Lightspeed webhotell

Beskyttet innhold!

For å lese denne og våre øvrige sider må du tegne et årsabonnement og være logget inn.

Som abonnent/medlem får du tilgang til alt innholdet på sidene våre, og skulle sidene våre ikke leve opp til forventningene dine har vi en "Pengene tilbake garanti" du kan benytte.

Tegn abonnement!


Hva er viten ?

Diskusjonen om hva som bør legges i begrepet vitenskap har foregått helt siden oldtiden, og mange velger forsatt å følge Platon og Aristoteles betraktninger omkring vitenskapsbegrepet. Platons syn kan best illustreres gjennom følgende enkle eksempel.

Når har jeg rett til å si “Jeg vet“, spør Platon.

La oss tenke oss følgende replikkveksling:

– Hva er klokken ?
– Den er over ti
– Vet du det ?
– Nei, men jeg antar det

Replikkvekslingen viser at vi kan skille mellom å vite  og å anta. Hva går skillet ut på, spør Platon. Er viten sanere enn antagelse? Ikke nødvendigvis. Klokken er over sju, viser det seg. Den som har en riktig antagelse, har sannheten like fullt som den som vet. Hva er så forskjellen på viten og riktig antagelse? Hva man vet, sier Platon, må man kunne begrunne det man påstår. Den som hevder å ha viten, må kunne si hvordan han vet det. Dvs. at han må kunne legge frem grunnene sine. Den som derimot bare har riktig antagelse, kan ikke forklare hvorfor det han hevder er sant (Stigen -83).

Å vite      =     Antagelser som man kan begrunne/dokumentere
Å anta   =    Antagelser som man ikke kan begrunne.

Rent praktisk vil den som bare antar, greie seg like godt som den som vet, bare antagelsene er riktige. Men fordi en antagelse ikke kan underbygges med grunner, kan den heller ikke læres videre på samme måte som viten. Den som bare har riktig antagelse, er ute av stand til å forklare hvorfor han mener som han gjør, og han kan derfor ikke få andre til å forstå hvorfor de antagelser han har, skulle være de riktige. Det er dette som gjør viten mer verdifull enn andre former for kunnskap, sier Platon (Stigen-83). Aristoteles var elev av Platon, men var på dette punktet ikke helt enig med Platons betraktninger omkring viten og vitenskap.

“Kjennskap til årsaker”

Kjennskap til årsaker“, sier Aristoteles, “er nøkkelen til viten og vitenskap“. Viten består i å kunne angi årsakene til et saksforhold eller en prosess. Og jo flere slags årsaker man kan trekke inn, desto større innsikt får man i det som skal forklares. Virkeligheten består av ting (substans), sier Aristoteles, og forklarer hva han mener med “en ting” ved å stille spørsmålet (Stigen -83): sier Aristoteles, “er nøkkelen til viten og vitenskap“. Viten består i å kunne angi årsakene til et saksforhold eller en prosess. Og jo flere slags årsaker man kan trekke inn, desto større innsikt får man i det som skal forklares. Virkeligheten består av ting (substans), sier Aristoteles, og forklarer hva han mener med “en ting” ved å stille spørsmålet (Stigen -83):

– Hva er det i virkeligheten som kan eksistere for seg selv, og hva er det som ikke kan eksistere alene ?

Et menneske, en hest, en eik, et hus eksisterer for seg selv, mens menneskets klokskap, hestens brunfarge, eikas høyde og husets størrelse ikke kan eksistere med mindre det først finnes et menneske, en hest, en eik eller et hus.

Det første kaller han ting (substans), det andre er egenskaper eller forhold ved tingene (attributter).

Aristoteles hevdet derfor at attributtene ikke kan eksistere før vi har en substans. En egenskap kan med andre ord ikke eksistere i seg selv, men må alltid eksistere i noe annet. Det som først og fremst eksisterer, som virkelighetens bestanddeler, er derfor enkelttingene. Aristoteles mente ikke dermed å hevde at en ting kan eksistere uten å ha egenskaper eller uten å stå i et visst forhold til andre ting (Stigen-83).

Viten og forståelse er karakteristisk for mennesket, og bare for mennesket. Men også tenkningen er særpreget for mennesket. Med tenking mener Aristoteles da bruk av begreper eller abstraksjoner. Tenking er noe annet enn både forståelse og viten.

Forståelse er den umiddelbare, allmenne begripelse av hva som er felles ved en rekke enkelttilfeller av samme art. Viten  er innsikt i hva som kan bevises ut fra slike forståelse. Tenkingen er selve den bevissthetsprosess, det resonnement eller den argumentasjon som fører fra den ene tanke til den andre (Stigen -83).

Hvordan viten oppstår fra sansingen forklarer Aristoteles slik:

Sansene menneskene er født med bruker vi til å oppfatte de sanseinnstrykkene som omgir oss. Noen av disse sanseinntrykkene vil vi i ettertiden huske. Dette kaller Aristoteles for hukommelse   eller minne. Forekommer minnene ofte om den samme tingen dannes det man kan kalle erfaring, og fra erfaringen dannes så kunnskapen   og viten. Prosessen fra sansing til viten kan i følge Stigen (1983) fremstilles slik:

Hvordan oppstår viten ?

Den siste overgangen, fra erfaring til viten, er avgjørende, for denne markerer forskjellen mellom det å ha kjennskap til mange enkelttilfeller som ligner hverandre, og det å forstå hva som er felles og allment i alle disse tilfellene. En overgang som skjer ved at vi foretar ulike abstraksjoner av erfaringene for å danner oss allmenne begreper.

Fant du ikke svaret? Spør redaksjonen!

Fant du ikke svaret?

Fyll ut skjemaet under hvis du har et spørsmål knyttet til denne artikkelen.

Ditt spørsmål:

Ditt navn:

E-post:

Rapporter en feil, mangel eller savn

Rapporter en feil, mangel eller et savn

Benytt skjemaet under hvis du finner en feil eller mangel i en av våre artikler. Uten tilbakemeldinger fra våre lesere er det umulig for oss å forbedre våre artikler.

Jeg ønsker å rapportere inn en:

En feilEn mangelEt savn

Angi en feil, mangel eller savn:

Ditt navn:

E-post:

Du kan også laste ned denne artikkelen og resten av artikkelserien som en e-bok Artikkelserien fortsetter under.

Topp20 artikler
Siste 20 artikler
Nye artikkelserier