agenturer.no

For å forstå hva forhandlingsøkonomi er, vi ta utgangspunkt i hvordan Norge har valgt å organisere sin samfunnsøkonomi. Norge har en blandingsøkonomi, som er en miks mellom markedsøkonomi og planøkonomi, hvor målet er å ta ut det beste fra begge økonomiske systemer. 

I et planøkonomisk system eier staten alle produksjonsmidlene (bedriftene) og bestemmer hva og hvor mye som skal produseres til hvilke priser.

Staten skal i teorien styre alt og fordele godene jevnt i samfunnet. I et rendyrket markedsøkonomisk system eier privatpersoner alle fabrikkene, skolene og sykehusene (produksjonsmidlene) og markedskreftene bestemmer prisene.

Blandingsøkonomien i Norge gjør at vi har både statseide og privateide produksjonsmidler. Mange tidligere statlige bedrifter i Norge er nå aksjeselskap hvor staten eier en viss andel aksjer, og private eier resten. Normalt eier staten 50% eller mer av aksjene.

Forhandlingsøkonomi

Begrepet forhandlingsøkonomi refererer til:

“måten priser, inntektsfordelingen (lønninger), offentlige støtteordninger og andre vilkår i arbeidsmarkedet blir bestemt gjennom forhandlinger mellom staten og ulike næringsinteresser (fagforeninger, arbeidsgiverforeninger og andre frivillige organisasjoner)”.

Normalt skjer forhandlingene mellom staten og en eller flere frivillige interesseorganisasjoner. For eksempel forhandler staten med bøndene hvert år for å sikre at matvarer ikke blir for dyre, samt at matvareproduksjonen skal skje i hele landet. Dette siste har også å gjøre med distriktsutbygging og beredskapspolitikk.

Forhandlingene kan også skje mellom to ulike interesseorganisasjoner som representerer hver sin side i saken. For eksempel er dette tilfellet i det årlige lønnsoppgjøret hvor NHO og LO forhandler om lønnsfastsettelsen for sine medlemmer. Her representerer NHO arbeidsgiverne, mens LO representerer arbeiderne. Lykkes disse partene ikke med å komme opp med en løsning gjennom forhandlinger, kan staten gripe inn, for eksempel med tvungen lønnsnemnd. 

forhandlingsokonomi


Riksmegleren

Riksmekleren, tidligere kalt Riksmeklingsmannen frem til 2012, er et norsk statlig embede som har til oppgave å megle i interessetvister mellom partene i arbeidslivet, det vil si tvister om opprettelse eller revisjon av tariffavtaler. Meklingsinstitusjonen er opprettet med hjemmel i lov 5. mai 1927 nr. 1 om arbeidstvister. Embedet er i dag hjemlet i lov av 27. januar 2012 nr. 9 om arbeidstvister og er underlagt Arbeids- og sosialdepartementet

Virksomheten ledes av riksmekleren, som oppnevnes for tre år av gangen. Det oppnevnes også faste meklere for bestemte kretser. Det er 6 slike kretsmeklere, nærmere bestemt for Østlandet (2), Sørlandet, Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge. Kretsmeklerne mekler hovedsakelig i lokale tvister. Arbeidstvistloven åpner også for at det kan oppnevnes særskilte meklere for bestemte saker eller tidsrom. Det er for tiden oppnevnt 10 særskilte meklere. Disse, sammen med flere av kretsmeklerne, mekler i tvister på nasjonalt nivå for å unngå at det blir for lang ventetid i meklingsinstitusjonen.

Makt og forhandlingsstyrke

For å få gjennomslag for sine synspunkter i forhandlingene med staten og motpartens interesseorganisasjoner jobber interesseorganisasjonene konstant med å prøve å øke sin makt og forhandlingsstyrke i fremtidige forhandlinger gjennom:

  • å øke sin medlemsmasse. Jo flere medlemmer interesseorganisasjonen representerer, jo større forhandlingsmakt får de (sammen står vi sterkere). Dette ved at de kan lamme viktige deler av samfunnet ved å ta ut alle sine medlemmer i streik, lockout eller lignende tiltak.
  • å påvirke velgerne som velger representantene til Stortinget, fylkestinget og kommunestyret, slik at folket velger politikere som har et syn som er i tråd med interesseorganisasjonens syn på viktige nøkkelsaker for dem.
  • å påvirke politikere på alle nivå som utformer politiske vedtak som omhandler deres medlemmers interesser.

I vår blandingsøkonomi skjer interesseorganisasjonenes påvirkning av det politiske systemet på alle nivå i hele verdikjeden til det politiske systemet for å ivareta sine medlemmers interesser. De har gjerne daglig kontakt med ulike nivå i forvaltningen, og gjennom sine sanksjonsmuligheter har de etter hvert fått en betydning innflytelse i det politiske systemet i Norge. Dette kan forenklet fremstilles slik:

Siden interesseorganisasjonene representerer sine medlemmers sak, er de ute etter å sikre en best mulig “deal” for sine medlemmer og ikke for samfunnet som en helhet. Dette fører ofte til at enkeltsaker og ikke helheten dominerer debatten og beslutningen som ender den.


Forhandlingsøkonomiens kjennetegn

Du må logge inn for å se resten av innholdet. Vennligst . Ikke medlem? Registrer deg