Baumrinds oppdragelsesstiler

Hva er en oppdragelsesstil?

Sosialpsykolog Diane Baumrind er en amerikansk psykolog som forsker på foreldrenes handlinger, atferd og kjennetegn, og hvordan disse kan kategoriseres. Hennes forskning oppfattes som klinisk psykologi, fordi hun prøvde å integrere teori og vitenskap for å forebygge negativ konsekvenser i oppdragelsen. Teorien hennes forsøkte å belyse hvordan foreldrenes oppdragelse kunne påvirke barnet til mest positiv oppvekst og utvikling. Dette utgangspunktet har senere blitt utviklet hvor hennes kategorisering har blitt fremstilt som ulike «parenting styles», eller «oppdragelsesstiler» på norsk.

En oppdragelsesstil er de intenderte handlingene foreldrene foretar for å påvirke eller korrigere barnet til ønsket atferd og holdning.

Baumrind sine fire oppdragelsestiler

I 1966 publiserte Baumrind et studie av hva som kjennetegner oppdragelsestilene og hvordan disse kan påvirke barnets utvikling av atferd. Utgangspunktet hennes er at foreldrene har muligheten til å bruke ulik grad av autoritet i syn barneoppdragelse.

I sin første modell skilte hun mellom tre oppdragelsestiler. Senere kategoriserte hun foreldrestilene i henhold til to dimensjoner av foreldreskap:

• Hvilke krav foreldrene stiller til barnet
• Hvor lydhøre foreldrene er for sitt barns ønsker og behov

Dette skapte en fjerde oppdagelsestil, nemlig den uinvolverte oppdagelsestilen. I modellen hennes referer krav til hvilke standarder og krav som stilles av foreldre til sine barn (f.eks. kontroll, tilsyn), mens lydhørhet refererer til foreldres respons på og kommunikasjon med barna sine (varme, aksept, involvering).

Baumrid sine fire oppdragelsestiler kan beskrives slik:

1. autoritær oppdragelsestil – foreldrene oppdrar barnet med bruk av mye autoritet og fastsetter standarder for hva som er akseptabel atferd og holdning i hjemmet. Kjennetegn: Krav til barnet og hard tone.
2. autoritativ oppdragelsestil – foreldrene benyttet autoriteten til å løse problemer og utfordringer sammen med barnet. På bakgrunn av dette blir kommunikasjonsaspektet vektlagt, ettersom det oppfordret foreldre og barn til å dele forståelser, meninger og følelser. Kjennetegn: Krav til barnet og massevis av kjærlighet.
3. ettergivende oppdragelsestil – kjennetegnes av at foreldrene aksepterer og  bekrefter barnets holdning til atferd og handlinger. Barna har barn få regler og krav de må rette seg etter. Foreldrene aksepterer det meste og stiller få krav til moden oppførsel. Foreldrene ser på sin rolle som å hjelpe og veilede barnet til å oppnå det de ønsker. Kjennetegn: Det stilles ingen krav til barnet, men barnet får allikevel massevis av kjærlighet.
4. uinvolvert oppdragelsestil – dette er egentlig ikke en oppragelsestil, da foreldrene her opptrer likegyldig ovenfor barnet og ikke engasjerer seg i det barnet gjør. De stiller verken krav eller er lydhøre. De har heller ingen forventninger til sine barn. Dette er en totalt frarådelig oppragelsestil. Disse foreldrene prioriterer seg selv høyest, og barna blir møtt med likegyldighet og mangel på interesse.

Denne typologien av foreldrestiler er viktig fordi forskning viser at barns utviklingsresultater er avhengig av hvilken oppdragelsestil foreldrene velger å bruke.

Autoritær oppdragelsesstil

Kjennetegn

Autoritær oppdragelsesstil kjennetegnes av strenge krav til barnet i form av fastsatte regler, normer, krav og forventninger som skal oppnås, uavhengig av barnets egne ønsker og behov. For å oppnå dette benytter foreldrene straff dersom reglene og forventningene ikke overholdes (Baumrind, 1971, 1996). Autoritære foreldre kommanderer barna sine, forteller dem nøyaktig hva de skal gjøre, og straffer dem hvis de ikke gjør som de skal – enten verbalt eller fysisk. Disse foreldrene interesserer seg ikke for barnas behov og har ingen dialog med dem.

Den autoritære oppragelsestilen kjennetegnes av at foreldre som forsøker å korrigere barnets atferd og holdninger. De fastsetter standarder som barnet skal overholde, f.eks.  regler og normer for oppførsel og atferd. Barnets autonomi i familien blir her i stor grad undertrykket og fratatt barnet (Baumrind, 1966). Foreldrene begrunner dette med at de er opptatte av barnets utvikling og at barna deres skal ha en god framtid. De er derfor strenge mot barnet, og verdsetter lydighet, respekt for autoriteter, arbeid, tradisjon og konformitet. Selvstendighet blir oppfattet som ulydighet.

Konflikter oppstår i alle familier. Hvordan foreldrene håndterer konfliktene, påvirker hvilken oppdragelsesstil barnet blir preget av. I en autoritær oppdragelsesstil benytter foreldrene minst mulig tid på dialog i konfliktløsningen og forsøker å påvirke barnet til å adlyde ordre. Med denne forståelsen av konflikthåndtering, vil det sjeldent oppstå dialog mellom foreldre og barn. Det vil oppstå samtaler mellom dem, men de kjennetegnes av forventninger og krav som foreldrene fastsetter, og som barnet skal overholde. Forventninger skal oppnås, krav skal overholdes og barnet skal adlyde foreldres regler og normer. Det som fastsettes av regler er udiskutabelt og dersom barnet motsetter seg foreldrenes regler og normer, vil de oppfattes som ulydige (Baumrind, 1971, 1982).

Resultat

Flere studier utført av Baumrind viser at en autoritær oppdragelsesstil kan medføre problemer og utfordringer for barnet. F.eks. har hun utført flere studier som viser at barn som utsettes for denne oppdragelsesstilen kan bli mer engstelige, nervøse og mer sosialt tilbaketrukne i møte med andre mennesker (Baumrind, 1966, 1982). Årsaken til dette skyldes at barnets autonomi ikke blir ivaretatt av foreldrene. Den blir oversett.

I 2021 skannet kanadiske forskere hjernene til 94 barn som hadde blitt autoritært oppdratt i ulik grad. Skanningene viste at jo strengere barna hadde blitt oppdratt, jo mindre var størrelsen på pannelappene. Dette er urovekkende fordi disse delene av hjernen spiller en avgjørende rolle for vår personlighet og evnen til å tenke, planlegge, begrense seg selv og avgjøre hva som er bra eller dårlig.

En annen ligende undersøkelse fra 2021 viste at små ting som utskjelling og ørefiker kan være nok til å få tre hjerneområder til å krympe:

1. Hjerneområdet amygdala spiller blant annet en viktig rolle i håndtering av stress, frykt og forsvarsreaksjoner. Hos barn som hadde fått en hard autoritativ oppdragelse var dette området mindre enn hos andre barn. Noe som kan medføre en aggressiv og konfliktsøkende oppførsel senere i livet.
2. Den laterale orbitofrontale cortex er viktig for barnets reaksjon på skjenn og straff. En hard oppdragelse kan få området til å krympe, og barna blir dermed mer impulsive og dårligere sosialt tilpasset.
3. Den mediale orbitofrontale cortex er avgjørende for hvordan barnet reagerer på ros og belønning. En hard oppdragelse gjør området mindre slik at barnet får problemer med å kontrollere følelsene sine og blir følelsesmessig sårbart.

Selv om disse undersøkelsene ikke er store nok til å kunne generaliser resultatene indikerer de allikevel noe forskerne har mistenkt i lang tid. Nemlig at autoritær oppdragelsestil påvirker barnets fysiske og psykiske utvikling negativt.

Flere studier tyder på at kombinasjonen av å forvente full lydighet av barnet og ikke respektere barnets meninger er en giftig cocktail for barnets utvikling. Dette fordi dette skaper trassige barn som ofte er aggressive og ute av stand til å kontrollere sitt sinne i pressede situasjoner. De har ofte lav selvtillit, klarer seg dårlig på skolen og har problemer med å knytte bånd til andre mennesker. Jenter blir avhengige og umotiverte, mens gutter lett blir aggressive og fiendtlige. I tillegg har både gutter og jenter økt risiko for å ende i rusmisbruk, utvikle depresjon og begå selvmord, viser dagens forskning på området.

Denne oppdragelsestilen anbefales derfor ikke i dag. Til tross for dette viser et amerikansk studie at ca 1/4-del av alle amerikanske foreldre fortsatt benytter seg av denne gammeldagse autoritære oppragelsestilen. Når dette er sagt må det samtidig legges til at denne oppdragelsesstilen også var den dominerende i Norge til 1960-tallet. Fysisk avstraffelse av barn ble for første gang forbudt i Sverige i 1979. Norge fulgte etter i 1987. Dette er ikke svært lenge siden.

Autoritativ oppdragelsesstil

Den autoritative oppragelsestilen anses i dag som den ideelle oppragelsestilen og den har vært den dominerende oppdragelsestilen siden 1990-tallet, i hvert fall i den vestlige verden.

Kjennetegn

I likhet med den autoritære oppdragelsesstilen, kjennetegnes den autoritative stilen av fastsatte grenser (regler og normer) og krav som skal overholdes. De skiller seg allikevel ut fra de autoritære foreldrene ved at de omfavner barnet med masse kjærlighet, oppmerksomhet og respekt istedenfor å ta en hard tone og komme med trusler om straff. 

Selv om både den autoritære og autoritative oppragelsestilen praktiserer grensesetting for barna, skiller den autoritative oppragelsestilen seg allikevel ut fra den autorative ved at grensene (reglene og normene) ikke er absolutte. De kan tas opp til diskusjon og tilpasses kontinuerlig barnets modenhet for å ivareta barnets autonomi.

Barn som motsetter seg regler og normer, oppleves ikke som ulydige. Foreldrene inngår derfor i en dialog med barnet. Dialogens hensikt er å oppmuntre barnet til å kommunisere sine behov, følelser og tanker. Samtidig som foreldrene forklarer hvorfor de har fastsatte regler og normer, og hvorfor de skal overholdes. Formålet med dialogen er å forklare kravene, reglene og normene. Dette skal hjelpe barnet med å forstå hensikten med reglene og kravene, samt hvorfor de skal overholdes. Denne oppdragelsesstilen kjennetegnes av foreldre som er villige til å opphøre fastsatte regler, normer og forventninger som undertrykker barnets behov og interesser. En autoritativ oppdragelsesstil styrker barnets positive kvaliteter og utvikler dem. Med utgangspunkt i dette må foreldre ta hensyn til hvilke normer og regler som fastsettes, og hva som skal overholdes (Baumrind, 1966, 1971).

Den autoritative oppdragelsesstilen oppfattes som demokratisk og rasjonell, hvor både foreldre og barn har rettigheter og plikter som begge må respektere. Barnets autonomi blir her ivaretatt og barnet kan uttrykke sine behov, misnøye og følelser uten at de oppfattes som ulydige. For at denne oppdragelsestilen skal virke er det viktig med en kontinuerlig dialog ettersom det åpner muligheten til å skape forståelse for barnets ønsker og behov.

Dialog kan bestå av å kommunisere følelser, tanker, ønsker eller behov. Disse aspektene er viktig å være oppmerksom på ettersom de styrker barnets positive kvaliteter. Dette gir barnet mer autonomi i motsetning til den autoritære stilen, men det betyr ikke at foreldrene gir dem absolutt frihet. Foreldrene har fortsatt ansvar for valg og avgjørelser i familien, men de tar i betraktning barnets ønsker, behov og interesser (Baumrind, 1966, 1982).

Resultat

Forskning viser at barn som er oppdratt av autoritative foreldre får en høyere psykososial kompetanse, sosial utvikling, selvoppfatning og mental helse enn barn som er oppdratt av autoritære foreldre (Maccoby og Martin, 1983 ; Lamborn, Monuts, Steinberg, & Dorn-busch , 1991 ; Steinberg, Monuts, Lamborn, & Dornbrush, 1991). 

Ser vi på skoleresultatene viser forskning at autoritativt oppdragelsesstil fremmer gode skolekarakterer og skoleengasjement, mens autoritær oppdragelsestil virker hemmende på skolekarakterene og skoleengasjementet (Dornbusch, Ritter, Leiderman, Roberts, & Fraleigh, 1987 ;Lamborn et al., 1991; Steinberg, Lamborn, Dornbrush, & Darling, 1992; Steinberg, Lamborn, Darling, & Monuts, 1994).

Forskning viser også at foreldre som praktiserer en autoritative oppragelsesstil får barn som er mer samarbeidsvillige, uavhengige, initiativrike og er selvsikre. De er også mindre preget av tradisjonelle kjønnsroller enn andre barn. De utvikler også god emosjonskontroll og egostyrke, samtidig som de har en realistisk vurderingen av sine egne evner og ferdigheter. Slike barn får også ofte et positivt selvbilde og utvikler sosial intelligens. Samtidig som de får en indre trygghet som gjør dem i stand til å motstå gruppepress. De har også evnen til å avveie sine egne interesser mot andre menneskers behov. De oppfattes derfor ofte som rettferdige siden at de følger moralske prinsipper i sine avgjørelser. Slike barn for derfor sjelden adferdsvansker senere i livet.

Ettergivende oppdragelsesstil

Kjennetegn

Denne oppdragelsesstilen har fokus på barnets behov og interesser. Her stilles det få krav til barnet. I motsetning til den autoritære- og autoritative oppdragelsesstilen, forsøker foreldrene her å overlate barnet til seg selv. Ettergivende oppdragelsesstil har ikke som formål å straffe et barn, eller fastsette mange grenser (regler og normer) som barnet skal overholdes. Foreldrene kjennetegnes ved at de har en bekreftende holdning til barnets impulser, ønsker og handlinger (Baumrind, 1966, 1971).

Hjemmet består av få regler og normer, og foreldrene delegerer lite ansvar overfor barnet. De reglene og normene som fastsettes blir ikke oppfulgt, og foreldrene er ikke aktive pådrivere for å påvirke barnet til ønsket atferd og holdninger. Denne oppdragelsesstilen kjennetegnes av foreldre som gir uttrykk for at barnet skal lære av sine egne erfaringer. Foreldrene benyttes som hjelpemidler for at barnet skal oppnå sine ønsker. Foreldrene er også sjeldent avvisende for barnets valg og avgjørelser (Baumrind, 1982, 1996).

Barnets ønsker prioriteres over foreldrenes, og barnet kan selv bestemme hva det vil. Fastsatte regler blir ikke grundig fulgt opp ettersom barnets glede og behov prioriteres. Dette kan føre til at barnet utvikler impulser som kan ha negativ virkning på dets oppvekst.

Foreldrene ønsker her gjerne at barna skal se på dem som likestilte venner istedenfor autoriteter. Av den grunn unngår de å stille barna til ansvar når de for eksempel ikke gjør leksene sine, og de hjelper gjerne barna sine så mye at barna mister muligheten for å gjøre egne erfaringer. Enkelte foreldre går så langt som å forsøke å fjerne alle potensielle hindringer for sitt barn.

Resultat

Selv om ettergivende foreldre gir barnet høy selvfølelse og selvsikkerhet, viser forskning at barna gjør det dårlig på skolen. Barn som har hatt ettergivende foreldre krever mye og vil alltid være avhengig av andre. De gir også lett opp når de blir stilt ovenfor oppgaver og krav. Slike barn har også en tendens til å være egosentriske og ulydige. De er vant til å få det som de vil. De har derfor vanskeligheter med å kontrollere sine ønsker og interesser, og innordne seg et sosialt fellesskap. Dette fordi de er fant til å kunne diskutere seg bort fra ulemper og krav. Istedenfor å innordne seg fellesskapet kommer de istedenfor med krav om å få en belønning for å gjøre noe fellesskapet. 

Ettersom barn med ettergivne foreldre er vant til å alltid være i sentrum for alles oppmerksomhet oppfattes de ofte som krevende og dominerende. Siden barnet ikke har lært å forhandle med foreldrene sine kan dette skape store vanskeligheter senere i møte med andre mennesker (Baumrind, 1966, 1971). Studier viser også at barne med ettergivne foreldre lettere har problemer med å:

• håndtere kriser, kjedsomhet og takle motgang.
• tenke langsiktig.
• ikke gi etter for sosialt press

Studier har også vist at barn med ettergivne foreldre lettere tar i bruk alkohol og narkotika enn barn som har autoritative foreldre. De får også dårligere selvbilde og mottar mindre støtte fra jevnaldrende enn barn med en autoritative oppdragelse. Noe av forklaringen på dette ligger kanskje i at barnet:

• ofte mangler selvdisiplin.
• har lært seg å stille urealistiske krav.
• føler seg usikre når de skal stå på egne bein.

Den uinvolverte oppdragelsesstilen

Kjennetegn

Dette er egentlig ingen oppdragelsesstil, da vi her snakker om et totalt fravær av å ha en oppdragelsesstil. En helt forkastelig tilnærming til barneoppdragelsen.

Disse foreldrene prioriterer seg selv høyest, og barna blir møtt med likegyldighet og mangel på interesse. Foreldrene interesserer og engasjerer seg lite i barnet. De er lite sensitive for barnets behov, men krever heller ikke noe særlig av det. De gir lite varme, setter få grenser og har lite tilsyn med barnet. I de mest alvorlige tilfellene finner vi omsorgssvikt.

Resultat

Foreldrene tror her at barnet utvikler seg uten noen særlig påvirkning fra foreldrene. De gir derfor lite stimulering og utvikler derfor dårlige sosiale ferdigheter. De blir utrygge i sin tilknytning og sliter med å få til samspillet med jevnaldrende. Noen blir passive og deprimerte, andre blir veldig bitre, aggresive og negative. Det er vanlig at disse barna henfaller til dagdrømming, virkelighetsflukt og løgn.

Mange barn med uinvolverte foreldre utvikler adferdsvansker, angst og depresjon senere i livet. De oppfattes ofte som dominerende, lite vennlige, frekke og lite kreative. De har store problemer med å fungere sosialt, har dårlig selvbilde og er lite prestasjonsorienterte (Kvello, 2007). Sjansen for at de skal bli kriminelle eller ta i bruk alkohol og/eller narkotika senere i livet er størst blant barn som har hatt uinvolverte foreldre.

I skolesammenheng er det disse barna som kommer klart dårligst ut. 

Kritikk av oppdragelsesstilene

Mange har kritisert denne teorien om oppdragelsesstiler og påpeker at barneoppdragelse er kulturelt bestemt. Selv om teorien har funnet stor gyldighet i den vestlige verden er den ikke nødvendigvis overførbar til andre kulturer mener flere forskere. Flere studier har imidlertid funnet at modellen er godt overførbar til både kinesisk og japansk kultur, selv om disse kulturene er svært annerledes enn de vestlige.

Andre påpeker at foreldre idag ikke bare bruker en av disse oppdragelsesstilene i sin barneoppdragelse. De bruker gjerne flere oppdragelsesstilene, avhengig av situasjonen barnet befinner seg i. Befinner barnet seg i en farlig situasjon, f.eks. at du er redd for at barnet ditt skal gå over en sterkt trafikkert motorvei, vil det naturlige være å velge en autoritær stil og forlange at barnet står i ro til du rekker å komme. Du setter deg ikke ned og har en dialog med barnet ditt i en slik situasjon. Likeledes vil det være naturlig å velge en ettergivende stil hvis barnet gråter fordi barna på skolen har mobbet barnet og ønsker en is, selv om det er kort tid til middag. Oppdragelsesstilene er situasjonsbestemt og må derfor velges ut i fra situasjonen barnet befinner seg i, mener flere.

Kilder:

• Baumrind, D. (1966). Effects of Authoritative Parental Control on Child Behavior. Child Development, 37(4), 887-907. doi: 10.2307/1126611
• Baumrind, D. (1971). Current patterns of parental authority. Developmental Psychology, 4(1), 1-103. doi: 10.1037/h0030372
• Baumrind, D. (1982). Are Androgynous Individuals More Effective Persons and Parents? Child Development, 53(1), 44-75.
• Baumrind D. (1991). The influence of parenting style on adolescent competence and substance abuse. Journal of Early Adolescence. 1991a;11:56–95.
• Baumrind, D. (1996). The Discipline Controversy Revisited. Family Relations, 45(4), 405- 414.
• Spera, C., A Review of the Relationship Among Parenting Practices, Parenting Styles, and Adolescent School Achievment. Educational Psychology Review, 2005. 17(2): p. 125-146.
• Spera, C., A Review of the Relationship Among Parenting Practices, Parenting Styles, and Adolescent School Achievment. Educational Psychology Review, 2005. 17(2): p. 125-146.
• Kvello, Ø., Familier som omsorgsbase for barn og unge, i Utredning av adferdsvansker, omsorgssvikt og mishandling. 2007, Universitetsforlaget: Oslo. p. 165- 196.