viser at en av de største problemene med bruk av plattformene er å ikke vite hvem som er ansvarlig dersom et problem oppstår. Et annet stort problem er manglene tillit til leverandøren. Tillit er spesielt viktig dersom transaksjonene som blir foretatt på de digitale plattformene fører til en offline utveksling av varer og tjenester

Tillit og omdømme er nært beslektet, men de er ikke ensbetydende. Omdømme er en felles
oppfatning i befolkningen, av en enhet, målt opp mot ulike faktorer. Omdømme vil være basert på en kollektiv, og relativt objektiv evaluering av markedsplassen. Tillit vil derimot være en subjektiv og personlig evaluering. Hva én person mener om et selskaps pålitelighet behøver ikke være den oppfatningen et annet individ sitter med. Tillit kan skapes gjennom opparbeidede erfaringer eller gjennom omdømme. Et omdømme avhenger av en gruppe enkeltpersoners erfaringer (Wang & Vassileva, 2007).

Tillit kan oppnås gjennom å ta i bruk ulike tillitsmekanismer, eksempelvis tilbakemelding- og omdømmesystemer (Tadelis, 2016; Luca, 2016). Ert et al. (2016) argumenterer for at
personlige bilder på plattformer som Airbnb også fungerer som en tillitsmekanisme.
Tillitsmekanismer gjør det enklere for kunder å skille gode produkter og tjenester fra dårlige (Wang & Vassileva, 2007).

Kilder:

  • Botsman, R., & Rogers, R. (2010). What´s mine is yours. The Rise of Collaborative
    Consumption. New York, USA: HarperCollins Publisher.
  • Christensen, G., Grønland, & Methlie. (1994). Informasjonsteknologi, strategi, organisasjon, styring. Oslo: Bedriftsøkonomens forlag.
  • Lessig, L. (2008). Remix: Making Art and Commerce Thrive in the Hybrid Economy. New
    York: Penguin Press
  • Lessig, L. (2000). The Death of Cyberspace. Washington and Lee Law Review, Vol. 57, pp. 337-347.
  • Munger, M. (2015a, Februar 24). The Third Entrepreneurial Revolution: A Middleman
    Economy.
  • Wang, Y., & Vassileva, J. (2007). A Review on Trust and Reputation for Web Service
    Selection. Distributed Computing System Workshops. IEEE.
Fant du ikke svaret? Spør redaksjonen!

Fant du ikke svaret?

Fyll ut skjemaet under hvis du har et spørsmål knyttet til denne artikkelen.

Ditt spørsmål:

Ditt navn:

E-post:

Rapporter en feil, mangel eller savn

Rapporter en feil, mangel eller et savn

Benytt skjemaet under hvis du finner en feil eller mangel i en av våre artikler. Uten tilbakemeldinger fra våre lesere er det umulig for oss å forbedre våre artikler.

Jeg ønsker å rapportere inn en:

En feilEn mangelEt savn

Angi en feil, mangel eller savn:

Ditt navn:

E-post:

Du kan også laste ned denne artikkelen og resten av artikkelserien som en e-bok Artikkelserien fortsetter under.

Topp20 artikler
Siste 20 artikler
Nye artikkelserier
Du leser nå artikkelserien: Forretningsmodell

  Gå til neste / forrige artikkel i artikkelserien: << Abonnement som forretningsmodellAffiliates som forretningsmodell >>
    Andre artikler i serien er: 
  • Forretningsmodell
  • Verdiskapningprinsipper i økonomien
  • Forretningsmodellenes historiske utvikling
  • Forretningsmodell trender
  • Kjedesamarbeid
  • Mulige forretningsmodeller
  • Business Model Canvas
  • Forretningsmodellens grunnelementer
  • Verditilbud
  • Kunderelasjoner
  • Forretningmodellens skalerbarhet
  • Inntektsmodell
  • Kjøpemodeller som inntektsmodell
  • Leiemodell som inntektsmodell
  • Abonnement som forretningsmodell
  • Markedsplass, transaksjon og provisjon som inntekts- og forretningsmodell
  • Affiliates som forretningsmodell
  • Agent med agentur
  • Patent
  • Digital plattform
  • Nettverkseffekter (nettverkseksternaliteter)
  • Delingsøkonomi
  • Nettbutikk som forretningsmodell
  • Selvbetjeningnettsted som forretningsmodell
  • Annonsesalg som inntektsmodell
  • Freemium som forretningsmodell
  • Nettverksmarkedsføring (MLM)
  • Økologi – fremtidens konkurransefortrinn
  • Økosystem som forretningsmodell
  • Innteksoptimalisering
  • Åpne forretningsmodeller