Flytt ditt nettsted til våre Lightspeed webhotell, med cPanel, og
få 3-6 ganger raskere nettsider enn i dag. Pris: fra kr. 119/pr. år.

vladimir-leninPlanøkonomi er det motsatte av markedsøkonomi, hvor markedets frie innebygde markedsmekanismer selv vil regulere markedet. Planøkonomi er et økonomisk system hvor staten fastsetter hva som skal produseres av varer og tjenester, i hvilken mengde, og hvordan disse skal distribueres mellom innbyggerne.

Staten fastsetter de statseide bedriftenes produksjonsmål, og tildeler kvoter av råmaterialer. De fleste land som har praktisert planøkonomi skapte også insentivsystemer der oppnåelse av produksjonsmålene ble belønnet med økte rasjoner eller heder (for eksempel gjennom utpeking av «modellarbeidere»).

Planøkonomi som system forbindes nå med sosialistiske land som tidligere Sovjetunionen, Cuba og Nord-Korea, og de tidligere østblokklandene inntil de politiske omveltningene i 1989–91. Men også i vestlige land som Norge og USA ble en utstrakt grad av planøkonomi benyttet under 2. verdenskrig på grunn av vareknapphet.

I motsetning til markedsøkonomien som baserer seg på desentrale beslutninger, forutsetter planøkonomien et sterkt «kommandosenter» hvor alle viktige beslutninger blir tatt (sentraliserte beslutninger).

I en planøkonomi blir all informasjonen formidlet enten fra den enkelte bedrift til sentralmyndighetene eller fra sentralmyndighetene til den enkelte bedrift (ren rendyrket vertikal informasjonsstrøm). Det er derfor ikke noen form for direkte kommunikasjon mellom bedriftene.

I en planøkonomi bestemmer staten hva som skal produseres, hvor mye som skal produseres og hvilken pris varene og tjenestene skal ha. Det er ikke markedet som bestemmer prisene og omsatt kvantum.

Markedsmekanismene er i planøkonomien satt helt ut av spill. For at en slik økonomi skal fungere forutsettes det at myndighetene har en fullstendig oversikt over behovene i markedet og hvordan disse behovene kommer til å utvikle seg i fremtiden.

Samtidig må de ha en nøyaktig oversikt over tilgangen på ressursene og produksjonsteknikken i samfunnet, noe som er svært vanskelig. Dette fordi det nærmest er umulig å planlegge utviklingen av behovene i et samfunn og samtidig skape en mest mulig rasjonell produksjon som tilfredstiller disse behovene. 

Planøkonomi skaper uten unntak et stort sentralt byråkrati som gjør det vanskelig å omstille produksjonen i takt med markedets etterspørsel, da man lett mister oversikten hva markedet tilbyr og etterspør. Her blir prisene ikke effektive informasjonssignaler til bedriftene eller til myndighetene om hvilke behov og hvilke betalingsvillighet forbrukerne har. Det blir derfor lett et misforhold mellom hva som produseres, og hva som etterspørres. Noe som skaper store problemer i økonomien.

Effektivitetsproblemene i en planøkonomi kan oppsummeres slik:

  • Problemene med informasjonsinnhenting – og behandling blir store og uhåndterlige. Administrasjonen blir stor og kostbar og legger beslag på betydelige ressurser. Det blir treghet i beslutningene, folk må stå i kø, og det blir ofte produsert for lite eller for mye av ulike varer.
  • Etterspørselspress og rasjonering, spesielt for forbruksvarer, fører til sløsing av ressurser. Husholdningene må stå i kø for å skaffe seg viktige varer. Denne tapte tiden sammen med manglende vareutvalg svekker motiveringen til å arbeide, siden det er svært få varer å få kjøpt for det man tjener.
  • Produsentene mangler motivasjonsystemer til å øke produksjonen. Økt produktivitet og innovasjoner blir ikke belønnet de som står for resultatene. De fører til at ingen ønsker å yte en innsats utenom det uvanlige for å skape bedre resultater.
  • Manglende konkurranse gjør produsentene «sløve», og resultatet blir at manglende effektivisering og rasjonalisering.
  • Siden staten eier alle produksjonsmidlene, føler ikke bedriftslederne det ansvaret for bedriften som en privateide bedriftsledere føler. Oppstår det problemer er det statens ansvar å løse dem. Deres jobb er kun å produsere det de får beskjed om fra myndighetene.

Land som benytter seg av planøkonomi, lager ofte planer for tre til fem år frem i tid. Denne tradisjonen går tilbake til den første sovjetiske femårsplanen som hadde virkningstid 1928–32.

Fordeler og ulemper ved planøkonomien

Du må logge inn for å se resten av innholdetVennligst . Ikke medlem? Bli med oss