Flytt ditt nettsted til våre Lightspeed webhotell, med cPanel, og
få 3-6 ganger raskere nettsider enn i dag. Pris: fra kr. 119/pr. år.

Beskyttet innhold!

For å lese denne og våre øvrige sider må du tegne et årsabonnement og være logget inn.

Som abonnent/medlem får du tilgang til alt innholdet på sidene våre, og skulle sidene våre ikke leve opp til forventningene dine har vi en "Pengene tilbake garanti" du kan benytte.

Tegn abonnement!

    Denne artikkelen er del 3 av 10 artikler om Organisering av økonomien

vladimir-leninPlanøkonomi er det motsatte av markedsøkonomi, hvor markedets frie innebygde markedsmekanismer selv vil regulere markedet. Planøkonomi er et økonomisk system hvor staten fastsetter hva som skal produseres av varer og tjenester, i hvilken mengde, og hvordan disse skal distribueres mellom innbyggerne.

Staten fastsetter de statseide bedriftenes produksjonsmål, og tildeler kvoter av råmaterialer. De fleste land som har praktisert planøkonomi skapte også insentivsystemer der oppnåelse av produksjonsmålene ble belønnet med økte rasjoner eller heder (for eksempel gjennom utpeking av «modellarbeidere»).

Planøkonomi som system forbindes nå med sosialistiske land som tidligere Sovjetunionen, Cuba og Nord-Korea, og de tidligere østblokklandene inntil de politiske omveltningene i 1989–91. Men også i vestlige land som Norge og USA ble en utstrakt grad av planøkonomi benyttet under 2. verdenskrig på grunn av vareknapphet.

I motsetning til markedsøkonomien som baserer seg på desentrale beslutninger, forutsetter planøkonomien et sterkt «kommandosenter» hvor alle viktige beslutninger blir tatt (sentraliserte beslutninger).

I en planøkonomi blir all informasjonen formidlet enten fra den enkelte bedrift til sentralmyndighetene eller fra sentralmyndighetene til den enkelte bedrift (ren rendyrket vertikal informasjonsstrøm). Det er derfor ikke noen form for direkte kommunikasjon mellom bedriftene.

I en planøkonomi bestemmer staten hva som skal produseres, hvor mye som skal produseres og hvilken pris varene og tjenestene skal ha. Det er ikke markedet som bestemmer prisene og omsatt kvantum.

Markedsmekanismene er i planøkonomien satt helt ut av spill. For at en slik økonomi skal fungere forutsettes det at myndighetene har en fullstendig oversikt over behovene i markedet og hvordan disse behovene kommer til å utvikle seg i fremtiden.

Samtidig må de ha en nøyaktig oversikt over tilgangen på ressursene og produksjonsteknikken i samfunnet, noe som er svært vanskelig. Dette fordi det nærmest er umulig å planlegge utviklingen av behovene i et samfunn og samtidig skape en mest mulig rasjonell produksjon som tilfredstiller disse behovene. 

Planøkonomi skaper uten unntak et stort sentralt byråkrati som gjør det vanskelig å omstille produksjonen i takt med markedets etterspørsel, da man lett mister oversikten hva markedet tilbyr og etterspør. Her blir prisene ikke effektive informasjonssignaler til bedriftene eller til myndighetene om hvilke behov og hvilke betalingsvillighet forbrukerne har. Det blir derfor lett et misforhold mellom hva som produseres, og hva som etterspørres. Noe som skaper store problemer i økonomien.

Effektivitetsproblemene i en planøkonomi kan oppsummeres slik:

  • Problemene med informasjonsinnhenting – og behandling blir store og uhåndterlige. Administrasjonen blir stor og kostbar og legger beslag på betydelige ressurser. Det blir treghet i beslutningene, folk må stå i kø, og det blir ofte produsert for lite eller for mye av ulike varer.
  • Etterspørselspress og rasjonering, spesielt for forbruksvarer, fører til sløsing av ressurser. Husholdningene må stå i kø for å skaffe seg viktige varer. Denne tapte tiden sammen med manglende vareutvalg svekker motiveringen til å arbeide, siden det er svært få varer å få kjøpt for det man tjener.
  • Produsentene mangler motivasjonsystemer til å øke produksjonen. Økt produktivitet og innovasjoner blir ikke belønnet de som står for resultatene. De fører til at ingen ønsker å yte en innsats utenom det uvanlige for å skape bedre resultater.
  • Manglende konkurranse gjør produsentene «sløve», og resultatet blir at manglende effektivisering og rasjonalisering.
  • Siden staten eier alle produksjonsmidlene, føler ikke bedriftslederne det ansvaret for bedriften som en privateide bedriftsledere føler. Oppstår det problemer er det statens ansvar å løse dem. Deres jobb er kun å produsere det de får beskjed om fra myndighetene.

Land som benytter seg av planøkonomi, lager ofte planer for tre til fem år frem i tid. Denne tradisjonen går tilbake til den første sovjetiske femårsplanen som hadde virkningstid 1928–32.


Fordeler og ulemper ved planøkonomien

Når Norge skulle velge økonomisk system rettet vi oppmerksomheten mot hvilke system som ville gi den største effektiviteten, uttrykt i høyest mulig levestandard. Valget ble markedsøkonomien, fordi land med utpregede markedsøkonomi, kunne vise til den høyeste levestandarden og de høyeste vekstratene i verden. Vårt valg var dessuten basert på våre forutsetninger – et velutviklet næringsliv og en fra før høy levestandard. Disse forutsetningene er ikke tilstede i land som er i begynnelsen av sin økonomiske utvikling (U-land).

Mange økonomer mener derfor at U-land kan oppnå en hurtigere utviklingstakt ved å benytte en mer detaljert og sentral styring enn vi har. Årsaken er forbruksutviklingen. Når levestandarden er lav, rettes etterspørselen mot dekning av de grunnleggende behovene. Dette er en meget enkel behovsstruktur som det er forholdsvis enkelt å beregne størrelsen på.

Problemene begynner først når levestandarden øker. Når de nødvendigste behovene er dekt, rettes etterspørselen mot andre varer og tjenester hvor behovene ikke føles like sterkt. Det gjør at varene ikke lenger blir så standardiserte og antall varianter øker betraktelig. Noe som gir en labil etterspørsel. I slike situasjoner fungerer detaljstyring dårlig. Ved labil etterspørsel er det umulig å vite på forhånd hva som kommer til å bli etterspurt, og i hvilke kvanta. Ved labil etterspørsel er den beste løsningen å la markedet selv bestemme hva som skal bli tilbudt. Dette fordi både forbrukerne og produsentene i prinsippet står fritt til å gjøre som de vil. Det gjør at etterspørselen (behovet) kan snu “over natta“.

Planøkonomi har vist seg som et effektivt økonomisk virkemiddel i alvorlige krisetider preget av vareknapphet, som for eksempel under verdenskrigene. Ved å underlegge økonomien politisk detaljkontroll kunne nesten all økonomisk virksomhet kanaliseres til krigsinnsats. Derfor ble planøkonomisk politikk benyttet av alle krigførende sider under 2. verdenskrig, også land med markedsøkonomi i fredstid. Siden knapphetsøkonomien var sentrert om å maksimere produksjonen av et lite knippe varer, var det mulig for planøkonomene å ha tilstrekkelig oversikt.

Planøkonomiens tilhengere hevder at man ikke kan ha et demokratisk samfunn uten at økonomien er under kontroll. Markedsøkonomien anses av disse som udemokratisk av natur, fordi forskjellige aktører har varierende grad av innflytelse avhengig av kjøpekraft. Dersom befolkningen kontrollerer økonomien, slik intensjonen med planøkonomi er, vil alles stemmer i teorien telle likt, og innbyggerne kan føre økonomien, som resten av samfunnet, i den retningen de ønsker.

Motstanderne hevder at planøkonomi er et særdeles ineffektivt økonomisk system. For å få nytte av det en økonomi produserer, er det nødvendig å forutse hva folks behov vil være i fremtiden. At én aktør har kontroll over økonomien, kan i denne sammenheng sammenliknes med å legge alle eggene i samme kurv, hevder kritikerne. Når det kun er en enkelt aktør som tar alle avgjørelser, vil man ikke få den typen diversifisering av risiko som man får i en markedsøkonomi der forskjellige aktører gjør forskjellige valg. Til dette innvender tilhengerne av planøkonomi at denne diversifiseringen også reduserer den potensielle gevinsten. Dersom staten som eneste aktør gjør de riktige valgene, vil resultatet kunne bli bedre enn om forskjellige aktører i en markedsøkonomi gjør forskjellige – noen gode, andre dårlige – valg.

Kritikerne vil imidlertid hevde at planøkonomien i praksis har vist seg å fungere dårlig. I land som Sovjetunionen under kommunismen, var det ikke uvanlig at innbyggerne måtte stå i lange køer for å få tak i grunnleggende velferdsgoder. På et mer overordnet nivå, hevder mange at den makten staten har i en planøkonomi, gjør at faren er meget stor for maktmisbruk fra enkeltpersoner. Videre kritiseres planøkonomier for at drift krever et stort byråkrati for å fatte beslutninger om produksjon og distribusjon, beslutninger som vil fattes av innbyggerne selv i en markedsøkonomi.

Marxistisk økonomi

Den marxistiske økonomi ble utviklet av Karl Marx. Den marxistiske økonomi er i stor grad påvirket av klassikernes teorier, og da spesielt David Ricardos teorier. De klassiske økonomene var opptatt av arbeidskraftens rolle og loven om avtagende utbytte i produksjonen. Den marxistiske verdilæren antar at arbeidsinnsatsen bestemmer en vares verdi. Verdiskapningen deles mellom arbeiderne og eierne av produksjonsmidlene. Arbeidslønnen presses ned av økt konkurranse på arbeidsmarkedet, mens den merverdien arbeidskraften skaper (overskuddet) går til kapitalistene. Denne merverdien bruker så kapitalistene til å øke sine investeringer. Over tid vil dette, i følge Marx, føre til synkende avkastning på grunn av loven om avtakende utbytte, og resultatet vil bli et sammenbrudd i den markedsøkonomiske økonomien. Marx anbefalte derfor et økonomisk system med sterk sentralisert pris- og mengdestyring gjennom et kommunistisk samfunn med statseide produksjonsmidler.

Når vi ser på den økonomiske utvikling i relasjon til teoriene om klassisk økonomi og marxisme, har kapital pr. sysselsatt økt over tid. Når vi ikke har fått krise i marxistisk forstand i vår del av verden, skyldes dette økning i produktiviteten og spesielt i arbeidsproduktiviteten. Økt produksjonsutstyr, økt kunnskap og bedre teknikk bak hver ansatt har også ført til en sterk økonomisk vekst. Dette forklarer hvorfor den økonomiske veksten ikke er blitt spist opp av befolkningsveksten. Levestandarden målt ved nasjonalprodukt pr. innbygger, har derimot økt kraftig i det siste århundre i de vestlige land. Det ser derfor ut til at det er Smith og ikke Malthus som har fått rett i sine spådommer om den økonomiske utviklingen.

Fant du ikke svaret? Spør redaksjonen!

Fant du ikke svaret?

Fyll ut skjemaet under hvis du har et spørsmål knyttet til denne artikkelen.

Ditt spørsmål:

Ditt navn:

E-post:

Rapporter en feil, mangel eller savn

Rapporter en feil, mangel eller et savn

Benytt skjemaet under hvis du finner en feil eller mangel i en av våre artikler. Uten tilbakemeldinger fra våre lesere er det umulig for oss å forbedre våre artikler.

Jeg ønsker å rapportere inn en:

En feilEn mangelEt savn

Angi en feil, mangel eller savn:

Ditt navn:

E-post:

Du kan også laste ned denne artikkelen og resten av artikkelserien som en e-bok Artikkelserien fortsetter under.

Topp20 artikler
Siste 20 artikler
Nye artikkelserier
Du leser nå artikkelserien: Organisering av økonomien

  Gå til neste / forrige artikkel i artikkelserien: << MarkedsøkonomiBlandingsøkonomi >>
    Andre artikler i serien er: 
  • Organisering av økonomien
  • Markedsøkonomi
  • Planøkonomi
  • Blandingsøkonomi
  • Forhandlingsøkonomi
  • Styringssystemer i økonomien
  • Uønsket fordeling av produksjon og inntekt
  • Markedssvikt
  • Arbeidsledighet
  • Miljøproblemer