Læringsteorier

Læringsteorienes formål

Vi har idag en lang rekke ulike læringsteorier som har som mål å beskrive hvordan vi skaffer oss ny kunnskap. De er alle barn av sin tid, og det som skiller dem fra hverandre er:

• forståelsen av hva kunnskap er
• hvor kunnskapen kommer fra
• hvordan vi får kunnskap

Paradigmer

Læringsteoriene er hovedsakelig knyttet til fire ulike paradigmer for læring:

1. Formidling av kunnskap – at læreren overfører sin kunnskap til eleven.
2. Individuell læringsaktivitet – at vi tilegner seg kunnskap når de selv får jobbe med problembaserte oppgaver.
3. Samarbeid – vi lærer best i dialog og samhandling med hverandre.
4. Sosial kontekst – læringen må ses i sammenheng med situasjonen læringen oppsto. 

Læringsteorier

De overnevnte paradigmene for læring gir enkeltvis grunnlaget for fire ulike additive læringsteorier:

1) Behaviorisme – basert på på en adferdspsykologi, som baserer seg på kunnskap dedusert fra empiriske forsøk

2) Kognitivisme – basert på kognitiv psykologi og nevrologi

3) Konstruktivisme – basert på eksistensiell og marxistisk filosofi og utviklingspsykologi

4) Sosio-kulturell læring – basert på sosial læringsteori

Disse fire læringsteoriene presenterer ulike holdninger med tanke på forholdet mellom lærer og elev, hva kunnskap er og hvordan læring foregår.

Behaviorisme

Behaviorisme er en psykologisk tilnærming til læring som oppsto i USA på begynnelsen av 1900-tallet. Kunnskap ses her på som noe objektivt og kvantitativt som kunne studeres vitenskapelig fra utsiden. Her er det læreren som eier kunnskapen, som de deler videre til elevene.

Viktige forløpere for behaviorismen var Ivan Pavlov, som påviste klassisk betinging gjennom eksperimenter med hunder. Dette ble videreutviklet av Edward Lee Thorndike som beskrev den såkalte effektloven, som sier at forbindelsen mellom en stimulus og en respons styrkes eller svekkes, avhengig av responsens konsekvenser.

I behaviorisme er den mest effektive måten for læring overføring av kunnskap fra en foreleser til en gruppe elever, hvor læringsmålet er et fastlagt pensum til studenter, der vurderinger i stor grad preges av reproduksjon av kunnskap. Drivkraften for læring er her ytre motivasjon.

• Les mer om behaviorisme

Kognitivisme

Innenfor kognitivismen er mennesket et aktivt vesen som ikke kun responderer på ytre stimuli. Kognitiv læringsteori tar utgangspunkt i at læring er situasjonsbestemt og at den skjer i individet. Mennesket er grunnleggende nysgjerrig og ønsker å få mer kunnskap som settes inn i et system og en sammenheng. Teorien skiller seg fra behaviorismen nettopp ved at individet er aktiv deltaker i egen læring, og at læringen preges av individuell problemløsning og oppgaveløsning.

Indre motivasjon står også sentralt i kognitiv læringsteori. Kunnskap er noe som overføres, lagres og bearbeides. Individet reagerer ikke automatisk på stimuli, men tolker og vurderer – og ser etter sammenhenger i tilværelsen.

Kognitivistene oppfatter lærerens rolle er å være en guide som støtter elevene i læringsprosessen. I likhet med behavioristen mener kognitivisten at kunnskap kan måles, men tilnærmingsmåten er annerledes. Fokus ligger på helhetsforståelse og de mentale prosessene for læring som fører til at vi får en helhetsforståelse. Både læreren og eleven eier her kunnskapen. For kognitivisten er derfor lærerens rolle å vekke elevens indre motivasjon, slik at de selv finner frem til det som bor i dem.

• Les mer om kognitivisme (kognitiv læringsteori)

Konstruktivisme

Konstruktivismen tar utgangspunkt i teorier om at kunnskap er noe som er inne i den enkeltes hode. Gjennom aktivitet bidrar vi selv til kunnskap, og vi bygger videre på den kunnskapen vi allerede har. Læring skjer gjennom individets aktivitet.

John Deweys teori om «learning by doing» tilhører konstruktivismens tanker. Tenkningen er her et redskap for handling. Selv om det er viktig å lære fra egne erfaringer lærer man ikke kun fra ytre stimulering.

Jean Piaget er den kanskje fremste talspersonen for konstruktivismen. Hans teorier kalles gjerne kognitivt konstruktivisme, da han beskriver hva som skjer med våre kognitive strukturer under læring. Utvikling er en konstruktiv prosess som er avhengig av aktivitet. Individet utvikler seg og konstruerer sine kunnskaper i samhandling med omgivelsene – det vi lærer er ikke et objektivt bilde av omverdenen, men tolkes ved hjelp av vår eksisterende kunnskap og oppfatning.

I et konstruktivistisk læringsmiljø blir det lagt til rette for at den som skal lære får anledning til å vurdere ny informasjon opp mot sin egen eksisterende kunnskap, og på den måten bygge nye kunnskapsstrukturar. En konsekvens av dette læringssynet er at læreren skal hjelpe den enkelte lærende med selv å komme i gang og gjennomføre disse prosesssene.

Lev Vygotskys teorier kan kalles sosialkonstruktivistiske – læring skjer gjennom deltakelse i et fellesskap med språket som en hovednøkkel. Dog er det mer vanlig å kalle Vygotskys teorier for sosiokulturell læringsteori.

• Les mer om konstruktivisme

Sosiokulturell læringsteori

Et sosiokulturelt læringssyn bygger på en antakelse om at læring skjer gjennom sosial læring. Sosiokulturell læringsteori bygger på russeren Lev S. Vygotskys teorier og forsøk fra 1920- og 1930-tallet. Dette perspektivet på læring vektlegger betydningen av sosiale praksis og sosial læring og at vi primært styres av omgivelsene og ikke av indre drivkrefter.

Læring skjer gjennom deltakelse og læring i sosial praksis, der vi som individer må tilpasse oss våre sosiale roller og gjeldende sosiale normer for passende atferd. Sosiokulturell læringsteori forutsetter dermed at læring skjer gjennom samhandling mellom forelesere og studenter, og studenter seg imellom. Vurderingsformene vil derfor være preges av gruppearbeid, FoU- prosjekt og mappevurdering.

Sosial konstruktivistene er sterkt kritiske til behvaioristenes tilnærming til læring, som de mener reduserer elevene til dyr og ikke selvstendig tenkende og handlende individer. 

For en sosial konstruktivist er lærerens rolle å være en fasilitator for elevenes læring. Her er det eleven som har eierforholdet til kunnskap, i og med at kunnskap er noe som stadig er i endring og derfor skapes. En naturlig konsekvens av en slik tankegang er jo selvsagt også at kunnskap ikke kan måles – for hvordan kan man måle noe som endres? En kan ikke trå ned i den samme elven to ganger. Lærerens rolle blir derfor både å vekke elevens indre motivasjon for læring, samtidig som læreren skaper ytre motivasjon ved å tilrettelegge rammene for læring på best mulig måte ut i fra eleven og elevgruppens samspill. Sosial kontruktivistene mener derfor at læreren, som fasilitator, skal sette betingelsene for læringsaktiviteten og fokusområdet blir derfor aktivitet. Læring skjer i fellesskap, der elevene samhandler og lærer av hverandre.

• Les mer om sosialkonstruktivisme ( Sosiokulturell læringsteori )

Oppsummering

I en oppsummering gir dette oss denne oversikten:

Behavioristen kan i beste fall være den gode treneren som henter det beste ut av laget sitt og i verste fall kan han/hun fungere som en fengselsbetjent. Kognitivisten kan i beste fall være en Sokrates som fungerer som en inspirerende intellektuell veileder og i verste fall kan han/hun neglisjere eller undertrykke den mer praktiske og kreative delen av elevene sine og risikere at hver enkelt elev sitter igjen med følelsen av å seile sin egen sjø. Sosial kontruktivisten kan i beste fall være en tilrettelegger av et blomstrende læringsmiljø der en naturlig utvikling av elevenes kunnskap og ferdigheter utfolder seg i et sosialt samspill av dialog og samhandling, men i verste fall kan det hele bli en barnehageonkel/tante sitt verste mareritt, et tilbakefall til Hobbes´ forestilling av naturtilstanden, det totale kaos hvor ingen lærer noe og det er alle mot alle.

Kilder:

• Digitaldidaktikk.no. Hentet 25.07.20: http://digitaldidaktikk.no/refleksjon/detalj/laeringsteorier
• Dysthe, O. (2001). Dialog, samspel og læring. Oslo: Abstrakt forlag, 2001.
• Helland, T., Lillejord, S., Manger, T. & Nordahl, T. (2013) Livet i skolen 1 – Grunnbok i pedagogikk og elevkunnskap: Undervisning og læring (2. Utgave). Bergen: Fagbokforlaget.
• Imsen, Gunn (2005) Elevens verden. Innføring i pedagogisk psykologi, 2005. Universitetsforlaget
• Lave.J & Wenger.E. (1999) Situated Learning. Legitimate peripheral participation. Cambridge University Press 
• Seljø, Roger (2000): Læring i praksis, et sosiokulturelt perspektiv, Cappelens akademiske forlag