De fleste fagfolk er enige om at barn trenger grenser. Med grense menes hvordan du vil ha det, hva du ikke ønsker, hva du går med på, ikke går med på, hva du liker og ikke liker. Det er visse regler grenser) du ønsker at barna dine skal følge (hit men ikke lenger).
Grensesetting handler om å gi barnet visse rammer for hva som er akseptabel og ikke akseptabel atferd. Grensene omfatter alt fra hva som kan være livstruende (for eksempel å leke på trafikkfarlige steder), til å utvise vanlig folkeskikk og ikke plage andre med vilje.
Mange synes det er vanskelig å sette klare grenser for barnet. Selv om dette kan være vanskelig er dette viktig for å skape trygghet for barnet og et rammeverk de kan forholde seg til og som skaper forutsigbarhet for dem. Grensesetting betyr ikke nødvendigvis å være streng, men å lære bort positive alternativer til dårlig oppførsel. Grensesetting handler ikke om å sette grenser for barnets livsutfoldelse. Det handler om å holde barnets atferd innenfor visse grenser, og å utvide disse ved å lære bort positiv atferd og gode måter å oppføre og uttrykke seg på.
Hvor grensene går varierer med barnets alder, og det er forskjeller mellom familier med hensyn til hvilke grenser som gjelder. En viktig målsetting med oppdragelsen er at barnet tar opp i seg viktige grenser slik at en indre stemme sier «nei» før grensen er nådd.
Innholdsfortegnelse
Kan grensene reforhandles?
Mange foreldre er villige til å forhandle om grenser. Det er ikke nødvendigvis skadelig hvis det ikke går for langt. Barn skal vokse opp i et demokrati der medbestemmelse står sentralt. Hvis man skal forhandle med barn, er det viktig at foreldre på forhånd har bestemt seg for hva de vil forhandle om, ellers blir forhandlinger en form for ettergivenhet. Man kan for eksempel forhandle med femåringer om hva man skal ha til middag en dag i uka, eller med tenåringer om hvor mye de får spille data.
Når bør grensesettingen starte?
Grensesettingen bør starte når barnet er nyfødt. Grensesetting kan være alt fra å skjerme barnet fra for mye inntrykk i starten, lage en søvnrytme som barnet skal lære å venne seg til, til å beskytte barnet fra seg selv og unngå ulykker.
I åtte måneders-alderen vender barn seg mer ut mot verden og utfordrer gitte regler. Utviklingen av barnets selvfølelse skjer i en periode da barnet bruker sin egen vilje, kanskje trass, og på samme tid har intens trang til å utforske omgivelsene.
La barna få være med på å sette grensene
Det er lettere å få barn og unge til å overholde avtaler som de selv har vært med å bestemme, men foreldrene har siste ord hvis det oppstår uenighet.
Lag ikke for mange grenser
Et annet godt råd er å ikke lage for mange grenser. Jo flere grenser du lager, jo vanskeligere er det å konsekvent overholde dem i alle situasjoner. Tenk derfor grundig igjennom hvor mange og hvilke grenser du setter for barnet.
Brudd må alltid få konsekvenser
Når barnet bryter en grense må dette alltid få konsekvenser for barnet. Blir det ingen konsekvenser av at de har brutt en grense lærer de bare at grensene ikke er absolutte og ikke alltid må følges. Motsatt blir effekten hvis du alltid slår ned på overtramp med en passende straff som står i forhold til overtrampet.
At det er en klar sammenheng mellom overtrampet og straffen de får er essensielt for at de skal skjønne at straffen er selvforskylt og passende. De må også vite hva konsekvensen blir hvis de bryter grensen, slik at de på forhånd kan ta en selvstendig vurdering om de ønsker å overholde grensen eller ikke før de bryter den.
For at grensene skal virke som tiltenkt må de håndheves med fasthet, i kombinasjon med kjærlighet og innlevelse.
Du leser nå artikkelserien: Barneoppdragelse
