Flytt ditt nettsted til våre Lightspeed webhotell, med cPanel, og
få 3-6 ganger raskere nettsider enn i dag. Pris: fra kr. 119/pr. år.

    Denne artikkelen er del 13 av 23 artikler om Forvaltninglære

Stortingets ombudsmann for forvaltningen – Sivilombudsmannen – ble opprettet i 1962, og er bygd opp etter mønster fra Sverige og Danmark.

Sivilombudsmannens oppgave er å hindre at den enkelte borger utsettes for urett i forvaltningen. Deres oppgave er med andre ord å ivareta borgernes rettigheter ovenfor byråkratiet. Arbeidsområdet deres omfatter alle offentlige forvaltningsorganene og alle som virker i statens, kommunens eller fylkeskommunenes tjeneste. Unntatt fra ombudsmannens arbeidsområde er avgjørelser som er truffet av regjeringen, domstolene eller Riksrevisjonen. Det samme gjelder normalt avgjørelser som i lov er delegert til kommunestyre eller fylkesting, og som ikke kan delegeres til andre. Ombudsmannen skal normalt heller ikke behandle avgjørelser som klageren kan få overprøvd ved høyere forvaltningsorganer. I sitt arbeid skal ombudsmannen opptre som en uhildet, nøytral instans. Skjønnsmessige vurderinger faller derfor i sin alminnelighet utenfor ombudets kompetanse.

Hovedtyngden av ombudsmannens arbeid gjelder individuelle saker som tas opp etter klage fra enkeltpersoner, men ombudsmannen kan også ta opp saker på eget initiativ. Ombudsmannen har imidlertid ingen alminnelig myndighet eller plikt til å føre tilsyn med forvaltningens organer eller tjenestemenn. Han kan derfor i alminnelighet først ta opp en sak når det er grunn til å frykte at det er begått urett eller vist forsømmelse.

Ettersom ombudsmannen ikke er noe overordnet organ i forhold til forvaltningen, kan ombudsmannen heller ikke pålegge forvaltningsorganene å omgjøre vedtak eller rette opp feil og forsømmelser. Ombudsmannen kan bare peke på forhold som han finner uheldige, og gi uttrykk for sin oppfatning om hva som bør gjøres. Imidlertid hører det med til sjeldenheten at forvaltningsorganene ikke retter seg etter ombudsmannens innstillinger. Evtentuelle tvister mellom forvaltningsorganene og ombudsmannen kan imidlertid bringes inn for domstolene for avgjørelse.

Ombudsmannen velges av Stortinget for en periode på fire år av gangen. Ved siden av ombudsmannen for forvaltningen – Sivilombudsmannen – er det en egen ombudsmannsnemnd og egen ombudsmann for forsvaret og de sivile tjenestepliktige.

Du leser nå artikkelserien: Forvaltninglære

  Gå til neste / forrige artikkel i artikkelserien: << Domstolenes rettkilder – hvilke finnes og hvordan bruke dem?Riksrevisjonen >>
    Andre artikler i serien er: 
  • Forvaltning og forvaltningslære
  • Grunnloven og de tre statsmakter
  • Norges konstitusjonelle utvikling
  • Stortinget
  • Regjeringen – funksjon og ansvar
  • Statsadministrasjonen i Norge
  • Fylkeskommunene i Norge
  • Kommunene som forvaltningsorgan
  • Forvaltningens planlegging
  • Det sivile samfunn
  • Domstoler
  • Domstolenes rettkilder – hvilke finnes og hvordan bruke dem?
  • Sivilombudsmannen
  • Riksrevisjonen
  • Fylkesmannen
  • Politikk
  • Valgordningen i Norge
  • Politiske partier
  • Frivillig organisasjon – oppgave, makt og organisering
  • Pluralisme og korporative trekk ved interesseorgniasjonene
  • Interesseorganisasjonenes rolle i det politiske systemet
  • Forhandlingsøkonomi
  • Tariffavtale, tariffoppgjør og lønnsoppgjør
  • Kjetil Sander (f.1968) er eStudie.no sin grunnlegger. I tillegg er han daglig leder for bl.a. webbyrået og hostingselskapet OnNet AS. En entrepenør og forretningsutvikler med over 25 års entrepenør- og ledererfaring.