Innholdsfortegnelse
Store endringer i synet på barneoppdragelse
Den faglige utviklingen innen oppdragelse har endret seg dramatisk siden 1950-årene viser en rask litteraturgjennomgang.
Før 1970 tallet
På 1960-tallet publiserte Phillip Ariés boken «L’enfant et la vie familiale sous l’Ancien
Régime» («Barndommens historie»). En revolusjonerende bok på denne tiden ettersom Ariés hevdet at synet på barn og barndom hadde utviklet seg signifikant fra 1500-1600-tallet og frem til i dag. Ifølge Ariés ble barnet på 1900-tallet oppfattet som et individ som skulle anerkjennes i familien. Deres uskyld skulle vernes, og foreldrene skulle ivareta barnets interesser og hjelpe dem til «den rette vei». Noe som ikke være tilfellet på 1500 tallet, hvor levevilkårene var vesentlig dårligere. Endringen av synet på hvordan vi skulle oppdra våre barn hadde endret seg de siste århundrene som et resultat av økt levestandard mente Ariés.
Tukt og disiplin var den dominerende oppdragelsestilen i middelalderen. Straffaspektet rettferdiggjøres i kjærlighetens navn og med hensyn til barnets framtid. På 1800-tallet vokste oppdragelsesidealet om det naturskapte barnet. Oppdragelsesoppgaven ble kjennetegnet av å innøve gode vaner og ønsket atferd. Barnet ble forstått som «tabula rasa», en tom tavle som foreldrene skulle forme (Thuen & Sommerschild, 1997).
På starten av 1900-tallet vokste det tredje oppdragelsesidealet frem. Oppdragelsen skulle påvirke barnet til å bli flink og flittig. Hensikten med oppdragelsen var å legge til rette for en materiell utvikling som skulle føre landet ut av fattigdommen. Dette skulle oppnås ved at oppdragelsen skulle være samfunnsnyttig. Både foreldre og skoler skulle utvikle barn til å utføre spesifikke oppgaver for å skape økonomisk vekst i landet (Thuen & Sommerschild, 1997).
Det siste oppdragelsesidealet omhandlet det lykkelige barnet. På starten av 1900-tallet skjedde det store barnepolitiske opprustninger. Skolen hadde fokus på å oppdra barnet til ønsket atferd og holdninger. Barn fikk rettigheter som de tidligere ikke hadde. Barnevernet skulle ivareta barnets trygghet og omsorg dersom foreldrene ikke klarte å overholde barnets rettigheter. Nå skulle barna stimuleres til å være seg selv, utvikle sine egne evner og ferdigheter. De skulle ha mer frihet til å ta egne valg og avgjørelser, ikke bare i hjemmet, men også i samfunnet.
1970-tallet
I 1979 publiserte den danske barneforskeren Erik Sigsgaard boksen «Om børn og
deres virkelighed: set i perioder over 300 år». I denne boken beskrev han utviklingen av barndomshistorien fra 1600-tallet til slutten på 1970-tallet. Ifølge Sigsgaard var det i løpet
av 1970-tallet en forbedring av forholdene til barn i forhold til hvordan det var på 1950- og
1960-tallet. Oppdragelsen ble kjennetegnet av at den ble mindre ensrettet, færre krangler og mindre korrigering av barns atferd. Sigsgaard påpekte at denne endringen i oppdragelsen skyldes at foreldrene ble mer selvbevisste, mer sikre og frigjorte i motsetning til tidligere generasjoner. Samtidig kunne ikke foreldrene være forbilde til barna som de var i tidligere år. Begge foreldre skulle ut i arbeid og barn måtte finne et forbilde. Barn søkte blant annet i nyheter, tv eller radio. Barn var ikke lengre tilknyttet foreldrenes fotspor og kunne vokse opp til å bli hva de måtte ønske (Sigsgaard, 1979).
Sigsgaard presenterte også forskning fra Socialforskningsinstitutt som påpekte at barnets utvikling påvirkes av foreldrenes oppdragelse. Barn som vokste opp i dårlige sosiale og psykiske vilkår var utsatt for utvikling av uønsket atferd. På bakgrunn av dette diskuterte Sigsgaard hvordan oppdragelsessynet har utviklet seg og hvilken betydning det hadde for barnet. Denne utviklingen sørget for at barn kunne følge egne drømmer, samt at de ble oppfattet som subjekter i familien.
Harald Thuen (2008) skriver at barnet ble betegnet som sårbart i perioden 1945-1975. Barnet skulle beskyttes og myndighetene hjalp foreldrene til å oppdra barnet med hensikt. Barnehagen skulle være til hjelp for hjemmet. I større grad ble barn oppfattet som om de tilhørte velferdssamfunnet. Barnevernet ble til, og barn skulle lære ønsket atferd og oppførsel på skolen (Thuen, 2008).
Etter 1970-tallet
Perioden 1975-2008 kjennetegnes av at barnet ble oppfattet som medvirkende i familiens valg og avgjørelser. Oppdragelsen skulle være mer forhandlende og inkluderende. Foreldrene skulle fordele omsorgsoppgavene likt i hjemmet, og mor skulle ha like mye ansvar som far. Oppdragelsesgiver- og omsorgsgiverrollene i hjemmet skulle likestilles. Barn inngikk også i denne prosessen. De skulle ha muligheten til å utvikle seg selv etter sine ønsker og interesser. Samfunnet skulle tilrettelegge dette ved målstyrt valgfrihet i skolene. Dersom barnet trengte hjelp, kunne de benytte ordninger som myndighetene tilrettela. For eksempel gjennom spesialundervisning og tilpasset opplæring (Thuen, 2008).
Kilder:
- Ariès, P. (1980). Barndommens historie (Vol. 452). Oslo: Gyldendal
- Thuen, H. (2008). Om barnet: oppdragelse, opplæring og omsorg gjennom historien. Oslo: Abstrakt forlag.
- Thuen, H., & Sommerschild, H. (1997). Foreldre – til barns beste: om barneoppdragelse før og nå. Oslo: Pedagogisk forum.
- Sigsgaard, E. (1979). Om børn og deres virkelighed: set i perioder over 300 år. København: Reitzels forlag.
