Flytt ditt nettsted til våre Lightspeed webhotell, med cPanel, og
få 3-6 ganger raskere nettsider enn i dag. Pris: fra kr. 119/pr. år.

    Denne artikkelen er del 19 av 23 artikler om Forvaltninglære

Hva er en frivillig organisasjon?

En «frivillige organisasjonen» er en organisasjon som ikke er opprettet av det offentlige og som det er frivillig å være medlem av. Medlemmene kan når som helst melde seg inn og ut av organisasjonen, og de får ikke lønn eller annen økonomisk godtgjørelse for å være medlem. Vanligvis betaler medlemmene en medlemskontingent for å være medlem.

Lederskapet i disse frivillige organisasjonene styrer medlemmene selv gjennom muligheten de har til å melde seg ut av organisasjonen og eventuelt starte en konkurrerende organisasjon. Dette er mulig siden denne organisasjonsformen er preget av:

  • frivillig medlemskap
  • fri organisasjonsdannelse
  • mange konkurrerende frivillige organisasjoner

Et annet viktig kjennetegn ved de frivillige organisasjonene er at de har en selvstendig økonomi. Det gjør at staten og andre maktsentra har små muligheter å kontrollere og styre organisasjonens ledelse, struktur o.l. Myndighetenes muligheter til å påvirker organisasjonene er dermed begrenset til tiltak og reguleringer som kan skje gjennom lover og forskrifter.

Den frie konkurransen mellom organisasjonene har som mål å sørge for at alle vesentlige interesser i samfunnet blir ivaretatt og satt på dagsorden.


Norge – et organisasjonssamfunn

I 1999 fantes det omkring 2400 frivillige organisasjoner i Norge, med en gjennomsnittlig medlemsmasse på 10.000 medlemmer. Av de landsomfattende organisasjonene var omtrent 60% arbeids- og næringslivs organisasjoner, og omkring 25% av organisasjonene hadde bare bedrifter som medlemmer.

Ingen land i verden har flere interesseorganisasjoner pr. innbygger enn Norge. Norge er derfor det vi kaller et organisasjonssamfunn. Det vil si et samfunn som preges av:

frivillige organisasjoner som er opprettet for å beskytte og ivareta medlemmenes interesser.

organisasjonssamfunn

Fremveksten av organisasjonssamfunnet har bidratt til at store, komplekse organisasjoner i stadig større grad dominerer våre liv. Organisasjonssamfunnet har resultert i at vi har fått nye måter å organisere samfunnet på, og det blir vanskeligere å drive politisk aktivitet uten å samarbeide med en eller flere interesseorganisasjoner.

Organisasjonssamfunnet har kort sagt resultert i at det har utviklet seg et gjensidig avhengighetsforhold mellom forvaltningen og de frivillige organisasjonene.

Det faktum at de fleste politiske tiltak, forskrifter og lover blir utformet i et nært samarbeid med interesse- organisasjonene er et godt eksempel på dette.

I mange tilfeller har også organisasjonene fått delegert myndighet til myndighetsutøvelse av et departement. Dvs. at de har fått kompetanse til å kontrollerer eller utfører tiltak på vegne av forvaltningen. Som man seer er det nærmest umulig å forstå den offentlige politikken uten å se den i sammenheng med organisasjons livet.

Enkelte mener at det ikke er riktig å betrakte Norge som et organisasjonssamfunn hvor alle grupperingene og alle interesser har sine organisasjoner som kjemper for deres sak. Dette fordi:

  1. 60 % av arbeidstakerne er ikke medlem av noen yrkesorganisasjon
  2. Mange organisasjoner er ressursfattige, og har ikke de samme mulighetene til å få gjennom sine meninger og synspunkter.
  3. Mange organisasjoner har ikke «forhandlingsrett» med offentlige myndigheter på topp nivå.
  4. Mange interesser er ikke ivaretatt av organisasjoner som har «forhandlingsrett».

Utviklingen og utfordringene til de frivillige organisasjonene

Frivillig organisasjonDe frivillige organisasjonene fikk sitt gjennombrudd i 1880 – årene, da det ble dannet en rekke lokale foreninger. De landsomfattende organisasjonene ble imidlertid ikke vanlig før etter århundreskiftet.

Frem til 1960 – 70 hadde vi en voldsom vekst i antall organisasjoner her i Norge. I de siste 20 årene har tendensen vært å danne stadig flere større organisasjoner. Antall organisasjoner har derfor blitt redusert, til tross for at deres medlemstall har økt.

Årsaken til at stadig flere organisasjoner slår seg sammen eller innleder forpliktende samarbeid, skyldes at de både ønsker og trenger større makt og flere ressurser for å kunne forsvare sine medlemmers interesser og krav.

Ønsket om å større strukturalisering med større organisasjonsenheter henger også nært sammen med det kapasitetsproblemet mange organisasjoner har fått i sin kontakt med forvaltningen. Forvaltningen er byråkratisk og tungrodd.

Problemet til alle frivillig organisasjoner og andre som ønsker å ha kontakt med forvaltningen er at alle vedtak i det offentlige skal følge tjenesteveien, og vanlig saksbehandlingsprosedyrer skal alltid følges. Dette krever ekspertise, dokumentasjon og kapasitet til å lage utredninger o.l. som forvaltningen trenger for å kunne treffe en beslutning. Noe som gjør det stadig mer ressurskrevende å drive en frivillig organisasjon.

Kommer en person til finansministeren og sier at skattesystemet må tilpasses en spesiell gruppe i samfunnet, kan man være temmelig sikre på at finansministeren ikke kommer til å høre på vedkommende. Annerledes stiller det seg hvis 200.000 mennesker kommer med kravene. Da må finansministeren høre på kravene, og se om de er berettige. Dette fordi det kan få store politiske konsekvenser hvis kravene til en så stor gruppe mennesker blir oversett.

Selv om utviklingen går mot større organisasjoner som samarbeider tettere, finnes det også sterke krefter som er i mot denne utviklingen. Dette fordi det i praksis ofte har vist seg at organisasjonens ikke har blitt mer effektive eller klart å oppnå bedre resultater ved å slå seg sammen med andre, og da er jo hele hensikten med sammenslåingen borte. Eller hva?

Et annet argument som brukes mot strukturalisering av organisasjonene, er at større enheter svekker det interne demokratiet i organisasjonene. Dette ved at avstanden mellom medlemmene og ledelsen i organisasjonen øker. Antall nivåer mellom topp og bunn øker, tjenesteveien blir lengre, byråkratiet øker, samholdet reduseres og medlemmene blir ikke like lenger like entusiastiske og idealistiske.  Et annet problem som dukker opp når organisasjonene begynner å slå seg sammen eller inngå et forpliktende samarbeid, er at det interne konfliktnivået i organisasjonen øker.

Organisasjonenes overordnede mål er å forsvare og fremme medlemmenes interesser og behov. Dette forutsetter at de fleste medlemmene har de samme interessene og behovene. Når organisasjonenes størrelse øker, sier det seg selv at antall interesser som skal beskyttes også øker. Det gjør det vanskeligere å forenes om mål som alle medlemmene er enige i. For å tilfredstille flest mulig inngås det ofte kompromiss, som i realiteten verken er ful eller fisk. Det vil si at man blir enige om vage og nærmest intetsigende målsetninger som det er vanskelig for medlemmene å identifisere seg med, og kjempe for.

Større organisasjoner betyr normalt at det blir satt mer makt bak kravene, men betyr samtidig at det blir færre interesser som blir ivaretatt. Dette fordi det blir færre organisasjoner som tar opp borgernes interesser og behov. Faren for at viktige samfunnsproblemer ikke skal bli tatt opp øker derfor i takt med sammenslåingene av organisasjonene.

Skånlandkomiteen kom frem til at hvis enkelte organisasjoner får stor makt eller stor beslutningsmyndighet angående saker som har stor betydning for andre organisasjoner, vil sannsynligheten for strukturrasjonalisering øke, ved at flere vil prøve å skaffe seg innflytelse gjennom de som får plass ved forhandlingsbordet. En antar at sjansene for sammenslåinger er størst i samfunn preget av høy grad av enighet, og i situasjoner preget av høy grad av konflikt og poliralisering.

Hvorfor oppstår de frivillige organisasjonene?

organisasjoner-hvorforDet er ikke mulig å gi en almen gyldig forklaring, på hvorfor enkeltindivider velger å melde seg inn i en organisasjon. Det krever at man ser på motivet bak hver enkelt organisasjondannelse.

Generelt kan det imidlertid sies at de fleste velger å melde seg inn i en organisasjon av følgende grunner:

1. «Sammen står vi sterkere». I et samfunn med tusenvis av særinteresser og ønsker som ulike deler av befolkningen ønsker å beskytte og fremme, står borgerne som enkeltindivid relativt svakt. Dette fordi motparten som regel er organisert, har større ressurser, makt og flere sanksjonsmuligheter.

Men hvis alle som har den samme meningen samler seg i en gruppe og danner en organisasjon som forsvare gruppens interesser og behov, står borgerne plutselig langt sterkere.

Deres makt øker ved at de får samlet alle ressursene på ett sted, samtidig som de får flere sanksjonsmuligheter som de kan benytte.

2. Behov for støtte og hjelp. I en langvarig kamp mot en overlegen motpart kreves det mot, utholdenhet og pågangsmot for å vinne. Å få støtte og sympati fra andre som mener det samme eller som har de samme interessene å forsvare, er i denne sammenheng alfa omega. Slik støtte kan de få ved å melde seg inn i en organisasjon og bli et aktivt medlem. Andre motiv for å melde seg inn i en organisasjon er at enkeltindividet selv ikke har tilstrekkelig kunnskap, eller mangler de ressursene som trengs for å fremme kravene.

3.  «Sympatisører». Organisasjonenes primære oppgave er å beskytte medlemmenes interesser og behov. Erfaring viser at jo høyere levestandarden blir, desto flere behov og interesser ønsker samfunnsmedlemmene å beskytte. Problemet i denne sammenheng, er at individene selv ikke har tid til å kjempe for alle interessene de mener er verd å beskytte. Ved å melde seg inn i en organisasjon får de gitt sitt syn på saken, og kan få andre til å kjempe for noe som de selv ikke har tid til selv (passive medlemmer).

4. «Tro på samhold og gruppens makt». Individene tror at deres interesser og behov blir bedre ivaretatt gjennom medlemskap i en organisasjon, enn om de hver for seg skulle fremme kravene.  De overlater med andre ord ansvaret til andre som de mener er mer kompetente til å tale deres sak. Ved å fremstå som en gruppe med felles interesser, er det dessuten vanskeligere å overse gruppens krav. Det er lettere å få massemedias og myndighetenes oppmerksomhet, samtidig som sanksjonene gir større effekt.

Hvilke motiv ligger bak organisasjondannelsen?

De vanligste teoriene som prøver å forklare organisasjondannelsene er:

Imitasjonsteorier

Mange organisasjoner henter sine forbilder fra andre land eller andre næringer. Imitasjonsteoriene går ut på at man ser på suksessrike organisasjoner i utlandet eller på andre fagområder, for så å kopiere dem.

Teorier om den passive stat

Andre organisasjonene dannes fordi de ønsker å ta opp oppgaver eller problemer som myndighetene eller andre organisasjoner lar ligge. De fleste miljøorganisasjoner er f.eks dannet i tråd med teorien om den passive stat.

Teorier om den aktive stat

Noen organisasjonene dannes for å ta seg av forsvar, forhandlinger og konfliktløsning for sine medlemmene eller interessegrupper som de representerer. Det blir stadig mer vanlig å overlate lønnsforhandlinger o.l. til en fagforening som kan inngå en avtale på vegne av alle medlemmene. Det er langt mer effektivt, enn om det skulle blitt forhandlet frem en lønnsavtale for hver enkelt ansatt.

Teorier om endring i produksjonsforhold

Enkelte organisasjonene blir dannet som en motreaksjon til markedskriser, yrkespesialisering o.l. for å verne om spesielle samfunns- og/eller yrkesgrupper.

Teorier om sosial og politisk revolusjon

Organisasjoner kan også dannes for å erstatte oppløste primærbånd, eller de kan komme som et resultat av nye politiske rettigheter.

Balanseteorier

Balanseteoriene går ut på at organisasjonene dannes for å være en motpol til forvaltningen. Dvs. en motorganisasjon.

Hvilke sanksjonsmuligheter har frivillige organisasjoner?

En organisasjonen vil ha langt flere sanksjonsmuligheter enn ett enkeltindivid, og effekten av dem vil være langt større. Det er derfor mange velger å organisere seg som en frivillig organisasjon.

Hvilke sanksjonsmuligheter de kan sette i verk for å få gjennomslag for kravene, vil imidlertid være avhengig av både situasjonen og organisasjonstypen. En arbeidstaker organisasjon som ønsker å få aksept for sine lønnskrav, vil bruke helt andre virkemidler enn en miljøvernorganisasjon som ønsker å få redusert Co2 utslippene.

Interesseorganisasjonenes sanksjonsmuligheter kan imidlertid generaliseres slik:

Streik / Lock-out

Streik og lock-out er de sterkeste sanksjonsmulighetene arbeidsgiver- og arbeidstaker organisasjonene kan sette i verk for å sette makt bak kravene sine.

I utgangspunktet har alle streikerett, hvis streiken er rettmessig. Dvs. ikke strider mot de streikereglene som er strukket opp av rettsvesenet. Blir en streik funnet ulovelig av arbeidsretten, er de streikende pliktig til å opphøre streiken. Fortsetter streiken etter at den er funnet ulovelig, kan arbeidsgiverne sette i verk motreaksjoner. F.eks. si opp de streikende.

Boikott

Boikott er et sanksjonsmiddel som alle organisasjoner rår over. Har organisasjonen mange eller mektige medlemmer kan boikott være en meget effektiv sanksjonsmiddel. Men også for mindre organisasjoner er boikott ett mektig sanksjonsmiddel. Det ligger mye symbolikk bak en boikott, og massemedia fatter lett interesse for boikotter. Nærmest uavhengig av hvem som står bak dem. Få liker å bli boikottet, og desto mer oppmerksomhet boikotten får i massemedia, jo lettere blir det å få motparten på gli.

Demonstrasjoner og blokader

Demonstrasjoner og blokader er virkemidler som er hyppig brukt i visse kretser av organisasjonverden.

Pressekonferanser

Å gå til pressen og informere om sine synspunkter er også et effektivt virkemiddel, forutsatt at pressen fatter interesse for saken. De som har pressen på sin side vil som regel vinne saken. Det viser historien, gang på gang.

Medlemsinformasjon

Gjennom sine medlemsblader og annen informasjon som blir sent organisasjonens medlemmer har organisasjonens ledelse stor påvirkningskraft og et viktig sanksjonsmiddel som de kan benytte seg av. Budskapet i denne informasjonen vil nå langt flere, enn det selve medlemstallet skulle tilsi. Dette fordi «jungeltelegrafen» ofte vil være et langt mer effektivt virkemiddel enn «betalt informasjon». I 1983 sendte interesseorganisasjonene i Norge ut omkring 15 millioner medlemsblader til sine medlemmer.

Du leser nå artikkelserien: Forvaltninglære

  Gå til neste / forrige artikkel i artikkelserien: << Politiske partierPluralisme og korporative trekk ved interesseorgniasjonene >>
    Andre artikler i serien er: 
  • Forvaltning og forvaltningslære
  • Grunnloven og de tre statsmakter
  • Norges konstitusjonelle utvikling
  • Stortinget
  • Regjeringen – funksjon og ansvar
  • Statsadministrasjonen i Norge
  • Fylkeskommunene i Norge
  • Kommunene som forvaltningsorgan
  • Forvaltningens planlegging
  • Det sivile samfunn
  • Domstoler
  • Domstolenes rettkilder – hvilke finnes og hvordan bruke dem?
  • Sivilombudsmannen
  • Riksrevisjonen
  • Fylkesmannen
  • Politikk
  • Valgordningen i Norge
  • Politiske partier
  • Frivillig organisasjon – oppgave, makt og organisering
  • Pluralisme og korporative trekk ved interesseorgniasjonene
  • Interesseorganisasjonenes rolle i det politiske systemet
  • Forhandlingsøkonomi
  • Tariffavtale, tariffoppgjør og lønnsoppgjør
  • Kjetil Sander (f.1968) er eStudie.no sin grunnlegger. I tillegg er han daglig leder for bl.a. webbyrået og hostingselskapet OnNet AS. En entrepenør og forretningsutvikler med over 25 års entrepenør- og ledererfaring.