Innholdsfortegnelse
Hva er avfall?
Avfall, også kalt søppel, er kasserte gjenstander, restprodukter eller materialer. Vi snakker med andre ord om gjenstander og materialer som eieren ikke har intensjoner om å gjenbruke.
Klassifisering av avfall
Forurensingslovens skiller mellom tre typer avfall:
- Husholdningsavfall – avfall fra private husholdninger, herunder større gjenstander som inventar og lignende.
- Næringsavfall – avfall fra offentlige og private virksomheter og institusjoner.
- Farlig avfall – avfall som ikke hensiktsmessig kan behandles sammen med annet husholdnings- eller næringsavfall på grunn av sin mengde eller fordi det kan medføre alvorlig forurensning eller fare for skade på mennesker eller dyr.
Hvem produserer avfallet?
Mengden avfall samfunnet produserer har gått kraftig opp de siste 30-årene. I Norge har den økte mengden avfall vært drevet av industrien (næringsavfall), da avfallsmengden fra husholdningene (husholdningsavfall) har gått ned i denne perioden. Den største produsenten av avfall er bygge- og anleggsbransjen.
Selv om husholdningenes avfallsmengde har gått noe ned, skiller nordmenn seg fortsatt ut ved at vi fortsatt kaster vesentlig mer søppel enn andre europeere. I Norge kastet en gjennomsnittlig nordmenn 739 kilo husholdningsavfall i 2018, mens gjennomsnittet for de 28 EU-landene var 488 kilo.
Økonomisk vekst skaper mer avfall
Den totale avfallsmengden i Norge økte med 61 prosent i perioden fra 1995 til 2016, mens den økonomiske veksten – målt i bruttonasjonalprodukt (BNP) – økte med 54 prosent. Som vi skjønner er det en sammenheng mellom økonomisk vekst og hvor mye avfall vi produserer. Jo større den økonomiske veksten blir, jo større blir også avfallsproblemet.
Bedriftens samfunnsansvar
I Norge har vi et uttalt mål at veksten i den totale avfallsmengden skal være vesentlig mindre enn den økonomiske veksten, dvs. at det skapes mer verdier per tonn avfall som produseres enn tidligere. Så langt har vi ikke lykkes med dette.
Skal vi lykkes med å nå denne målsetningen må næringslivet i Norge ta et økt samfunnsansvar og fokusere mer på hvordan den enkelte virksomheten kan redusere sin avfallsmengde gjennom å endre:
- Verdiskapningsprosessen som skaper produktene.
- Innsatsfaktorene vi bruker i verdiskapningsprosessen for å skape disse produktene.
- Materialene vi benytter i verdiskapningsprosessen for å skape produktene og bruker i den daglige drriften.
Kun ved å gjøre dette kan myndighetene nå sin målsetning om å redusere næringslivets avfallsmengde. Samtidig som dette gjøres må vi fokusere på hvordan vi kan gjenbruke mer, slik at færre produkter blir avfall som må resirkuleres, forbrennes eller deponeres.
Avfallshierarkiet
For å håndtere avfallsproblematikken i EU og Norge har myndighetene satt europeiske og nasjonale mål for miljøpolitikken i form av å lage et «avfallshierarki», hvor virkemidlene og målene i politikken skal være i denne prioriterte rekkefølgen:
- Avfallsreduksjon vil si å redusere avfallsmengden eller forhindre at avfall oppstår. Målet er nasjonalt å sørge for at økningen i den totale avfallsmengden blir vesentlig mindre enn den økonomiske veksten i samfunnet. Dette krever at den enkelte virksomhet og husstand reduserer mengden avfall de genererer. Samtidig som de blir mer bevisst hvor mye og hva slags avfall produktene de kjøper genererer.
- Ombruk og gjenbruk vil si å bruke tingene lenger og om igjen. Istedenfor å kjøpe nytt, kan vi kjøpe et brukt produkt. På den måten får tingene lenger levetid, samtidig som avfallsmengden reduseres.
- Materialgjenvinning vil si å gjenvinne avfallet slik at vi kan gjenbruke mineralene istedenfor å utvinne nye. Noe som krever kildesortering av avfallet vårt slik at råstoffene går i omløp istedenfor å bare bli brukt en gang. På denne måten slipper vi å finne nye naturressurser.
- Energiutnyttelse vil si at avfallet blir forbrent for å utnytte varmen dette skaper for å genere energi (strøm).
- Deponering betyr å legge avfallet på en søppelfylling. Dette er den dårligste løsningen, da avfallet ikke utnyttes på noen måte. Samtidig som det kan skape miljøskader ved at farlige gifter lekker ut med sivevannet fra depoet.
Ikke alt avfall er skadelig
Ikke all avfall er skadelig. Mye kan resirkuleres eller brytes enkelt ned i naturen. Problemet er det avfallet som:
- ikke resirkuleres
- er giftig
- tar lang tid å bryte ned
Dette avfallet kastes dessverre alt for ofte i naturen eller i havet, direkte eller indirekte. Direkte ved at vi f.eks. kaster emballasje og tomgods ut av bilvinduet e.l. eller indirekte ved at vi f.eks. skyller noe ned i toalettet, hvor kloakken til syvende og sist ender i havet.
Plastikk som kastes i naturen og havet regnes i dag som den store miljøsynderen. Noe vi kommer tilbake til i en egen artikkel om problemet.
Utslipp av avfall med miljøgifter og klimagasser har heldigvis gått ned i Norge som et resultat av bedre håndtering og kontroll av avfallet. Strengere krav til avfallsdeponering har f.eks. gitt bedre kontroll med avrenning av miljøgifter fra deponiene, mens strengere krav til rensing av utslipp de senere årene gjør at vi idag opplever mindre miljø- og helseproblemer på grunn av forbrenning av avfall.
Hva skjer med avfallet?
Hva som skjer rent konkret skjer med avfallet idag er avhengig av hva slags avfall vi snakker om. Mesteparten av avfallet som samles inn idag blir:
Grafen under fra SSB viser hvordan avfallet i Norge blir behandlet.
Forbrenning
Som grafen over viser er forbrenning av avfallet den vanligste måten å behandle avfall på, sammen med materialgjenvinning. Forbrenning går ut på å skape energi ut av varmen som skapes ut fra alt avfallet som forbrennes, slik at vårt behov for å brenne fossile brensler for å skape energi (strøm) går ned.
Returkraft sier på sidene sine at de har gjenvunnet energi og fjernvarme fra over én million tonn avfall som hadde resultert i et CO2-utslipp på 830.000 tonn hvis avfallet hadde havnet på deponi (søppelfylling). Noe som tilsvarer det årlige utslippet fra mer enn 400.000 personbiler! Dersom fjernvarmen deres skulle vært produsert med fyringsolje, ville det gått med 26 millioner liter fyringsolje hvert år. Når dette er sagt må det legges til at røyken disse forbrenningsanleggene generer også generer CO2-utslipp, men disse utslippene er vesentlig mindre enn hvis du og jeg skulle ha brent dette hjemme selv. Dette fordi røyken fra disse forbrenningsanleggene går igjennom et renseanlegg før luften slippe ut. Imidlertid er disse renseanleggene ikke så gode at de klarer å stoppe alle farlige gassene som slippes ut som et resultat av at farlig avfall blir blandet med vanlig avfall som går til forbrenning.
Materialgjenvinning
Å sende avfallet til materialgjenvinning er idag den vanligste måten å håndtere avfallet på. Noe som er gledelig, da verdens naturressurser er under press som et resultat av verdens befolkningsvekst, økt levealder og levestandard. Siden naturressursene er begrenset og under press er det viktig at vi unngår bruk og kast og istedenfor satser på en sirkulær økonomi hvor vi gjenvinner så mye som mulig. I 2018 ble 73 prosent av det ordinære avfallet gjenvunnet, av dette ble ca. 40 prosent materialgjenvunnet.
Fra 1995 til 2011 økte gjenvinningen i Norge, men etter dette har det vært en nedgang. Nedgangen skyldes blant annet at betydelige mengder betong og tegl deponeres. En trend vi regner med vil snu etter 2020 som et resultat av en ny forskrift om nyttig bruk av lett forurenset betong.
Deponering av avfall
Å deponere avfallet, dvs. å haste avfallet på søppeldynga, er den behandlingsmåten av avfallet som regnes å ha størst negativ påvirkning på miljøet, da helse- og miljøskadelige stoffer kan spres med vann som siger gjennom deponiet og blir forurenset.
For 30 år siden var deponering av avfall på søppelfyllinger den vanligste måten å behandle avfall på, men etter at deponering av nedbrytbar avfall ble forbudt i 2009 har deponeringen av avfall falt mye. Når dette er sagt må det samtidig legges til at mengden avfall som deponeres gradvis har økt, fra 1,4 millioner tonn i 2012 til 2,4 millioner tonn i 2018. Økningen skyldes blant annet økt deponering av betong og tegl.
Lenge var farlig avfall den avfallstypen som i størst grad ble deponert. Nå er farlig avfall en god nummer to i følge SSB.
De senere årene har det vært en økning i mengden lett forurensede avfall som leveres til avfallsdeponier. Dette er jord, stein- og grusmasser fra bygge- og anleggsaktivitet som krever særskilt behandling, fordi de inneholder forskjellige helse- og miljøfarlige stoffer som kan føre til forurensning av omgivelsene (SSB).
Dersom massene har så høye konsentrasjoner av miljøgifter at de klassifiseres som farlig avfall, må de tas hånd om av avfallsanlegg som har tillatelse til å behandle eller deponere farlig avfall.
Utslippene av klimagassen metan som kommer fra deponering av biologisk nedbrytbart avfall har gått ned siden 1990 som et resultat av:
- uttak og fakling av metangass fra avfallet
- tiltak for å øke gjenvinningen av avfall
- effekten av forbudet mot deponering av våtorganisk avfall
I dag utgjør utslipp fra avfallsdeponier omkring to prosent av de samlede norske klimagassutslippene. Det ventes at disse utslippene kan bli redusert med 2/3-del innen 2040.
Farlig avfall
Farlig avfall inneholder helse- og miljøfarlige stoffer som kan føre til at miljøgifter spres og hoper seg opp i naturen. Spredningen skjer gjennom forurenset sigevannet fra deponier, utslipp av forurenset røykgass, slagg eller aske fra forbrenningsanlegg. For å unngå at miljøfarlige stoffer spres i naturen, må farlig avfall samles inn og behandles forsvarlig.
I 2018 ble 1,54 millioner tonn farlig avfall levert til godkjent behandling. Noe som var en nedgang på sju prosent i forhold til året før. Nedgangen var den første siden 2009. Siden 1999 er det registrert nesten en tredobling i mengdene farlig avfall. Siden 2003 har det vært en økning på 92 prosent.
Økningen skyldes økt aktivitet, innsamling, og at listen over farlige avfallstyper er blitt utvidet. Samtidig som mer oljeholdig avfall fra olje- og gassvirksomheten blir hentet til land i stedet for å bli reinjisert i borefeltet.
I 2018 ble omtrent 99 prosent av det farlige avfallet i Norge levert til godkjent behandling, mens andelen som blir behandlet “ukjent” har gått ned med over 80 prosent siden 2004. Noe som skyldes økt innsamling av oljeholdig avfall, mindre kreosotholdig trevirke på avveie og at husholdningene har blitt flinkere til å levere farlig avfall til godkjent behandling. Ifølge SSB leverte hver husholdningene i Norge 12,9 kilo farlig avfall per person til behandling.
Norge og Europa har kommet langt i sin avfallshåndtering
Som vi har vist i statistikken over har Norge kommet langt i sin avfallshåndtering, og når vi vet at EU-landene har kommet enda lenger i sin regulering av avfallshåndteringen kan vi trykt si at avfallshåndteringen i Europa har kommet langt sammenlignet med de fleste land i Afrika, Midt-Østen, Asia, Latin-Amerika og Oceana.
Mye avfall eksporteres til fattige utviklingsland
Det beklagelige i denne sammenheng er at mange vestlige land fortsatt eksporterer (selger) sitt farlige avfall og avfall som er ulønnsomt å resirkulere til fattige utviklingsland, hvor avfallet blir uforsvarlig behandlet og liggende i store søppelfyllinger, hvor fattige leter etter mineraler de kan samle inn og selge for å overleve.
Kilder:
- Miljødirektoratet. Hentet 05.10.20: https://miljostatus.miljodirektoratet.no/tema/avfall/
- Miljødirektoratet. Hentet 05.10.20: https://miljostatus.miljodirektoratet.no/tema/avfall/avfallshandtering/deponering-av-avfall/
- Miljødirektoratet. Hentet 05.10.20: https://miljostatus.miljodirektoratet.no/tema/avfall/avfallstyper/farlig-avfall/
- Returkraft. Hentet 05.10.20: https://www.returkraft.no/miljo
Du leser nå artikkelserien: Sirkulær økonomi
