Innholdsfortegnelse
Oljen blir funnet
Norge var fortsatt et av Europas fattigste land, men fra intet dukker det opp en ny naturressurs – olje. I 1969 ble det første gang funnet olje i Nordsjøen, og i 1971 ble den første norske råoljen pumpes opp. Siden da har Norge utviklet seg til å bli en betydelig oljenasjon og en av verdens rikeste land. Norge er i dag et av de landene i verden som eksporterer mest olje per innbygger, og oljeindustrien har stor betydning for norsk økonomi. Også de store folkebevegelsene har hatt stor betydning for framveksten av det moderne Norge.
Samtidig ville stortinget at rikdommene skulle komme innbyggerne til gode, og ønsket sterk statlig kontroll over ressursene. Senere opprettet de det som i dag kalles Oljefondet, eller Statens Pensjonsfond.
Arbeiderpartiet styrer landet
1970-årene var et radikalt tiår i norsk politikk. Det oppsto en opposisjonspolitikk som bygde på gjennomgripende demokratisering til erstatning for byråkrati og ekspertstyre, desentralisering og revitalisering av politisk planlegging og styring. Striden foran EF-avstemningen 1972 stimulerte kamp for selvråderett, utkantopprør og grønne verdier (Wikidot).
Den største endringen i 1970 årene var svekkelsen av Arbeiderpartiet og av fellesskapet på venstresiden i politikken. På borgerlig side var den viktigste endringen at høyresiden ble styrket. Som nytt tilskudd på høyresiden kom Anders Langes med Fremskrittspartiet i 1977. Sentrum ble svekket ved at Venstre ble delt på midten i EF-spørsmålet. Den forsterkede kampen om velgerne på venstresiden og revitaliseringen av høyresiden skapte en radikalisering av politikken og økende motsetninger (Wikidot).
Til tross for uro, indre motsetninger og svakt parlamentarisk grunnlag ble det under arbeiderpartistyret i 1970-årene innført en rekke reformer som abortloven, lovene om bedriftsdemokrati og arbeidsmiljø, ny sykelønnsordning og nedsatt pensjonsalder. Kvinnekampen sto også sterkt på 1970-tallet.
Ved inngangen til 1970-årene gikk imidlertid verdensøkonomien inn i en krise samtidig som EF-striden hadde svekket Arbeiderpartiet. Man fikk dessuten en uventet og høy prisstigning. Kort sagt, etterkrigstidens økonomiske stabilitet brøt sammen og vanskelighetene med å holde styr på økonomien ble større.
Norge blir et velferdsamfunn
Veksten førte til sterk materiell velstandsøkning. Gjennomsnittsinntekten økte betraktelig, men samtidig steg boutgiftene. Fra 1950-årene til 70-årene ble det en stor utvikling i boligsituasjonen til en gjennomsnittlig familie. Fra en leilighet med tre-fire rom og kanskje ikke innlagt vann og baderom i 1950 til i gjennomsnitt ett rom mer i boligene hvor hver person hadde halvannet rom til disposisjon 25 år senere. Sjansen var også stor for at “vår husstand” nå hadde alle installasjonene vi er vant til idag (bad, varmt vann, strøm osv) (Wikidot).
Kjøp av privatbil ble mye vanligere på 1970-tallet. Nybil salget økte fra 50 000 personbiler rett etter krigen til en million i 1976. Nordmenn fikk også mye mer ferie og fritid. Fra rett til ni dagers ferie i året i 1936 til fire uker i 1966. I 1976 fikk arbeidstakere over 60 år rett til fem ukers ferie. Arbeidstiden ble også stadig kortere, fra 45 timer i uka i 1960 til 40 i 1976 (Wikidot).
Oljen finansierer velferdsamfunnet
Oljeproduksjonen skapte store inntekter til norske interesser, i første rekke myndighetene. Det ble lettere å finansiere nye velferdsordninger, og en fikk et langt bedre utgangspunkt enn andre til å føre en økonomisk politikk for høy og jevn kapasitetsutnyttelse.
Dessuten gav oljevirksomheten en direkte økning i etterspørselen etter arbeidskraft til sektoren. For det tredje medførte aktiviteten i petroleumssektoren etterspørsel etter produksjonsfaktorer – investeringsvarer som plattformer og landanlegg samt produktinnsats som tjenestene fra forsyningsskip, og andre varer og tjenester knyttet til den daglige driften – fra norsk virksomhet.