Domene og webhotell fra OnNet.no

    Denne artikkelen er del 1 av 17 artikler om Barneoppdragelse

Lesetid (240 ord/min): 9 minutter
Barneoppdragelse
Photo by Artem Kniaz

Hva er barneoppdragelse?

Barneoppdragelse er prosessen med å veilede, lære og forme barns atferd, holdninger og verdier for å hjelpe dem å utvikle seg til ansvarlige, selvstendige og empatiske voksne. Det er en kompleks oppgave som involverer flere aspekter, inkludert emosjonell støtte, disiplin, undervisning og modellering av verdier.

Direkte oversatt betyr ordet oppdragelse: “å dra noe eller noen opp til seg“. Den som blir oppdratt, får overført kunnskaper, holdninger og verdier fra den som oppdrar. Oppdragelse handler dermed i stor grad om generasjonsperspektiv og om hvilke verdier, holdninger, og viten som oppleves som viktig av den generasjonen som oppdrar barnet. Kultur og sosialisering står derfor sentralt i dette synet på oppdragelse. Det samme gjør læring, da oppdragelsen gjøres gjennom å lære barnet opp til å tenke riktig og gjøre de riktige tingene for å nå sitt mål. Kunnskap om læringsteoriene er derfor nødvendig i barneoppdragelse for å kunne lære barnet det vi ønsker.

Å definere begrepet oppdragelse er vanskelig, da dette varierer fra kultur til kultur. En definisjon de fleste kan være enig i er antagelig denne kulturnøytrale definisjonen:

« oppdragelse handler om å veilede barn om atferd man ønsker de skal fortsette eller slutte med»

Fire krav til barneoppdragelse

Ifølge den engelske pedagogiske filosof R. S. Peters må fire kriterier være oppfylt for at noe skal kunne kalles barneoppdragelse:

  1. Kunnskapen, holdningene og verdiene som overføres til barnet må være verdifulle i seg selv.
  2. Den som oppdras tilegne seg kvaliteter som hjelper ham/henne til å forstå virkeligheten.
  3. Oppdragelsesprosessen være moralsk forsvarlig
  4. Barnet må være klar over hva som foregår.

Hva er målet med barneoppdragelsen?

Når vi fødes kan vi ingenting. Vi er avhengig av andre som kan lære oss det vi trenger å kunne for å overleve og fungere i den kulturen vi er født inn i og som vi er avhengig av for å nå våre mål. Barneoppdragelse går ut på å gi barna våre denne kunnskapen, evnene og ferdighetene de trenger for å kunne gjøre dette.

Selv om det ikke er mulig å definere hva som er målet med barneoppdragelse, da dette er opp til foreldrene, er de fleste vil allikevel være enig i å si at formålet med barneoppdragelsen er:

  • Å lære barnet å stå på egne ben og forskjellen mellom rett og galt (moral)
  • Å lære dem å bli gode borgere som lever i harmoni med sine omgivelser
  • Å gi dem den kunnskapen, evnene og ferdighetene de trenger for å kunne overleve på en god måte i den kulturen de er født inn i

Hva er god barneoppdragelse?

Foreldres ideer om hva som er god barneoppdragelse varierer i stor grad fra kultur til kultur. Noe som er viktig å alltid å ha i bakhodet, da foreldres ideer om hva som er god barneoppdragelse har stor betydning for hvordan foreldrene forstår barnets adferd og responderer på den. Siden dette er en så viktig faktor vil vi komme tilbake til kulturens betydning i en egen artikkel.

Selv om oppdragelsen må tilpasses barnet, finnes det noen overordnede prinsipper for barneoppdragelse som de fleste fagfolk er enige om:

  1. Kjærlighet og tilknytning: Et kjærlig og støttende forhold mellom foreldre og barn er grunnleggende for sunn utvikling. Barn som føler seg elsket og trygge, utvikler ofte bedre emosjonell stabilitet og selvfølelse. Gi derfor barnet betingelsesløs kjærlighet. Hver glad i barnet uansett oppførsel.
  2. Konsistens: Ha klare og tydlige regler som du aldri fraviker fra. Det hjelper barnet å forstå hva som er forventet av dem. Dette gir en følelse av trygghet og forutsigbarhet.
  3. Verdier: Lær barnet de verdiene og normene som du anser som viktige selv og nødvendige for å få et godt liv.
  4. Positiv forsterkning: Gi ros hver gang barnet gjør noe positivt, men hver forsiktig med å straffe barnet. Positiv forsterkning er normalt mer effektivt enn å straffe barnet når et gjelder å forme barnets oppførsel. Fysisk avstraffelse bør aldri forekomme. Gjennom å belønne god oppførsel med ros elle ande former for anerkjennelse oppmuntrer du barnet til å gjenta ønsket atferd.
  5. Disiplin og grenser: Å sette klare grenser er viktig for å lære barn selvkontroll og respekt for andre. Disiplin bør være rettferdig og konsekvent, og det bør være en klar forbindelse mellom barnets handlinger og konsekvensene av disse handlingene.
  6. Rollemodellering: Foreldre er viktige rollemodeller for sine barn. De må gå foran som gode rollemodeller for å lære sitt barn om hva som er ønsket og uønsket atferd. Barn lærer mye av å observere foreldrenes atferd, holdninger og hvordan de løser problemer.
  7. Kommunikasjon: Åpen og ærlig kommunikasjon mellom foreldre og barn fremmer forståelse og tillit. Det er viktig å lytte til barnas bekymringer og behov, samt å forklare hvorfor visse regler eller forventninger eksisterer.
  8. Støtte for autonomi: Motiver og lær barnet til å tenke og finne løsninger selv og tillat at de gjør feil, uten at de blir straffet. Prøving og feiling er en del av prosessen med å bli voksen og en forutsetning for å kunne lære av sine feil. Å oppmuntre barn til å ta beslutninger og løse problemer selv hjelper dem med å utvikle selvstendighet og ansvarsfølelse. Dette kan gjøres ved å gi dem alderspassende valg og oppgaver.

Tre dialoger og åtte temaer for godt samspill med barnet

Mesteparten av barneoppdragelsen skjer gjennom primærsosialisering– og sekundærsosialisering, hvor primærsosialiseringen fra foreldrene og familien er den viktigste enkeltfaktoren.

Uavhengig kulturell bakgrunn vil oppdragelsen skjer gjennom sosialisering. Selv om måten denne sosialiseringen skjer på kan variere sterkt er det allikevel noen temaer som er gjennomgående for alle samfunn. Disse temaene kan grupperes i tre dialoger som kort kan presenteres slik:

  1. Den emosjonelle dialogen. Her fokuseres det på hvordan kjærlighet formidles.
  2. Den meningsskapende og utvidede dialogen. Her fokuseres det på å formidle meninger og kulturelle forståelser av verden.
  3. Den regulerende og grensesettende dialogen. Her fokuseres det på regulering av barns ferdigheter og adferd.

De tre dialogene som benyttes i programmet er videre delt inn i 8 temaer for godt samspill:

  1. Den emosjonelle dialogen deles inn i fire temaer.
    – hvordan vi skal vise positive følelser overfor barnet og vise barnet at vi er glad i det.
    – hvordan vi kan justere oss til barnet og følge dets initiativ.
    – hvordan vi kan snakke med barnet om ting som det er opptatt av og hvordan vi kan få i gang en følelsesmessig samtale.
    – viktigheten av å gi barnet ros og anerkjennelse for de positive tingene som barnet klarer å gjøre.
  2. Den meningsskapende og utvidede dialogen deles inn i tre temaer.
    – hvordan vi kan hjelpe barnet til å samle sin oppmerksomhet slik at foreldre og barnet kan dele en felles opplevelse av det som skjer rundt dem.
    – hvordan vi med følelse og entusiasme kan gi mening til det som barnet opplever ved å sette ord på det.
    – tar for seg viktigheten av å gi forklaringer og utdype det som en opplever sammen med barnet.
  3. Den regulerende og grensesettende dialogen tar for seg et tema.
    – hvordan vi ved å planlegge sammen og ved å sette positive grenser for barnet kan hjelpe barnet å kontrollere seg selv

3-dialoger

Bruk av temaene

De åtte temaene er ikke ment som påbud som skal følges, men mer som et utgangspunkt for samtale, for eksempel den måten en naturlig viser kjærlighet på, formidler mening og utvider barnets erfaring, regulerer og setter grenser på en positiv måte.

Hensikten er å fremme en positiv oppfatning av barnet og seg selv som omsorgsgiver. Disse temaene er grunnleggende for all god omsorg. De er en påminnelse og utgangspunkt for å aktivere erfaringer som de fleste foreldre allerede besitter, men som kan komme i bakgrunnen på grunn av mange forpliktelser og en stressende hverdag (Rye 2002, Hundeide 2007, 2009).

Bruk av dialogene

I forskjellige kulturer er de tre dialogene de samme, men de kan ha forskjellige innhold og uttrykk avhengig av den kulturelle bakgrunn (Hundeide 2009).

Når det gjelder den emosjonelle dialogen kan kjærlighet og tilknytning til barnet utrykkes forskjellig, som for eksempel gjennom ansikt til ansikt kontakt og språklig kommunikasjon, eller gjennom fysisk kontakt som omfavnelse og berøring, eller ved at barn opplever tilknytning og trygghet i storfamiliens fellesskap.

Når det gjelder den meningsskapende og utvidende dialogen er det mer vanlig i tradisjonelle (kollektivistiske) kulturer å bruke fortellinger og dramatisering. Pedagogikken er mer basert på læring og pugg, og læreren er en autoritet. I mer moderne kulturer er pedagogikken mer pedagogisk og skolepreget og den har som formål og fremme forståelse gjennom dialog og elevaktivitet.

I den regulerende og grensesettende dialog er det mer vanlig i tradisjonelle (kollektivistiske) kulturer at grensesetting skjer gjennom en autoritær respektkontrakt fra barna er ganske små. Barn får tidlig oppgaver som å passe småsøsken og hjelpe til i huset, og ferdighetene læres gjennom deltakelse og observasjon. Fysisk avstraffelse er ikke uvanlig. Men i mer individualistiske kulturer legger en mindre vekt på respekt og mer på likeverdighet. Grensesetting skjer gjennom sensitiv verbal korreksjon og pedagogisk veiledning.

Ulike oppdragelsesstiler

Psykologen Diana Baumrind har identifiserte fire hovedtyper av foreldreoppdragelsesstiler basert på to dimensjoner: varme (eller responsivitet) og kontroll (eller krav). Disse fire oppdragsstilene er:

  1. Autoritativ oppdragelse: Her stilles det høye krav kombinert med høy varme. Autoritative foreldre setter klare regler, men er også støttende og responsive overfor barnets behov. Barn av autoritative foreldre utvikler ofte god selvkontroll, sosial kompetanse og høy selvtillit.

  2. Autoritær oppdragelse: Autoritære foreldre har høye krav, men lav varme. De forventer lydighet uten spørsmål og bruker ofte strenge straffer. Barn av autoritære foreldre kan utvikle lavere selvtillit, og de kan være mer utsatt for angst eller opprørsk atferd.

  3. Ettergivende oppdragelse: Ettergivende foreldre viser høy varme, men har lave krav. De er svært støttende, men setter få grenser eller regler. Barn av ettergivende foreldre kan ha problemer med selvkontroll og kan bli mer krevende eller utfordrende i sosiale sammenhenger.

  4. Forsømmende oppdragelse: Denne stilen preges av både lave krav og lav varme. Forsømmende foreldre gir lite veiledning eller støtte og er ofte emosjonelt distanserte. Barn av forsømmende foreldre kan utvikle lav selvtillit, følelsesmessige problemer, og ha vanskeligheter med relasjoner.

Av disse oppdragelsesstilene er autoritative barneoppdragelse generelt den mest anbefalte stilen. Dette er fordi forskning har vist at denne tilnærmingen har en rekke positive effekter på barns utvikling. Les mer.

Utfordringer i barneoppdragelse

Selv om det finnes mange utfordringer i forbindelse med oppdragelsen av et barn, tror jeg de fleste av oss kan kjenne igjen følgende utfordringer:

  1. Balansen mellom frihet og kontroll: Det kan være utfordrende å finne den rette balansen mellom å gi barna nok frihet til å utforske og utvikle seg, samtidig som man setter nødvendige grenser.

  2. Teknologi og sosiale medier: Med den økende tilstedeværelsen av teknologi i barnas liv, må foreldre navigere utfordringer som skjermtid, innholdskontroll og nettvett.

  3. Kulturelle forskjeller: Barneoppdragelse kan variere mye på tvers av kulturer, og foreldre i flerkulturelle miljøer må ofte finne måter å kombinere ulike kulturelle forventninger.

  4. Stress og tidsbegrensninger: Moderne livsstil kan føre til at foreldre opplever stress og tidspress, noe som kan påvirke kvaliteten på barneoppdragelsen. Det er viktig å finne tid til kvalitetssamvær og å være tilstede for barnet.

Kilder:

  • Hundeide, K. (2009). ICDP for veiledere som arbeider med minoritetsforeldre. Oslo:
    International Child Development Program.
Du leser nå artikkelserien: Barneoppdragelse

  Gå til neste / forrige artikkel i artikkelserien: Barneoppdragelse – fra 1500 tallet og frem til idag >>
    Andre artikler i serien er: 
  • Barneoppdragelse: Oppdragelse av barn
  • Barneoppdragelse – fra 1500 tallet og frem til idag
  • Baumrinds oppdragelsesstiler
  • Barneoppdragelse under svangerskapet
  • Start å lese tidlig for barnet
  • Syng for barnet ditt
  • Kulturens betydning i barneoppragelse
  • Hvilke verdier ønsker du å lære ditt barn?
  • Grensesetting i barneoppdragelse
  • Å være en god rollemodell for barnet
  • Ros og belønning i barneoppdragelse
  • Straff og sanksjoner i barneoppdragelse
  • Hvordan få et smart barn?
  • Smarte barns kjennetegn
  • Problemer intelligente barn møter
  • Barnehagealder : – Hvor gammel bør barnet være?
  • Kostholdsråd til deg som har stomi
  • Kjetil Sander
    Kjetil Sander (f.1968) grunnlegger, redaktør, forfatter og serieentreprenør. Gunnla Kunnskapssenteret.com i 2001 (i dag eStudie.no) og har siden vært portalens redaktør. Utdannet Diplom økonom og Diplom markedsfører fra BI/NMH. Har i dag mer enn 30 års erfaring som serieentreprenør, leder og styremedlem.