Flytt ditt nettsted til våre Lightspeed webhotell, med cPanel, og
få 3-6 ganger raskere nettsider enn i dag. Pris: fra kr. 119/pr. år.

Beskyttet innhold!

For å lese denne og våre øvrige sider må du tegne et årsabonnement og være logget inn.

Som abonnent/medlem får du tilgang til alt innholdet på sidene våre, og skulle sidene våre ikke leve opp til forventningene dine har vi en "Pengene tilbake garanti" du kan benytte.

Tegn abonnement!

    Denne artikkelen er del 6 av 14 artikler om Norsk økonomi

 

I 1850 var Norge fremdeles et førindustrielt samfunn, med 3/4 av befolkningen knyttet til fiske og landbruk. Det hadde vært lite utvikling i Norge de siste 150 årene, og det var få som trodde at Norge ville gjennomgå den forandringen som foregikk de neste 50 årene (Wikipedia).

Fra ca. 1850 startet en endrings- og moderniseringsprosess i Norge som omskapte hele det gamle bondesamfunnet. Det skjedde forandringer både på det materielle og det ideologiske plan.


Jordbruket

Befolkningsveksten i Norge fra 1800-tallet førte til overskudd på arbeidskraft i bygdene, økning av antall husmenn og jordmangel. De fleste som jobbet innen landbruk levde ikke bare av jorda, men drev fiske og tømmerhogst i tillegg. Arbeidet var tungt og det var få hjelpemidler og i onnearbeidet måtte også barn gjøre en innsats. Fra 1850 økte befolkningen sterk og det ble utviklet nye næringer i byene, noe som tvang frem forandringer (Wikipedia).

Jordbruket gikk igjennom en dramatisk endring siste halvdel av 1800-tallet på grunn av den stadig økende kornimporten. Spesielt ble forholdene vanskelig for de norske kornbøndene i 1880 – årene, da den amerikanske hveten kom for fullt på det norske markedet.

Når jordbruket ikke lenger var konkurransedyktig i produksjon av korn, svarte de på  konkurransen ved å foreta en omfattende omlegning fra åkerbruk til fedrift. Omleggingen var særlig omfattende i perioden 1880 – 1900. Frem til omkring 1865 hadde jordbruksbefolkningen vist en økende tendens. Fra dette tidspunktet, og parallelt med den store omlegningen til fedrift, synker jordbruksbefolkningen, mens produktiviteten jevnt stiger.

Omleggingen til melk- og kjøttproduksjon krevde at de enkelte gårdenes innsats ble samordnet på en ny måte, da dette var ferskvarer med kort levetid. Det ble derfor gjennomført en storstilt utbygning av lokale meierier fra og med 1880 – årene.

En kompetent verkstedsindustri

I 1842 ble også det engelske forbudet mot eksport av maskiner opphevet. England ble nå «The Workshop of the world», og det ble mulig for Norge å ta del i den industrielle revolusjonen som hadde funnet sted i England, ved å importere det produksjonsutstyret vi trengte.

Importen av mekanisk produksjonsutstyr medførte at vi fikk en stor fremvekst av mekaniske verksteder. Dette fordi det i markedet utviklet seg et servicebehov i de ulike næringene for å få reparert de nye mekaniske maskinene de hadde gått til anskaffelse av.

Det faktum at Norge i løpet av perioden 1840 – 1860 fikk utviklet en sterk verkstedindustri har uten tvil hvert en viktig faktor i den økonomiske utvikling i Norge. Dette fordi en velutviklet verkstedindustri er en forutsetning for at det skal være mulig å finne tekniske løsninger på de problemene som dukker opp i industrien. Men verkstedindustrien i Norge var ikke bare en problemløser. I perioden etter 1850 var verkstedsindustrien i seg seg selv en dynamisk kraft som bidro til teknisk utvikling og nye realinvesteringer i industrien. På 1860 tallet begynte verkstedsindustrien selv å produsere de maskinene næringslivet i Norge trengte. At Norge ble i stand til å produsere sine egne kapitalvarer resulterte nødvendigvis i at maskinimporten sank, men også i at vi fikk en mer dynamisk utvikling i industrien. På relativt kort tid fikk vi en enorm effektivisering av produksjonen gjennom bruk av ny teknologi og nye produksjonsprosesser i industrien og jordbruket. Gjennom sine tekniske fremskritt skapte de i tillegg grobunn for nye, lønnsomme næringer. Prøver vi å summere disse faktorene, kan vi si at verkstedindustrien i denne perioden bidro til å:

  • Øke sysselsettingen
  • Øke produksjonen (Nye produksjonsprosesser, ny tekonologi, nye næringer)
  • Økt verdiskapning
  • Økt konkurransekraft
  • Økt velferd
  • Skape grunnlag for fremtidig vekst

Jernbanen og økonomisk bistand

Fra 1850 av skjedde også en rekke teknologiske utviklinger, deriblant utvikling av jernbanen. Jernbanen fikk påvirkning på samfunnet fordi avstander ble markant kuttet ned og landet ble mindre isolert. Veinettet ble også bedret, slik at transport og spesielt tungtransport gikk enklere.

Byggingen av jernbanen var imidlertid et kostbart prosjekt. Uten utstrakt økonomisk hjelp fra England ville utviklingen av den Norske økonomien ikke kunnet skjedd så fort. England betalte f.eks. halvparten av kostnadene ved utbygningen av den første jernbanelinjen i Norge som åpnet i 1854, og de var den finansielle motoren bak utbygningen av verkstedindustrien i Norge. De bidro også med teknisk personell av ulik art, slik at vi var i stand til å tilegne oss den kunnskapen som var nødvendig for å beherske den nye teknologien.

Utbygningen at jernbanen i Norge løste mange av de transportproblemene som etter hvert hadde dukket opp i samfunnet etter den industrielle revolusjonen. Det gjorde Norge mer konkurransedyktig ovenfor utlandet, og resulterte i en sterk økonomisk vekst. Utbygningen av jernbanen var imidlertid de største kapitalinvesteringene Norge foretok i perioden etter 1840, men kanskje også den viktigste enkeltfaktoren for vår infrastruktur.

Jernbanen gav imidlertid også andre ringvirkningen foruten å løse transportbehovet. Jernbaneutbyggingen gav også en enorm demonstrasjonseffekt. Den var selve symbolet på moderniseringsprosessen og det nye samfunnet i Norge. Den egget fantasien og skapte en rekke nye muligheter for næringslivsutviklingen.

Utvandringsbølge

De langsikte bivirkningene av den enorme befolkningsveksten vi så i første halvdel av 1800-tallet, som førte til overskudd i arbeidskraft og arbeidsledighet, løste vi gjennom den storstilte utvandringen til Amerika. Bare Irland hadde en større relativ utvandring enn Norge. Spesielt hadde vi to store utvandringsbølger, en i 1860 – årene og en i 1880 – årene. Denne muligheten til å kunne utvandre til Amerika, var sikkerhetsventilen i det norske samfunnet på denne tiden. Takke være utvandringen kunne befolkningspresset vendes til en økonomisk fordel – også ut over 1840 – årene.

Fra 1825 til 1930 utvandret 800.000 nordmenn til oversjøiske områder, de fleste til USA. Utvandringen ble en ventil som virket dempende på de problem som befolkningsveksten ellers førte til.

Industrialisering

Industrien bestod i første halvdel av 1800-tallet av småbedrifter som produserte såpe, teglstein, glass, jernovner og øl. Produksjonen var liten og mesteparten av arbeidsoperasjonene ble utført for hånd.

Frem til ca. 1870 er utviklingen av norsk industri forholdsvis beskjeden. De tradisjonelle norske eksportnæringer, trelast, fiske og sjøfart, utgjorde omtrent hele eksportvolumet, og skaffet landet nesten 1/4 av nasjonalinntekten. 

Fra 1870-årene vokste det fram en rekke bedrifter som brukte norske råvarer (fisk og trelast) i sin produksjon for et utenlandsk marked. Både hermetikkindustrien og tremasseindustrien stammer fra denne tiden. 

Tekstilindustrien

Først ute var tekstilindustrien, med spinnerier og veverier, og jern- og metallindustrien med sine støperier og mekaniske verksteder.

Sagbruk og høvlerier

Fra 1860 kom sagbruk og høvlerier til, dampdrevet eller vanndrevet med turbiner, spredt over et stort område (norgeshistorie).

Eksportledende vekst

Fritz Hodnes mener at den økonomiske utviklingen på 1800 – tallet er bestemt av ytre faktorer, nemlig etterspørsel på eksportmarkedene. Hodne mener m.a.o. at utenriksøkonomien har hatt en strategisk betydning for den økonomiske utviklingen i Norge. Han viser til det uomtvistelige faktum at alle våre gamle eksportnæringer (fiskeeksport, trelasteksport og skipsfart) hadde usedvanlige gode konjunkturer i perioden etter krisen som fulgte napoleonskrigene, og frem til den «store depresjonen» i slutten av 1870 – årene, altså i den mest sentrale perioden for den økonomiske utviklingen i Norge.

I årene 1865–1875 var verdien av salg fra Norge til utlandet fordelt slik (norgeshistorie):

  • 44 % – skipsfart
  • 21 % – fiske og fangst
  • 21 % – tømmer og treforedling
  • 9 % – industri og bergverk
  • 5 % – annet

Fiskeeksport

Fiskeeksporten kom seg raskt etter napoleonskrigen, først og fremst på grunn av kombinasjonen, godt innsig av tosk og sild og stigende priser på det europeiske markedet.

Selv om også fiske ble modernisert gjennom bruk av garn og line i stadig større grad, økte fiskeeksporten først og fremt på grunn av flere fiskere. På havet kunne en eiendomsløs person fra bygdene komme til ettersom havet var fritt for alle og kapitalbehovet lite. Heltidsfiskere fantes, men de fleste drev også jordbruk ved siden av. Torskefisket var stort i Trøndelag og i Nord-Norge, og sildefisket på Vestlandet.

Eksporten av frosset sild økte sterkt etter at kuldeteknologien gjorde dette mulig. Andre fiskeforedlingsteknologier som fiskemel, sildeolje og sild som hermetikk gjorde sitt til at eksporten økte. 

Verdien av fiskeeksporten ble omtrent tredoblet mellom 1830 og 1870. De store sildefiskeriene, især på Vestlandet, stod for om lag halvparten av verdien. De nordnorske torskefiskeriene la grunnlaget for stor eksport av tørrfisk og klippfisk, eksportert hovedsakelig fra sørnorske havner. Også eksporten av tran var betydelig (norgeshistorie).

Trelasteksport

Trelasteksporten ble hardt rammet av krisen etter napoleonskrigene, men fra slutten av 1830-tallet er det imidlertid en markert vekst. Etter at England fjernet sin importtoll på tømmer i 1851 opplever næringen igjen en enorm vekst. Mellom 1841 og 1866 fikk vi samlet sett en fordobling av eksporten av fisk og trelast. Ved utgangen av perioden sto de for omtrent 12 % av nasjonalinntekten.

I perioden etter 1860 fikk vi nærmest en eksplosjonsartet teknologisk modernisering av trelastnæringen og en omlegging fra å produsere trelast til tremasse. Det gjorde næringen dynamisk, og resulterte i en voldsom vekst i den norske trelastnæringen.

Selv om trelasteksporten hadde vært en viktig eksportvare for Norge i lang tid, med en markert vekst i perioden 1830 – 1860, var det først etter omleggingen til tremasseproduksjon i 1860 at det virkelig ble fart i eksporten. Etter en forsiktig begynnelse i 1860 – årene, fikk bransjen en et slags gjennombrudd under høykonjunkturene i 1870 – årene, for så å vokse seg sterk i den store krisen som begynte i slutten av 70 – årene og som fortsatte gjennom hele 80 – årene.

Årsaken til den norske trelastnæringen fikk en voldsom vekst etter 1860 er flere. De viktigste grunnene og årsakssammenhengene kan oppsummeres slik:

  • Det gamle privilege systemet som fungerte som en bremsekloss for utviklingen av næringen ble avskaffet. Dette resulterte i økt investeringslyst, økt konkurransen og nytenkning.
  • Næringen begynte å legge om produksjonen fra tradisjonell trelast til produksjon av tremasse som kunne brukes i papirproduksjon. Denne tremasseproduksjonen baserte seg i stor grad på et helt nytt teknologisk konsept. Nemlig bruk av trefibere som basis for papirproduksjon. Siden etterspørselen etter papir var sterkt voksende gjennom det meste av 1800- og 1900 tallet, begynte jakten på et råstoff som kunne brukes som alternativ til tekstfibere tidlig. Løsningen lå i bruk av trefibere som var et vesentlig rimeligere rå materiale. Dette var en teknologisk nyvinning som Norge adopterte fra Tyskland, og som gav den norske trelastnæringen stor økonomisk vekst i flere tiår.
  • Årsaken til den tradisjonelle sagbruksindustrien kom i vanskeligheter, slik at man gikk over til å produsere tremasse var flere. Den viktigste årsaken var allikevel den krympende råstofftilgangen som begynte å gjøre seg gjeldene i siste halvdel av 1800 – tallet. Skogene begynte å bli uthugget for de store dimensjoner, noe som gitt utover trevirkets kvalitet og etterspørsel. Tremasseproduksjonen kunne imidlertid klare seg med mindre dimensjoner, og kunne derfor fortsette produksjonen i de samme områdene som sagbrukene hadde holdt til i tidligere. Den tradisjonelle sagbrukvirksomheten ble av den grunn flyttet østover til Fredrikstad, Sverige, Finland og Russland hvor råstofftilgangen på trevirke var god.
  • Den industrielle revolusjonen som fant sted, med etablering av en sterk mekanisk verkstedindustri i Norge, førte til at det ble utviklet ny teknologi som effektiviserte næringen. Sagbrukene sluttet å bruke vasshjul som drivkraft, og satset isteden på dampmaskiner. Tremasseindustrien, som i stor grad overtok lokalitetene til de «fraflyttede» sagbrukene, tok i bruk turbiner som gjorde det mulig til å utnytte fossene som hadde drevet de gamle vasshjulene til sagbrukene på en effektiv måte.
  • Infrastrukturen i Norge ble kraftig forbedret. Utbygningen av bl.a. jernbanen medførte at distribusjonen av trelast ble mer effektivt, og forbedret næringens konkurransekraft.

Siden de gamle privilegene først ble opphevet i 1860, fikk vi en sen start når det gjaldt utviklingen av sagbruks- og tremasseindustrien. Dette gjorde at vi kunne benytte oss av moderne teknologi når vi først satte i gang, samtidig som vi hadde muligheten til å lære av våre forgjengeres feil.

I 1880 – årene ble næringen innhentet av den alminnelige krise, og denne slo spesielt kraftig ut i Norge. Imidlertid viste tremasseindustrien i denne krisen at de hadde et stort potensial. Prisene sank sterkt, men eksporten økte enda sterkere, slik at denne industrien alt i alt kunne gi et positivt bidratt til den økonomiske utvikling. Bak denne utviklingen lå det naturligvis en sterk økning i produktiviteten. Det er rimelig å tenke seg et vekselvirningsforhold mellom synkende priser og bedre effektivitet. Synkende priser tvang en til rasjonaliseringer og til å utnytte det teknologiske potensial, samtidig som man med en stadig mer effektiv produksjon kunne senke prisene og på den måten vinne nye markeder. Etterspørselselastisiteten var meget stor.

Det litt spesielle ved omleggingen fra tradisjonell trelast til tremasse var at utviklingen ikke var etterspørselsledet. Selvfølgelig forventet man å kunne selge det ferdige produktet. Men det var drømmen om fremtidens marked som ga inspirasjon. En drøm som finnes i hodet på tilbudssidens entreprenører. Disse personene hadde ingen kjennskap om forbrukernes behov og markedets etterspørselsmekanismer. Og kanskje var dette noen av grunnene til at denne industrien kunne vokse så raskt. Det synes derfor som om dynamikken i utviklingen av den nye industrien har ligget på produksjonssiden, og ikke på etterspørselssiden, og at den har vært teknologidrevet. Dette er forøvrig ikke spesielt for norsk treforedlingsindustri. Tendensen i Europa i denne perioden var generelt at det var de teknisk kompetente og ikke de med «greie på marked» som ble industriledere.

Malm og metaller

Utførselen av metaller og malm, kopper, jern og svovelkis var betydelig, og etter 1850 steg iseksporten fra Oslofjorden og Telemark bratt (norgeshistorie).

Skipsfart

Den næringen som imidlertid hadde den største eksportveksten i perioden rundt 1850 var skipsfarten. De stigende inntektene av skipsfarten fikk stor betydning for den alminnelige økonomiske fremgangen i Norge. Tonnasjen økte om lag ti ganger mellom 1830 og 1875, og antallet sjøfolk vokste fra vel 5000 til 60 000 (norgeshistorie).

Opphevelsen av den engelske navigasjonsakten i 1849 bidrog til å åpne verdenshavene for norsk skipsfart og førte landet frem i første rekke blant de sjøfarende nasjoner. Den norske flåten økte fra 290 000 tonn i 1850 til 1 500 000 tonn i 1880. I perioden fra 1841 – 1866 økte handelsflåten med omkring 250 %, og i 1878 hadde Norge verdens tredje største flåte. 

Ekspansjonen skjøt fart fra 1830 som en følge av økt trelastindustri i Sverige og norsk frakt av denne, men veksten ble spesielt stor fra 1850, drevet av større skip som hadde lengre «sjøtid». Storbritannia og andre land fjernet også sine restriksjoner mot utenlandsk sjøtransport, noe som åpnet nye markeder for norske skip. Frakt over atlanteren betød etterhvert mye, og i 1878 kom 45 % av bruttofrakten fra denne farten.

På 1880-tallet kom dampskipene for alvor til å true fraktvirksomheten til den norske flåten som i hovedsak bestod av seilskip. Investering i dampskip måtte til. Rundt 1915 utgjorde dampskipene halvparten av handelsflåten. Omleggingen førte til en markante forskyvninger i næringen, og skipseiere på sørlandet så ikke endringene som kom raskt nok, og mange ble sittende med seilskip da de ikke rakk å investere i nye skip før kapitalen var oppbrukt. Men nesten en tredjedel av dampskipene ble bygget innenlands, noe som førte til en liten renessanse for skipsverftene.

I den alminnelige økonomiske depresjonstid i 1880-årene ble norsk skipsfart hardt rammet. For å kunne klare seg i den harde internasjonale konkurransen ble det nødvendig med en overgang fra seil til damp. Denne omlegning kom sent i gang, og først etter 1900 var dampskipstonnasjen større enn seilskipstonnasjen. Overgangen førte med seg at de gamle partsrederiene forsvant og ble avløst av aksjeselskaper. Bergen og Oslo ble de ledende sjøfartsbyer, mens sørlandsbyene fikk vanskelige tider.

Urbanisering

Jordmangel og overskudd av arbeidskraft førte til at veldig mange flyttet fra bygdene til byene, eller utvandret til USA. Folkevandringen førte til at det ble mangel på arbeidskraft i bygdene, noe som førte til at mange bønder måtte gå over til en mer ensrettet drift der bruk av maskiner ble viktig for å kunne drive gården (Wikipedia).

    Etter 1850 oppstod en forandring i bosettingsmønsteret. En stadig økende del av befolkningen bodde i tettbygde strøk og antall tettsteder vokste raskt. I 1845 var det knappe 90 steder i Norge som hadde betegnelsen tettsted, i 1890 var tallet steget til 165 og i 1930 var tallet blitt 390.
    I første halvdel av 1800-tallet hadde jordbruket tatt imot størsteparten av folkeøkningen, nå overtok industrien og byene. Byene ble sentrum for en rekke forskjellige organisasjoner, bedrifter og offentlige institusjoner. I forbindelse med utbyggingen av fossekraften oppsto en rekke nye industristeder som hadde et næringsgrunnlag som kun var basert på industri. En økende del av befolkningen var sysselsatt i industrien.
    Folkevandringen førte også til at det var god tilgang til arbeidskraft i byene, og industrien tok i bruk maskiner som gjorde produksjonen mer effektiv. Dampmaskiner gjorde at man ikke lenger var avhengig av vannkraft for å bygge fabrikker, og mye industri vokste frem på steder med god tilgang til råstoffer, eller i byer med god havn (Wikipedia).

Christiania Spigerverk etableres

Christiania Spigerverk starter i 1853 produksjon av spikerjern. Fabrikken innfører jern fra Storbritannia, men går tidlig over til å smelte skrapjern om til nytt råmateriale. Christiania Spigerverk ligger side om side med gårdsbrukene, tekstilindustrien og mekaniske verksted i Nydalen. Fabrikkproduksjonen tar etter hvert over for jordbrukene, og flere arbeiderboliger blir reist langs Akerselva (NRK).

Ny skolelov for fattig og rik

I 1860 fikk Norge sin første skolelov for å sikre lik skolegang for fattig og rik. Den nye skoleloven fører til utvidet skolegang, hvor barn fra alle samfunnslag skal gå i samme klasse. Vedtaket fører til bedre integrering mellom fattige og rike i samfunnet. Gutter og jenter går imidlertid i kjønnsdelte klasser til langt inn på 1900-tallet.

Pengeloven innføres

Økonomisk vekst og stabile priser kjennetegner andre del av 1800-tallet. Stadig flere europeiske stater forlater sølvstandarden og knytter valutaen til verdien av gull. Norge går over til gullstandard i 1873-74, og innfører krone i stedet for speciedaler i 1875. I 1875 innfører de skandinaviske landene en myntunion, hvor de enkelte lands mynter og sedler kan brukes i de øvrige land. Den skandinaviske myntunion fungerer frem til 1924, men blir ikke formelt oppløst før 1972 (NRK).

Barnearbeid i Norge begrenses

Mange av maskinene var vanskelige å vedlikeholde for voksne på grunn av at det var vanskelig å komme til, derfor var det mange barn som jobbet med maskiner på fabrikker. Dette kan sees som en videreføring av hvordan barn måtte ta del i gårdsarbeidet i bygdene. Barnearbeid var utbredt og barna måtte ofte jobbe lange dager, og lærerne ble lei av elever som sovnet i timene. Det var lærerne, ikke foreldre, som agiterte mot barnearbeid. Stortinget vedtok lover i 1892 som bestemte at barn under 12 år ikke hadde lov til å jobbe, og barn under 18 år ikke skulle jobbe mer enn 10 timer eller nattskift (Wikipedia).

Maskinene må stanse kl.18 lørdag kveld, noe arbeiderne ser på som et stort framskritt. Lovendringen kan knyttes til endringene i England i 1842, da barnearbeid ble forbudt (NRK).

Eiendomskrakk i Kristiania

Fra 1890-1898 er det stor tilflytting til Kristiania. Innbyggertallet vokser fra 150 000 til 227 000, og boligmarkedet får et kraftig oppsving. Mange selskaper setter penger i aksjer, og investerer i utbygging av store leiegårder. Eiendomsmarkedet faller kraftig når tilflyttingen til byen stopper opp. I juni 1898 blir en av Norges største forretningsmenn, Christian Christophersen, slått konkurs. Christophersen eier flere selskaper. Eiendomskrisen slår inn for fullt i 1899, og bankene får betalingsproblemer. Norges Bank må tilføre 9 millioner kroner for å redde flere av bankene fra konkurs (NRK).

Innføringen av allmenn stemmerett

I 1884 kommer Venstre i flertall på Stortinget. Venstre bruker flertallet til å utvide stemmeretten, og angripe unionen med Sverige. I 1898 blir stemmeretten utvidet til å gjelde alle menn. Kvinner får allmenn stemmerett, på lik linje med menn, ved stortingsvalget i 1913. Kravet blir først fremmet av Norsk Kvinnesaksforening og radikale kvinnerettsforkjempere fra arbeiderbevegelsen. Først ved innføringen av allmenn stemmerett blir Norge et demokrati (NRK).

Oppsummering

En rekke sammenfallende omstendigheter gjorde at forholdene i 1840 – årene lå usedvanlig godt til rette for økonomisk utvikling. Det var imidlertid ikke noe markeds sug eller etterspørselspress som drev utviklingen fremover. Tvert imot, det var de dynamiske faktorene på tilbudssiden som drev utviklingen ut av krisen. Det var produksjonen som viste at det fantes hva vi kan kalle selvforsterkende, kapitalistiske mekanismer i Norge. Synkende lønnsomhet i tradisjonell produksjon gjorde det fristende å prøve seg på områder der man iallfall kunne skimte teknologiske muligheter for en lys fremtid.

Den økonomiske struktur som ble utviklet i Norge i løpet av 1800 – tallet, har vist seg svært godt egnet til den type produksjon vi finner i den første industrialiseringsfase. Man fikk et teknologisk miljø og en verkstedindustri som var velegnet til å modernisere sagbruksindustrien, betjene sliperifabrikkene og bygge om flåten til damp. Norge sto imidlertid svakere når det gjaldt å utnytte den moderne, mer vitenskapsbaserte teknologi som hørte den nye teknologiske paradigme til. Man fikk også et system for kapital akkumulasjon og kredittformidling og generelt en infrastruktur som var svært godt tilpasset de mindre enhetene og de lokale kooperasjonene, men som kom til kort når det gjaldt de store enheter. Norge fikk derfor et sterkt småborgerskap, med en industristruktur der de små og mellomstore bedriftene kom til å dominere. Det vokste aldri frem noe sterkt storborgerskap slik som i de land som ble industriledende.

Norge hadde på 1800 – tallet et politisk regime som handlet langsiktig strategisk for å modernisere landet, og vi kan i ettertid slå fast at de hadde et usedvanlig godt grep om virkemidlene. Den løpende avveining mellom offentlig og private virkemidler har vist seg svært effektiv. Man oppnådde en gunstig balanse mellom konkurranse og samarbeid på lokalt så vel som på nasjonalt nivå. Sammenlignet med andre land er det imidlertid vanlig å hevde at Norge hadde en relativ liten statlig innblanding i økonomien. Noe som hang sammen med at Norge ikke hadde hatt noe føydalistisk system forut, slik som mange av de andre sentral-europeiske landene hadde hatt.

Kilder:

  • https://snl.no/Norsk_historie_fra_1815_til_1905
  • https://no.wikipedia.org/wiki/Industrialiseringen_i_Norge
  • https://www.nrk.no/dokumentar/xl/okonomisk-historie-1.12380158
  • https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_historie
  • https://www.norgeshistorie.no/bygging-av-stat-og-nasjon/teknologi-og-okonomi/1404-en-norsk-okonimisk-take-off.html
Fant du ikke svaret? Spør redaksjonen!

Fant du ikke svaret?

Fyll ut skjemaet under hvis du har et spørsmål knyttet til denne artikkelen.

Ditt spørsmål:

Ditt navn:

E-post:

Rapporter en feil, mangel eller savn

Rapporter en feil, mangel eller et savn

Benytt skjemaet under hvis du finner en feil eller mangel i en av våre artikler. Uten tilbakemeldinger fra våre lesere er det umulig for oss å forbedre våre artikler.

Jeg ønsker å rapportere inn en:

En feilEn mangelEt savn

Angi en feil, mangel eller savn:

Ditt navn:

E-post:

Du kan også laste ned denne artikkelen og resten av artikkelserien som en e-bok Artikkelserien fortsetter under.

Topp20 artikler
Siste 20 artikler
Nye artikkelserier
Du leser nå artikkelserien: Norsk økonomi

  Gå til neste / forrige artikkel i artikkelserien: << Norsk økonomi 1800 – 1850Den andre industrielle revolusjon >>
    Andre artikler i serien er: 
  • Norsk økonomi – fra år 1350 til 2000
  • Norsk økonomi før 1350
  • Norsk økonomi 1350 – 1537
  • Norsk økonomi 1537 – 1800
  • Norsk økonomi 1800 – 1850
  • Norsk økonomi 1850 – 1900
  • Den andre industrielle revolusjon
  • Norsk økonomi 1900 – 1930
  • Norsk økonomi 1930 – tallet
  • Norsk økonomi 1940 – tallet
  • Norsk økonomi 1950 – 1960 – tallet
  • Norsk økonomi 1970 – tallet
  • Norsk økonomi 1980 – tallet
  • Norsk økonomi 1990 – tallet