Bestill eller flytt ditt domene, e-post og nettsider

PS! Vi flytter dine WordPress nettsider og e-postmeldinger gratis til oss.

    Denne artikkelen er del 4 av 11 artikler om Politikk

Fascisme (betegnelsen er avledet av fasci, sammenslutninger, og har sammenheng med det romerske fasces, et knippe av tynne trestokker som symboliserte makt eller autoritet) er en ytterliggående autoritær nasjonalistisk politisk ideologi som oppstod i Italia under første verdenskrig. Fascister anser første verdenskrig som en revolusjon som viste at demokratiet var foreldet, og at det er behov for etableringen av en totalitær stat, med kraftig militær mobilisering for å beskytte nasjonen. Fascismen går på tvers av øvrige idelogier og omhandler i sin rene form bruk av makt for å oppnå politiske mål.

Fascismen er en ideologi som hevder at staten er alt, individet er intet. Dette innebærer at hvert enkelt menneske på alle områder må underordne seg det staten bestemmer, uten tanke på egne ønsker eller eget velvære. «Fellesnytten foran egennytten» er et velkjent fascistisk slagord.

Et fascistisk system inneholder lite rom for personlig og økonomisk frihet. Det er staten som tar de endelige avgjørelser når det gjelder disposisjon av eiendom; under fascismen skiller man altså eiendomsrett fra disposisjonsrett. Dette gjelder også forhold mellom arbeidsgivere og arbeidstagere, f.eks. blir lønninger og arbeidsforhold ikke avtalt mellom arbeidsgiver og arbeidstager, men mellom staten og organisasjoner som representerer arbeidsgivere og arbeidstagere, såkalte korporasjoner. En slik organisering av næringslivet sies derfor å være korporativ.

Samfunnet utvikler seg gjennom kamp, også som en kamp nasjoner imellom. Den sterkeste overlever – og fortjener derfor å overleve.

Fascismen mente at dersom nasjonen skulle bli sterk, kunne den ikke tillate at den enkelte borger var fri og utviklet seg utenfor eller på tvers av nasjonen, eller at det oppstod fellesskap som bare omfattet deler av nasjonen. Staten måtte dermed være villig til å bruke makt overfor sine borgere på ethvert område. Staten kunne heller ikke være en arena for uenighet eller debatt, og måtte derfor være styrt av én samlende fører eller diktator.

Staten ledes av personer som ikke er valgt på demokratisk vis –demokrati og folkestyre er ifølge fascismen ensbetydende med kaos – og fremst av disse er «den sterke mann». For å få den store masse til å akseptere dette, bygges det opp en personkultus med en sterk dyrkelse av føreren. Det legges også stor vekt på gruppen man tilhører – og den gruppen fascismen legger vekt på er nasjonen: fascismen er altså sterkt nasjonalistisk.

fascisme

Nazisme – ordet er en forkortelse for nasjonalsosialisme – er en form for fascisme; det er vanlig å beskrive nazisme som fascisme pluss rasisme. Nazismen la også stor vekt på rasen som den foretrukne gruppen.

Fascismen har, i motsetning til sosialismen, ingen intellektuell prestisje, og fascismen som politisk teori døde i 1945. Den hadde heller ingen store tenkere på sin side. Riktignok var den tyske filosofen Martin Heidegger nazist; i 1933 hevdet han at tiden for videnskap og akademisk frihet var over og at de intellektuelles oppgave fra da av var å tjene den nazistiske staten, men han arbeidet dog ikke med å «forfine» fascismen som politisk ideologi.

Kilder:

  • https://no.wikipedia.org/wiki/Fascisme
  • https://snl.no/fascisme
  • http://filosofi.no/politikk/fascisme/
Du leser nå artikkelserien: Politikk

  Gå til neste / forrige artikkel i artikkelserien: << KonservatismeLiberalisme >>
    Andre artikler i serien er: 
  • Politikk
  • Anarkisme
  • Konservatisme
  • Fascisme
  • Liberalisme
  • Sosialisme
  • Kapitalisme
  • Velferdsstat
  • Demokrati
  • Politiske partier
  • Valgordningen i Norge