Primærsosialisering er:
Den sosialiseringen vi får gjennom personlig kontakt med foreldrene, familien, skolen, vennene, lokalmiljøet og arbeidsplassen.
Kort sagt fra personer vi daglig har rundt oss og som er viktige for oss. Denne form for sosialisering har lagt større påvirkningskraft på oss en sekundærsosialiseringen, da den omhandler direkte de sosiale relasjonene vi har til våre nærmeste omgivelser og kommer ofte fra referansepersoner og grupper vi ser opp til eller har stor respekt for.
Familien
Familien står for den innledende fasen i sosialiseringsprosessen. Et barn lærer språk, normer, verdier, oppførsel osv. av foreldre, eldre søsken og andre nære familiemedlemmer. Barnet ser og hører på de voksne og etterligner gjerne det som blir gjort. Sosialiseringen i familien skjer i stor grad ved at barnet mer eller mindre identifiserer seg med de voksne som det er nær knyttet til. Det møter forventninger om å spise maten sin, pusse tennene, kle på seg selv, være høflig, ikke slå eller sparke andre barn og mange andre sosialt aksepterte regler for atferd. Familien har tradisjonelt sett vært den viktigste sosialiseringsagenten og blir fremdeles vurdert som viktig når det gjelder å forberede barna til samfunnet.
Familiens rolle og funksjoner har endret seg mye i løpet av de siste hundre årene. Selve familieenheten har krympet, og familien har så godt som ingen produksjonsoppgaver lenger. Offentlige institusjoner har overtatt mange av de omsorgs- og sosialiseringsoppgavene som familien hadde før. Vi sier gjerne at det har skjedd en funksjonstapping av familien.
Barnehagen og skolen
Barnehagen og skolen overtar en del av sosialiseringen når barnet blir eldre, og utvikler videre det grunnlaget som sosialiseringen i familien har gitt. Barna må nå tilpasse seg nye roller og forventninger, og de må også forholde seg til andre voksne enn den nære familien. De skal også finne sin plass i et større fellesskap med andre barn. Skolen er viktig for å formidle kulturen, normene og verdiene i samfunnet. Den skal gi barna kunnskaper og holdninger som skal hjelpe dem til å klare seg selv i samfunnet senere. I praksis forsterker utdanningssystemet den ulikheten som alt eksisterer. Ungdom fra lavere sosiale lag får mindre kulturell stimulans og støtte av foreldrene. I familier i lavere sosiale lag er de ikke så bevisste på hvor viktig høyere utdanning er, og det gjør at ungdom med en slik bakgrunn i mindre grad enn ungdom fra høyere sosiale lag blir oppmuntret og oppfordret til å utdanne seg videre.
