Hva er en oppdragelsesstil?
Sosialpsykolog Diane Baumrind er en amerikansk psykolog som forsker på foreldrenes handlinger, atferd og kjennetegn, og hvordan disse kan kategoriseres. Hennes forskning oppfattes som klinisk psykologi, fordi hun prøvde å integrere teori og vitenskap for å forebygge negativ konsekvenser i oppdragelsen. Teorien hennes forsøker å belyse hvordan foreldrenes oppdragelse kan påvirke barnets oppvekst og utvikling. Dette utgangspunktet har senere blitt utviklet, hvor hennes kategorisering har blitt fremstilt som ulike «parenting styles», eller «oppdragelsesstiler» på norsk.
En oppdragelsesstil er de intenderte handlingene foreldrene foretar for å påvirke eller korrigere barnet til ønsket atferd og holdning.
Baumrind sine fire oppdragelsestiler
I 1966 publiserte Baumrind et studie av hva som kjennetegner oppdragelsestilene og hvordan disse kan påvirke barnets utvikling av atferd. Utgangspunktet hennes er at foreldrene har muligheten til å bruke ulik grad av autoritet i sin barneoppdragelse.
I sin første modell skilte hun mellom tre oppdragelsestiler. Senere kategoriserte hun foreldrestilene i henhold til to dimensjoner av foreldreskap:
- Hvilke krav foreldrene stiller til barnet
- Hvor lydhøre foreldrene er for sitt barns ønsker og behov
Dette skapte en fjerde oppdagelsestil, nemlig den uinvolverte oppdagelsestilen. I modellen hennes referer krav til hvilke standarder og krav som stilles av foreldre til sine barn (f.eks. kontroll, tilsyn), mens lydhørhet refererer til foreldres respons på og kommunikasjon med barna sine (varme, aksept, involvering).
Baumrid sine fire oppdragelsestiler kan beskrives slik:
- Autoritær oppdragelsestil – foreldrene oppdrar barnet med bruk av mye autoritet og fastsetter standarder for hva som er akseptabel atferd og holdning i hjemmet. Kjennetegn: Krav til barnet og hard tone.
- Autoritativ oppdragelsestil – foreldrene benyttet autoriteten til å løse problemer og utfordringer sammen med barnet. På bakgrunn av dette blir kommunikasjonsaspektet vektlagt, ettersom det oppfordret foreldre og barn til å dele forståelser, meninger og følelser. Kjennetegn: Krav til barnet og massevis av kjærlighet.
- Ettergivende oppdragelsestil – kjennetegnes av at foreldrene aksepterer og bekrefter barnets holdning til atferd og handlinger. Barna har barn få regler og krav de må rette seg etter. Foreldrene aksepterer det meste og stiller få krav til moden oppførsel. Foreldrene ser på sin rolle som å hjelpe og veilede barnet til å oppnå det de ønsker. Kjennetegn: Det stilles ingen krav til barnet, men barnet får allikevel massevis av kjærlighet.
- Uinvolvert oppdragelsestil – dette er egentlig ikke en oppragelsestil, da foreldrene her opptrer likegyldig ovenfor barnet og ikke engasjerer seg i det barnet gjør. De stiller verken krav eller er lydhøre. De har heller ingen forventninger til sine barn. Dette er en totalt frarådelig oppragelsestil. Disse foreldrene prioriterer seg selv høyest, og barna blir møtt med likegyldighet og mangel på interesse.
Denne typologien av foreldrestiler er viktig fordi forskning viser at barns utviklingsresultater er avhengig av hvilken oppdragelsestil foreldrene velger å bruke.
