Hjem Atferd Læring Sosial læringsteori

Sosial læringsteori





Flytt ditt nettsted til våre Lightspeed webhotell, med cPanel, og
få 3-6 ganger raskere nettsider enn i dag. Pris: fra kr. 119/pr. år.

Et motsvaret til psykoanalysen

Sosial læringsteori er på mange måter motsvaret til psykoanalysen. Mens psykoanalysen mener at det er våre indre drivkrefter (genetikk) som styrer vår atferd, mener sosial læringsteori at det er omgivelsene som skaper og styrer vår personlighet og atferd.

Begge teoriene åpner imidlertid for muligheten for at det skjer et vekselvirkende forhold mellom personens indre drivkrefter (genetikk) og omgivelsene. For å kunne forutsi atferd må vi derfor forstå hvordan særtrekk ved et individ samspiller med særegenheter i situasjonen i følge sosial læringsteori.


Sosial læring

Sosial læring vil si å tilegne seg ny kunnskap og erfaringer (lærdom) i fellesskap med andre. Vi tenker her ikke primært på læringen vi gjør på skolen, selv om denne kognitive læringen er viktig for at vi skal tilegne oss de nødvendige kognitive ferdighetene vi trenger for å kunne fungere i et moderne samfunn. 

Den viktigste læringen er den sosiale læringen, dvs. hvordan vi lærer, tilpasser oss og modnes når vi er sammen med andre mennesker. Det er denne sosiale læringen som former oss som menneske.

Når vi blir født kan vi ingenting, bortsett fra at vi har noen instinktive atferdsmønstre og reflekser. For å kunne overleve og fungere i omgivelsene (familien, naboer osv) vi er født inn i må vi lære alt vi trenger for å bli akseptert og nå våre mål av dem. Gjennom primærsosialiseringen, dvs. gjennom det vi lærer av far, mor, søsken, familien, venner, barnehagen og skolen, lærer vi gradvis hvordan vi skal oppføre oss (sosial atferd) og hvilke verdier og normer vi bør vektlegge når vi treffer våre beslutninger. 

Andres forventninger til oss former vår atferd

For å kunne bli et stammemedlem, dvs. en borger som lever i en bestemt kultur, og akseptert av familien, på skolen, av vennene og ulike samfunnsgrupper må vi lære oss hva som omgivelsene våre anser som korrekt sosial atferd og vi må tilpasse atferden vår til disse forventningene for å bli akseptert av disse sosiale gruppene. En sosial læring som skjer fra vi er født og som ikke ender før vi dør.

Vår frykt for å ikke bli akseptert av våre referansegrupper gjør at vi går svært langt i å tilpasse vår atferd til deres forventninger til oss. Vi bruker derfor mye tid, ressurser og energi på å lære oss hvilke forventninger omgivelsene har til oss og på å tilpasse vår oppførsel til disse forventningene, slik at vi oppnår ros og anerkjennelse fra dem. 

Å være et sosialt gruppemedlem betyr at vi kontinuerlig vurderer hvilke forventninger referansegruppene har til oss og at vi alltid velger den sosiale atferden som får de beste konsekvensene for oss. Vi velger m.a.o de handlingene som gir oss anerkjennelse og ros, og vi gjør hva som helst for å unngå atferd som vil bli møtt med latter, utestengelse eller andre sosiale sanksjoner. Denne sammenhengen sosial atferd og konsekvenser kalles å bli sosiale og er et sentralt tema i sosialiseringsprosessen.

Dersom vi opplever konsekvensene som behagelige, blir det et signal om at dette er atferd vi bør gjenta. Virker de ubehagelige, er dette et signal om at atferden ikke bør gjentas. Slik vil reaksjonene fra andre mennesker i miljøet rundt oss være med og bestemme hvordan atferden vår utvikler seg.

Albert Bandura

Den kanadiske psykologen og professoren Albert Bandura ved Stanford University regnes som grunnleggeren av sosial læringsteori. Han mente at vår personlighet i stor grad formes gjennom modellæring, også kalt observasjonslæring.

Bandura begynte sitt arbeid fra et behavioristisk perspektiv, det vil si kun ved å studere hva som påvirker individet – det ytre. Han fant etter hvert ut at det var for begrenset til å kunne forklare læring hos mennesker, og utviklet den sosial-kognitive læringsteorien i 1970-årene (Imsen, 2005, Manger, Lillejord, Nordahl, Helland, 2013).

Et annet sentral begrep for Bandura var self-efficacy, personens tro på egen mestringsevne. For Bandura var mestringstro knyttet til spesifikke kompetanser og ferdigheter, og må skilles fra mestring i mer generell forstand. F.eks. kan en person ha liten tiltro til egen mestring i skolesammenheng (lav akademisk mestringstro), men ha en høy tiltro på egne idrettsprestasjoner. I begge tilfeller vil mestringstroen påvirke prestasjon, ambisjoner og motivasjon, mente Bandura.

Modellæring (modelering)

Du må logge inn for å se resten av innholdetVennligst . Ikke medlem? Bli med oss