Den kanadiske psykologen og professoren Albert Bandura ved Stanford University regnes som grunnleggeren av sosial læringsteori. Han mente at vår personlighet i stor grad formes gjennom modellæring, også kalt observasjonslæring.

Bandura begynte sitt arbeid fra et behavioristisk perspektiv, det vil si kun ved å studere hva som påvirker individet – det ytre. Han fant etter hvert ut at det var for begrenset til å kunne forklare læring hos mennesker, og utviklet den sosial-kognitive læringsteorien i 1970-årene (Imsen, 2005, Manger, Lillejord, Nordahl, Helland, 2013).

Et annet sentral begrep for Bandura var self-efficacy, personens tro på egen mestringsevne. For Bandura var mestringstro knyttet til spesifikke kompetanser og ferdigheter, og må skilles fra mestring i mer generell forstand. F.eks. kan en person ha liten tiltro til egen mestring i skolesammenheng (lav akademisk mestringstro), men ha en høy tiltro på egne idrettsprestasjoner. I begge tilfeller vil mestringstroen påvirke prestasjon, ambisjoner og motivasjon, mente Bandura.