Krisekommunikasjon er den delen av krisehåndteringen som tar for seg innsamling, bearbeiding og formidling av kriserelatert informasjon til offentligheten og de berørte partene av krisen.
Det er ikke bare virksomheten som kommuniserer under en krise. Krisekommunikasjonen vil skje på mange arenaer fra ulike interessegrupper (journalister, pårørende osv.) som benytter seg av ulike kanaler (massemedia, sosiale medier osv).
Jo større krisen er, jo større er også sjansene for at det vil oppstå flere parallelle krisekommunikasjonarenaer til virksomhetens offisielle kommunikasjonskanaler og som ofte vil erstatte de normale informasjonskanalene. Disse prosessene rår virksomheten ikke over, men det er allikevel viktig å prøve å påvirke innholdet og forløpet av dem gjennom krisekommunikasjonen som iverksettes.
Modellen over er en “tre-aktør modell” og viser at kommunikasjon foregår på to nivåer. Et nivå hvor kommunikasjonen går direkte mellom de forskjellige aktørene, og et nivå hvor kommunikasjonen er indirekte og går gjennom massemedia og sosiale medier.
Det skilles mellom to ulike typer krisekommunikasjon.
- Intern krisekommunikasjon – Først må man kommunisere med de interne interessentene, altså organisasjonens eiere og ansatte.
- Ekstern krisekommunikasjon – Den andre delen av krisekommunikasjonen fokuserer på de eksterne interessentene, og omfatter publikum, leverandører, kunder, spesielle interessegrupper, media, offentlige myndigher og offentligheten forøvrig.
Krisekommunikasjon kan deles inn i de to kategoriene: