Flytt ditt nettsted til våre Lightspeed webhotell, med cPanel, og
få 3-6 ganger raskere nettsider enn i dag. Pris: fra kr. 119/pr. år.

Beskyttet innhold!

For å lese denne og våre øvrige sider må du tegne et årsabonnement og være logget inn.

Som abonnent/medlem får du tilgang til alt innholdet på sidene våre, og skulle sidene våre ikke leve opp til forventningene dine har vi en "Pengene tilbake garanti" du kan benytte.

Tegn abonnement!

    Denne artikkelen er del 18 av 24 artikler om Moral & etikk

Deontologi, eller “pliktetikk“, er en annen dominerende moralteori. Deontologien benekter at riktig handling utelukkende er bestemt av gode konsekvenser, og at en handling derimot er riktig dersom den er i overensstemmelse med et etisk prinsipp eller en regel. Slike regler kan i noen tilfeller anse det som riktig å velge en handling som ikke produserer de største gode konsekvensene.

For eksempel vil en regel som forbyr drap kunne innebære at vi ikke kan begå drap selv om det skulle lede til de beste konsekvensene. Mange deontologer vil også mene at vi ikke er underlagt noen generell plikt til å produsere de beste konsekvensene, men at vi er moralsk tillatt å handle slik vi vil, så lenge vi overholder de moralske reglene (Store Norske Leksikon).

  • Hevder at plikter er mer grunnleggende i moralen enn både dyder og konsekvenser
  • ”Intensjonen” er det avgjørende
  • Det rette har går foran det gode (=velferd)

At en teori er deontologisk vil si at det ikke er konsekvensene alene som avgjør om en handling er riktig eller ikke, også andre hensyn teller med. Det gode kan ikke bestemmes uavhengig av det riktige slik utilitaristene hevder, sier deontologene. Det riktige settes her fremfor det gode.

For en dentolog er det viktig at mennesker har ulike mål og at mennesker også har forskjellige liv, men det ikke likegyldig hvordan det gode blir forsøkt realisert. Dentologien legger derfor visse restriksjoner på våre handlinger. Restriksjoner som kommer forut for vurderingen av konsekvensene. Det avgjørende kriterium i dentologien for om en handling er riktig eller gal er fornuften.

I dentologien skilles det mellom etisk goder og ikke–etisk goder:

Det etiske gode Handlinger, motiver og personer. En handlings riktighet er en nødvendighet, men ikke tilstrekkelig betingelse for etisk gode, også sinnelaget teller med.

Det ikke- etiske gode = Omfatter en rekke goder, som lykke, velferd, frihetsgoder, trygghet osv.

I dentologien operer vi med plikter og rettigheter. Plikter og rettigheter som til en viss grad kan sammenlignes med reglene i et spill. Det forutsettes eller ventes at alle følger reglene. Reglene i et spill definerer et trekk som riktig eller uriktig, men ikke som godt eller dårlig. Når to personer spiller sjakk, er ikke spillets regler – sjakkreglene – oppe til debatt.

Reglene blir ikke endret under spillets gang. Reglene står fast og spillerne må prøve å vinne samtidig som de fullt ut respekterer reglene.

Dentologiske tanker om straff er bygd opp omkring to sterke intuisjoner; personer er ansvarlige for sine handlinger og personer har rettigheter.


Kants etikk

Kants var bl.a. opptatt av sammenhengen mellom deskriptiv og normativ etikk. Hvordan bør forholdet mellom det deskriptive og det normative i etikken være ? At disse to forholdene faktisk sett er uavhengig av hverandre, betyr dette ikke at de ikke har noe med hverandre å gjøre og at de ikke bør justeres etter hverandre. La oss si at vi er interessert i å formulere et normativt etisk system. Hvor nært skal dette systemet ligge opp til våre faktiske moraloppfatninger ? Skal det normative systemet være et sterkt korrektiv til den faktiske moraloppfatningen, eller skal det legge seg så nært opp til denne sunne fornuft som mulig ?

I Kants etikk skiller vi mellom tre moralske nivåer:

  1. Handling
  2. Maksime – En regel, en norm, som en person velger å legge til grunn for sine handlinger. Som regel en formulert grunnsetning. En person kan f.eks. ha som sine maksimer å være vennlig mot andre, være oppriktig, ikke baktale andre, holde sine løfter osv. Maksimene utgjør en bestemt persons moralske karakter eller ”sinnelag”. Maksimene er altså grunnsetninger som en person velger å legge til grunn for sitt liv, og som vedkommende prøver å leve opp til.
  3. Lov

Det kategoriske imperativ (”Moralens høyeste prinsipp”)

Det kategoriske imparativ forlanger av oss at vi skal handle slik at våre handlinger kan gjøres om til en almen lov.

Det kategoriske imperativ, også kalt ”Moralens høyeste prinsipp”, lyder slik:

“Du skal handle etter en maksime som er slik at du kan gjøre den til en almen lov”

Det kategoriske imperativ gjelder mine maksimer og ikke mine handlinger, sier Kant.

Jeg påbys kategorisk å velge visse maksimer, men påbys ikke kategorisk til å leve opp til dem, det er tilstrekkelig at jeg gjør mitt beste for å leve opp til dem.

Kant sier at mennesket har som moralsk vesen til oppgave å velge, adoptere og forsøke å etterleve moralske maksimer. Mennesket bygger opp sin moralske karakter på denne måten.

Maksimene gir oss en generell veiledning, men det er opp til oss selv å finne ut hvordan de skal praktiseres i konkrete situasjoner. Maksimene sier ingenting om hvilke handlinger vi bør utføre for å oppfylle maksimen, det må vi avgjøre ved å vurdere våre forutsetninger og muligheter.

Det kategoriske imperativ har Kant formulert på flere måter. Definisjonen under kalles humanitetsformuleringen:

”Du skal alltid handle slik at du betrakter menneskeheten i din person såvel som hos enhver annen person som et formål i seg selv, og ikke bare et middel.”

Å betrakte mennesket som et formål i seg selv er for Kant å betrakte det som et fornuftsvesen. Et fornuftsvesen forutsetter å kunne handle på grunnlag av fornuftsgrunner, argumenter og prinsipper. Et foruftvesen forutsetter å ha opplyste interesser, og en interesse av å handle selvstendig eller autonomt. Fornuftsvesner tvinges ikke, men overbevises.

Egoistiske og sosiale plikter

I sin etikk skjelner Kant mellom de plikter vi har overfor oss selv og de plikter vi har overfor andre. Til de plikter vi har ovenfor oss selv, hører den vide og ufullkomne plikt å arbeide for sin egen:

  1. Åndelige utvikling
  2. Sjelelige utvikling
  3. Kroppslige utvikling.

Vi har en plikt til å ikke la våre evner forfalle (etisk egoisme). Videre har vi en vid og ufullkommen plikt til å gjøre andre vel, fremme andres lykke (altruisme).

I Kants etikk skilles det også mellom fullkomne og ufullkomne plikter:

  • Fullkomne plikter   – Plikter for forbyr eller påbyr bestemte handlinger, og herunder regner Kant bedrag og tvang.
  • Ufullkomne plikter– Plikter som ikke angår bestemte handlinger, men formålet.

Etisk sett er det ikke tilstrekkelig å gjøre bestemte handlinger, det er også enhvers plikt å fremme bestemte formålpersonlig utvikling og andres lykke. Etikken forlanger naturligvis ikke at vi lykkes i å fremme disse formål, den forlanger at vi anstrenger oss.

Kontraktsteori

Hobbs kontraktteori har tre hovedelementer:

  1. Naturtilstanden
  2. Kontraktinngåelsen
  3. Gjennomføringen av kontrakten

Naturtilstanden er en tenkt tilstand; hvordan ville menneskenes vilkår vært om de levde uten en velordet stat, uten lover og regler, og uten en myndighet som kunne innføre og gjennomføre lover og regler ? Naturtilstanden beskrives som en ”alles krig mot alle”. Store ressurser må brukes for å beskytte seg mot andres angrep, og uttryggheten vil aldri forsvinne. Rasjonell overveielse tilsier at det er nødvendig å inngå en avtale som gir et resultat som ikke bare er bedre enn naturtilstanden, men også bedre når man tar i betraktning de innrømmelser hver enkelt aktør må gjøre under kontraktinngåelsen. Ved kontraktinngåelsen gir hver enkelt aktør avkall på sin ubegrensede frihet og rett. For å sikre at avtalen overholdes, er det nødvendig å ha en surveren hersker.

Vi kan skille mellom ekstrem og moderat kontraktteori;

  • Ekstrem kontraktteori  – Utgangspunktet er amoralske (ikke umoralske) aktører
  • Moderat kontraktteori  – Utangspunktet er aktører med sans for moral (rettferdighet)

Ekstrem kontraktteori
Det grunnleggende argumentet i ekstrem kontraktteori er velkjent fra dagliglivet. En gruppe som samarbeider vil gjøre det bedre enn en gruppe amoralske enkeltindivider som forfølger sine interesser.

Moderat kontraktteori
Forutsatt at tilstrekkelig mange samarbeider, vil den enkelte aktør maksimere sin nytte ved:

  1. Ikke å samarbeide
  2. Kunne benytte det felles produkt på lik linje med dem som samarbeider

De aktører som er villig til å samarbeide må være i stand til å avgjøre om en aktør virkelig er villig til å samarbeide eller ikke. Hvis dette er mulig, vil den som ikke er villig til å samarbeide gå glipp av muligheten for å parasittere på de samarbeidede parter. Vi kan følgelig si at det å samarbeide blir nyttemaksimerende for en person i et samfunn hvor det å være kjent som samarbeidsvillig er en forutsetning for å få del i de goder som samarbidet resulterer i.

Om det er rasjonelt å samarbeide avhenger av hvor gjennomsiktige forholdene i et samfunn er. Jo mer åpne vi er, desto mer fornuftig er det å samarbeide. Det avhenger også av hvor mye en aktør kan vente seg å vinne ved å utnytte de som samarbeider.

Et etisk prinsipp er velbegrunnet hvis en rasjonell person ville ha valgt det. Fordelingen av goder og oppgaver må skje på en måte som er ”fair”.

Et samfunn holdes ikke sammen fordi det er enighet om visse religiøse eller filosofiske mål, men fordi det er enighet om visse fremgangsmåter eller prosedyrer for fordeling og konfliktløsning.

Primærgoder
Finnes det vise goder som enhver i et pluralistisk samfunn vil ønske, uavhengig av hva han eller hun ellers måtte ønske ? Et slikt gode er et primærgode. Et eksempel på primærgode er selvrespekt, inntekt, velstand, frihet (tankefrihet, forsamlingsfrihet, politisk frihet, bevegelsesfrihet og yrkesfrihet) og makt eller stillinger og verv som gir ansvar og makt.

Primærgodene er goder som antas å være nødvendige forutsetninger for at en person auonomt (selvstendig) skal kunne danne seg en ide om hvilke mål han eller hun vil sette seg og styre sitt liv ut fra disse målene. Primærgodene skal gjøre det mulig for oss å realisere våre ideer om det gode liv.

Den opprinnelige situasjon
Å være i den opprinnelige situasjon betyr å segge seg i alle berørte parters sted. I den opprinnelige situasjon vil partene velge følgende to prinsipper:

  1. Likhetsprinsippet: Enhver bør ha den mest omfattede frihet som er forenlig med at enhver annen har like mye frihet.
  1. Differensieringsprinsippet: Sosiale og økonomiske ulikheter fordeles slik at de:
    a)     er til størst fordel for de svakest stilte
    b)     og er knyttet til stillinger og verv som er åpne for alle på betingelser som er ”fair”

De to prinsippene bør ordnes slik at likhetsprinsippet har forrang fremfor differensprinsippet. De er ordnet ”serielt”. Dvs. at en lik fordeling av friheter og rettigheter ikke kan begrunnes eller kompenseres med større økonomiske og sosiale fordeler.

Maksimumsprinsippet
”Ved ukjente sannsynligheter bør en velge det alternativet som gjør at en kommer best ut om det verste skulle skje”

Reflektert likevekt
Kontraktteorier som sier at moralske aktører vil strebe etter reflektert likevekt. Moralske intuisjoner spiller en viktig rolle i teorien om reflektert likevekt. Utgangspunktet er visse intuisjoner som vi føler oss sikre på (f.eks. samvittighetsfrihet, religionsfrihet). Hvis vi greier å formulere en del slike intuisjoner, er det så moralfilosofiens oppgave å formulere prinsipper som har to oppgaver:

a)     De skal begrunne og forklare de etablerte enkeltoppfatningene

b)     De skal tjene som retningslinjer i andre situasjoner hvor våre intuisjoner er langt mer vaklende

Når prinsippene strider mot intuisjoner vi er sikre på, vil vi være tilbøyelig til å endre dem. Men etter hvert vil de modifiserte prinsippene stå sterkere og påvirke oss til å endre våre intuisjoner.

Reflektert likevekt er ikke bare et spørsmål om likevekt mellom etiske prinsipper og enkeltoppfatninger, også ens egne oppfatninger om kjensgjerninger og fakta spiller inn. Poenget er derfor ikke bare å få etiske oppfatninger til å passe med andre etiske oppfatninger, f.eks. at enkeltoppfatninger passer med prinsipper, de bør også passe med både menneskesyn (vitenskapelig psykologi og sosiologi) og virkelighetsoppfatning (naturvitenskapene).

Rettferdighetsprinsippene skal ligge til grunn for et samfunn hvor individene har ulike oppfatninger av hvilke mål eller goder det er verdifullt å strebe etter, med ulikt syn på mennesket og på religiøse emner.

Prinsippet om lik frihet for alle kan ikke overprøves av andre prinsipper. Frihet kan bare overprøves av hensynet til lik frihet for alle.

Diskursetikk

Diskursetikken er en videreføring av Kants etikk. Dette ved at de overfører Kants tanker om en praktis fornuft på et individ nivå til et kollektiv, en gruppe personer. Diskursetikkens utgangspunkt er at alle kollektivets medlemmer skal kunne ville normen. Poenget er ikke å finne normer som passer med hva alle i utgangspunktet ønsker, men at deltagerne gjennom diskursen på en tvangløs måte utvikler en felles vilje. Diskursens mål er derfor enighet om hva alle fornuftigvis kan ville.

Diskursetikken mener at moralske spørsmål kan plasseres på tre nivåer:

  1. Mikronivå (familie, samliv, naboskap)
  2. Mesonivå (nasjonal politikk)
  3. Makronivå (menneskeheten)

Diskursetikken ønsker å utvide etikken slik at den også kan anvendes på spørsmål som angår nasjoneners og menneskehetens fremtid. De er derfor særlig opptatt av situasjoner hvor mange ulike interesser er involvert. Spesielt kontroversielle spørsmål som ikke uten videre kan takles av eksisterende normsett, men som forlanger at våre intuisjoner presiseres, justeres eller forkastes. Diskursetikken lar løsningene avhenge av hva de berørte parter kommer frem til gjennom en fornuftig diskusjon.

Diskursetikkens grunnprinsipp er:

”Bare de normer kan gjøre krav på gyldighet som alle berørte parter kan godkjenne i en praktisk diskurs (diskusjon)”

Diskursetikken er prosedural. Det forutsettes derfor at deltagerne lar seg overbevise av det bedre argument, og at ikke tvang benyttes. Det forutsettes at deltagerne er oppriktigeAlle direkte og indirekte berørte parter kan delta, og diskursen er en offentlig diskusjon hvor forslag til etiske normer blir fremsatt, drøftet, forkastet eller godtatt. Alle må telle like mye, uavhengig av hva slags etiske, politiske eller religiøse oppfatninger deltagerne i den praktiske diskursen eller har.

I diskursetikken skiller vi mellom praktisk diskurs og en forhandlingssituasjon.

Praktisk diskurs vil si en virkelig diskusjon, hvor alle berørte parter har anledning til å delta. I diskursettikken fungerer den praktiske diskursen som en normgivende instans, omtrent på samme måte som et parlament fungerer som en lovgivende instans. Deltagerne i en praktisk diskurs forutsetter at deltakerne ikke tenker strategisk, men praktisk. Praktisk diskurs er derfor en slags argumentativ sosialisering.

Det etisk argumentasjonsprinsipp:

”en norm er gyldig bare under den forutsetning at de forutsebare virkninger og bivirkninger som følger av dens almene tilslutning kan aksepteres uten tvang av hver enkelt av de berørte parter”

Argumentasjonsprinsippet utelukker forlag som klart favoriserer en selv eller en annen bestemt person eller gruppe. Argumentasjonsregelen er en videreføring av Kants kategoriske imperativ.

Diskursetikken forutsetter at deltagerne i diskursen har kommunikativ kompetanse, og den praktiske diskursen er ”konsensusskapende”.

Du leser nå artikkelserien: Moral & etikk

  Gå til neste / forrige artikkel i artikkelserien: << Utilitarisme (nytteetikk)Anvendt etikk ( område etikk ) >>
    Andre artikler i serien er: 
  • Moral og etikk
  • Etisk ledelse
  • Yrkesetikk
  • Verdigrunnlag
  • Etisk verdianalyse, verdibudsjett og verdiregnskap
  • Verditolkning : – Hvordan forstå og tolke verdiene?
  • Hvordan lærer vi hva som er ”rett og galt”?
  • Sosiale og moralske normer
  • Samvittighet ( etisk vilje )
  • Phronesis (klokskap)
  • Skjønn
  • Etikkens grunnlagsproblemer (meta-etikk)
  • Normative etiske teorier
  • Deskriptiv etikk
  • Hedonisme
  • Konsekvensialisme (konsekvensetikk)
  • Utilitarisme (nytteetikk)
  • Pliktetikk og deontologiske teorier om moral og etikk
  • Anvendt etikk ( område etikk )
  • Dydsetikk
  • Konvensjonell / tradisjonell moral (sunn fornuft)
  • Altruisme
  • Egoisme
  • Etiske retningslinjer for forskning
  • Kjetil Sander (f.1968) er eStudie.no sin grunnlegger. I tillegg er han daglig leder for bl.a. webbyrået og hostingselskapet OnNet AS. En entrepenør og forretningsutvikler med over 25 års entrepenør- og ledererfaring.