Behaviorisme er en psykologisk tilnærming til læring som oppsto i USA på begynnelsen av 1900-tallet. Kunnskap ses her på som noe objektivt og kvantitativt som kanstuderes vitenskapelig fra utsiden. Her er det læreren som eier kunnskapen, som de deler videre til elevene.
Opphav
Frem til det 1900 århundre var fokuset til psykologien konsentrert rundt menneskets bevissthet, men rundt 1910 begynte mange funksjonalister å påpeke at psykologien burde konsentrere seg om atferd fremfor bevissthet. At bevisthetspsykologene ikke engang var enige om hva bevissthet var gjorde ikke situasjonen bedre. Psykologien hadde tatt mål av seg til å være en objektiv og anvendelig vitenskap, men hadde lite konkret å tilby.
På denne bakgrunn lanserte John B. Watson det han kalte for Behaviorisme i 1910 i forbindelse med at han utarbeidet en metode for å observere egne tanker og følelser (Introspeksjon). Introspeksjon er direkte (man kan oppleve egne følelser, på en umiddelbar og direkte måte) og en intern observasjon, mens en observasjon av andre er indirekte fordi den er basert på en ekstern observasjon istedenfor en intern.
Watson mente at psykologien ikke lenger burde handle om bevissthet eller mentale prosesser, men om atferd. Delvis fordi atferd er det eneste vi kan objektivt registrere, og derved studere vitenskapelig (metodologisk behaviorisme). Han mente også at atferden er mer praktisk viktig, og kanskje lettere å forme, enn de indre prosessene.
