Innholdsfortegnelse
Beskyttet innhold!
For å lese denne og våre øvrige sider må du tegne et årsabonnement og være logget inn.
Som abonnent/medlem får du tilgang til alt innholdet på sidene våre, og skulle sidene våre ikke leve opp til forventningene dine har vi en "Pengene tilbake garanti" du kan benytte.
Tegn abonnement!Norge opplevde sterk vekst etter andre verdenskrig. De sosiale strukturene i samfunnet endret seg. Folk følte et sterkt fellesskap, og ønsket å bygge landet sammen. Regjeringen la vekt på å bygge en ny industristat, velferdsstaten ble utviklet, og Norge ble et sosialdemokratisk samfunn.
Normaliseringsperiode
Etter en treårsperiode preget av gjenreisning, fikk vi fra 1949 til 1952 en treårsperiode som ofte kalles en liberaliserings- eller normaliseringsperiode. I denne perioden ble kjøpepresset, i hvert fall for konsumvarer, på det nærmeste eliminert (SSB).
De direkte reguleringer ble sterkt redusert i omfang. Konsumvarerasjoneringen ble opphevet i 1949 for skotøy, bensin, mjølk, fløte og egg. I 1950 for alle andre matvarer av norsk produksjon unntatt ost, høsten 1951 for tekstiler og i september for sukker og kaffe (SSB).
Fra 1. mai 1952 regnet en med at 75 prosent av all import fra OEEC-landene var fri. Også den direkte investeringskontroll ble lempet på, men så sent som i 1950 var 70 prosent av bruttoinvesteringene fremdeles kontrollert gjennom byggeløyveordninger o.I. (SSB)
Utbyggingsperiode
I 1952 kan en si at de direkte ettervirkninger av krigen i det store og hele var overvunnet, samtidig som landet gikk inn i en langvarig utbyggingsperiode. Også i denne perioden ble enkelte direkte restriksjoner opprettholdt, særlig i utenriksøkonomien og overfor byggevirksomheten. Men motiveringen for dem var nå først og fremst å motvirke en for høy investeringsettersporsel, ikke å avbøte ettervirkninger av krigen (SSB).
I tid skiller gjenreisingsperioden, normaliseringsperioden og utbyggingsperioden seg på ingen måte skarpt fra hverandre. Omstillingen fra krigsøkonomi til fredsøkonomi foregikk i virkeligheten gradvis og uten store sprang.
Gode økonomiske tider
Marshallhjelpen og handelsforbindelser med USA var med på å skape grobunn for en enorm økonomisk vekst. Middelklassen vokste, og andel fattige sank betraktelig som følge av Arbeiderpartiets visjoner om en heldekkende velferdsstat. Som ellers i Europa sank arbeidsledigheten, og velstanden økte. Husmorsyrket var høyt akta, og få land hadde større andel hjemmeværende mødre. I 1960 var hele 55 prosent av alle voksne kvinner husmødre på heltid (Wikipedia).
Landets produksjonsevne steg, dels fordi flere ble sysselsatt, men først og fremst fordi vi fikk mer kapital og en bedre teknikk å arbeide med. Mellom 1938 og 1962 økte realkapitalen i landet med 81 prosent. Bygnings- og anleggskapitalen steg med ca. 80 prosent, flåten med ca. 90 prosent og maskiner og utstyr med ca. 250 prosent (nedskrevet gjenanskaffelsesverdi i faste priser). Realkapitalen bak hvert årsverk økte med 70 prosent (SSB).
Praktisk talt alle næringer hadde produksjonsstigning. Lufttransporten var på det nærmeste ti-doblet sammenliknet med 1938 ; kraftproduksjonen nær firedoblet og landeveistransporten mer enn tredoblet ; bygge- og anleggsvirksomheten, industriproduksjonen og jernbanetransporten mellom to- og tredoblet. Også i de fleste tjenesteytende næringer utenom transport var veksten sterk. Bare jordbruk, skogbruk og fiske viste produksjonstall som avvek lite fra førkrigsnivået ; for hvalfangsten representerte 1950-årene —slik ser det i hvert fall ut i øyeblikket slutten på en viktig næringsgren
i Norge (SSB).
Oljeletingen begynner
På 1950- og 1960-tallet var økonomien i Norge relativt god, og staten innførte mange reformer som skulle gi innbyggerne bedre liv. På 60-tallet ønsket flere selskaper å lete etter olje og gass utenfor kysten av Norge. Som med vannkraften 50 år tidligere ble også oljeressursene beholdt i offentlig eie, men private selskaper fikk kjøpe rettigheter til å lete, bore og utvinne olje i begrensete områder og i begrensede tidsrom.
Lang stabil vekst
Økonomisk bar perioden preg av en kontinuerlig sterk årlig vekst på over tre prosent i hele Vest-Europa frem til oljekrisen tidlig på 1970-tallet. Konjunkturene i denne perioden var svært liten.
Veksten førte til at arbeidsløsheten ble avskaffet og fattigdommen drastisk redusert. Den materielle velstandsutviklingen medførte grunnleggende forandringer i dagliglivet for folk flest. Goder som privatbiler, husholdningsmaskiner, vannklosetter, fjernsyn og feriereiser ble tilgjengelige for nesten alle. Staten satset sterkt på undervisningssektoren, slik at langt flere enn tidligere fikk utdannelse ut over grunnskolen (Wikipedia).
Målt med timeverk gikk arbeidskraftsinnsatsen ned med 8 prosent, men siden produktivitetsveksten i denne perioden var usedvanlig høy, skapte dette en kraftig vekst i den underliggende økonomien gjennom hele perioden. I 1958-59 hadde vi en liten lavkonjunktur som et resultat av internasjonal konjunkturnedgang og et dårlig vintersild fiske. I 1967 bidro godt fiske og en meget sterk vekst i bergverksdriften til en liten høykonjunktur. Innføring av moms fra 1. januar 1970 bidro til å trekke veksten opp i 1969 og ned i 1970.
I 1960-årene ble skillet mellom hjemmemarkeds og eksportindustriene gradvis visket ut. Det ble satset på produksjon for et internasjonalt marked og hjemmeprodusentene måtte tåle konkurranse utenfra. Skipsbyggningsindutrien og tre- og møbelindustrien vokste gjennom satsing på verdensmarkedet.
Fra primærnæringer til sekundær- og tertiærnæringer
Utførte årsverk i primærnæringene (jordbruk, skogbruk og fiske) gikk sterkt tilbake etter krigen. Statistikk viser at antall årsverk i landbruk og fiske gikk ned fra 42 prosent av landets årsverkene i 1930 til 15 prosent i 1970 (Store Norske).
I industrien, og særlig i administrasjon og tjenesteytende næringer, steg antallet årsverk. Funksjonærsjiktet ble det dominerende med 50 prosent av utførte årsverk.
Fra 1946-1973 hadde industriproduksjonen hadde en årlig gjennomsnittlig vekstrate på 5-6 %. I 1957 var det flere sysselsatte i industrien enn i primærnæringene, men etter 1974 gikk det sterkt tilbake.
Urbaniseringen fortsetter
Endringene i bosettingsmønstret var også betydelig på 50-tallet med en sterk fraflytting fra distriktene i etterkrigstiden. Dette ble forsøkt motvirket ved etableringen av Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge i 1952 og Distriktenes utbyggingsfond i 1960. Disse initiativene bremset noe, men kunne ikke stanse trenden (Store Norske).
Styringssystemet i 1950-60 årene
I 1950-årene var alle partiene enige i hovedtrekkene i næringspolitikken, distriktspolitkkne, velferds og sosialpolitikken og i styrings og forvaltningspolitikk. I 1950-årene ble det et skifte fra direkte til indirekte virkemidler i den økonomiske politikken. Myndighetene gikk bort fra reguleringer, forbud og løyver som påvirket produksjon og omsetning direkte. De la nå hovedvekten på finans- og kredittpolitiske virkemidler som beskatning, investerings – og utlånsrammer og lånevilkår. Disse fastla generelle rammer som næringslivet måtte tilpasse seg uten at de styrte virksomheten direkte (Wikidot).
Regjeringen fra 1950-årene og utover satset mye på å styre økonomien gjennom kontroll over kredittilgangen. De forsøkte å dirigere det totale kredittvolumet etter konjunktursituasjonen og de ledet kreditt på gode betingelser til sektorer og næringer (SSB).
Landsfaderen Einar Gerhardsen
Arbeiderpartiet som vant valget etter krigen beholdt regjeringsposisjonen gjennom hele 1950-tallet, til midten av 1960-tallet, under ledelse av landsfaderen Einar Gerhardsen.
Arbeiderpartiets program gikk klart og entydig inn for en sterk industrialisering av landet. Og staten måtte ta ledelsen. Borgerskapet hadde i mellomkrigstiden demonstrert at de ikke evnet å løfte denne oppgaven. Det ble, som vi har sett, strid om de politiske virkemidlene, men det må ikke overskygge den relative enigheten om det felles mål som også vokste frem hos de borgerlige – modernisering gjennom industrialisering. Dessuten viste det seg at Arbeiderpartiet var relativt pragmatisk når det gjaldt virkemidlene (Store Norske).
Et viktig element var det staten kunne overta etter tyskerne, slik som det påbegynte aluminiumsverk i Årdal (Årdal og Sunndal Verk A/S) og de 45 prosent av aksjene i Norsk Hydro, som hadde vært på tyskernes hender. I det hele tatt fikk statsdriften et større omfang i Norge enn andre vesteuropeiske land. Men det var knapt ut fra en planmessig sosialiseringsstrategi. Det var mer det at borgerskapet var for svakt til å ta de store initiativer. Staten opptrådte, kan vi si, kompensatorisk for det svake borgerskap (Store Norske).
I motsetning til fellesprogrammet som var et uttrykk for full politisk enighet, avslørte kampen om pris- og rasjonaliseringslovene på 1950-tallet en dyp ideologisk kløft.
Når det gjaldt å innføre de Keynesianske idene om makrostyring av samfunnsøkonomien hersket det relativt stor enighet i det politiske miljøet.
Fullmaktslovene
Langt annerledes stilte det seg når det gjaldt statlige inngrep i strukturen på mellom- og mikronivå. Noe som striden om pris – og rasjonaliseringslovene var et godt eksempel på. Pris- og rasjonaliseringslovene var fullmaktslover. Dvs. at Stortinget ved disse lovene delegerte det som i utgangspunktet var en del av Stortingets lovginvningsmyndigehet, til regjering og forvaltning. Ved disse fullmakter fikk regjeringen og forvaltningen utvidede muligheter for å styre ut fra eget skjønn, evt. ved at de selv satte opp de retningslinjene som skulle gjelde. Striden sto om hvor langt man burde gå denne veien, ikke om man skulle ha lovene. Det var alle enige om. Striden om pris- og rasjonaliseringslovene ble avgjort av Høyesterett i 1952, hvor Stortinget fikk adgang til en utstrakt delegering av lovgivningsmyndighet, f.eks. til pristilsynet.
Det at vi stadig fikk flere fullmaktslover har mange sett på som en naturlig del av den utvidelse av statens virksomhet, som nå måtte komme for at vi skulle få gjenreisningsarbeidet raskest mulig. Dessuten var det ikke tvil om at det moderne samfunn stadig krevde mer statlig styring, noe som var nytt for Norge. Norge gikk bort i fra «minimumsstaten». Staten skulle ikke lenger begrense seg til kun å være en lovgivningsstat.
Statsforvaltningen ble utvidet og tildelt stadig større makt gjennom fullmaktslovene. Staten skulle ikke lenger bare legge forholdene til rette for utvikling, men også gå aktivt inn med initiativer og kompensere for eventuelle manglende private initiativer ut fra et overordnet samfunnshensyn. Staten ble også tildelt rollen å kompensere mangelen av et etablert storborgerskap i Norge.
Den formative fasen
Perioden fra 1945 til 1970 regnes som den formative fasen i utviklingen av velferdsstaten. Mye av bakgrunnen for dette ligger i en sterk sammenhengende vekst gjennom hele perioden. Og folk var villige til å betale for velferd. Skattene økte voldsomt, uten store protester. De politiske konfliktene dreide seg snarere om hvorvidt skattene skulle ilegges på arbeid eller forbruk. Forbruksbeskatningen økte fra 1 prosent før krigen til 20 prosent ved innføringen av momsen i 1970 (Store Norske).
En blandingsøkonomisk reguleringsstat
Arbeiderpartistaten var en reguleringsstat. Det betød at de private interesser ikke ble skjøvet helt ut, men måtte tilpasse seg de politiske reguleringer. Samtidig som de ansattes fagforeninger begrenset eiermakten (Store Norske).
Den blandingsøkonomien som karakterisert sosialdemokratiet var basert på en balanse mellom tre maktkonstellasjoner: den gamle, men reduserte, eiermakten, arbeidermakten gjennom fagforeningene og samfunnsmakten i form av de statlige reguleringene. Denne blandingsøkonomien fungerte bra. Den er, som vi ser, basert på at alle de berørte parter skal ha en finger med i spillet (Store Norske).
Aksjemarkedet var nærmest dødt. Den kapitalen bedriftene trengte, fikk de først og fremst som lånekapital, og lånestrømmen var politisk regulert. De måtte søke om tillatelse til å utstede obligasjoner som så kunne selges til statlige og private banker og andre. Systemet er blitt kalt «kredittsosialisme» (Store Norske).
Det er karakteristisk, som Jens Arup Seip har skrevet, at direktørene følte de var kommet i paradis. Den planmessige styring gjorde at de stort sett slapp den besværlige konkurransen i markedet og det besværlige forholdet til eierne, samtidig som de fikk fortsette som direktører og som de egentlige ledere av de industrielle virksomhetene (Store Norske).
Denne teknokratstyrte direktørkapitalismen som den kalles var knyttet til en større visjon om den nye industristaten, fremtidssamfunnet. Fremtidssamfunnet var på dette område USA. Der mente man å observere en utvikling i retning av at de store, byråkratiserte, industrielle enheter vokste i retning av å bli de mest sentrale samfunnsinstitusjonene. Noe av det samme mente man å skimte i de kommunistiske regimer i øst (Store Norske).
På lang sikt kunne det derfor se ut som øst og vest kunne gå opp i en høyere enhet – den nye industristaten. Denne fremtidsvisjonen var særlig betydningsfull i denne perioden. Men utviklingen skulle gå i en annen retning (Store Norske).
Statlig industrialisering
Norge fikk i denne perioden en meget omfattende, statlig iscenesatt industrialisering. Grunnleggende var en storstilt kraftutbygging i statlig regi. Den representerte Norges fremste komparative fortrinn. Som Gerhardsen sa: Ikke spør om hva vi skal bruke kraften til, vi må bare bygge den ut, og så vil industrien følge etter (Store Norske).
I 1965 var kraftproduksjonen fire–fem ganger så stor som i 1946. Og industrien fulgte etter, delvis ved statlige initiativer. Den metallurgiske storindustri, jernverket (Norsk Jernverk A/S) og aluminiumsverkene, veide særlig tungt (Store Norske).
Myndighetene ble hovedaktøren i utviklingen av en moderne storindustri i Norge. Statseide selskap som drev kraftverk og fabrikker etablerte seg i storbyene, så vel som i distriktene. Landets rike vannkraftressurser gjorde at det ble mer kostnadseffektivt å forsyne tungindustrien med energi. Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen stod for utbyggingen av slike store kraftanlegg. Norges statsstyrte tungindustri omfattet framstilling av aluminium (Norsk Hydro), stål (Norsk Jernverk) og koks (Norsk Koksverk). Byggingen av Norsk Jernverk i Mo i Rana var et resultat av de vedtaka som ble tatt på Stortinget i forbindelse med jernsaken. Foretaket skulle gjøre landet selvforsynt av stål. I 1946 begynte byggingen av jernverket, og i 1955 begynte driften (Wikipedia).
Norsk Hydro produserte tungtvann for eksport fra 1950-årene. Tungtvannet ble solgt til land over hele verden. I 1960 kjøpte Israel 20 tonn tungtvann. Betingelsen var at det måtte brukes til sivile formål, men mest sannsynlig ble det brukt til å lage atomvåpen (Wikipedia).
Tiden mellom 1950 og 1970 var industriens gullalder i Norge. Industrialiseringen skapte bred velstand og gjorde Norge til et moderne samfunn. På minussiden kom økt forurensning og store inngrep i naturen (Wikipedia).
Urbaniseringa som fulgte den økte industrialiseringa, foregikk ikke uten kritikk. Bondepartiet kritiserte regjeringa i det de mente var et forsøk på å flytte bygdefolket inn i byene, og gjøre Oslo til et ubestridt maktsentrum. Bondebefolkningen i 1950 var på rundt 200 000. I dag er den på under 50 000.
Folketrygden innføres
Tanken bak velferdsstaten har alltid vært å sikre økonomisk trygghet og sosial utjevning gjennom en sterk offentlig sektor. Allerede i 1946 innføres barnetrygden som et virkemiddel for å bedre barnefamilienes økonomi og husbanken åpner for å gi arbeidere muligheten til å finansiere byggingen av egne boliger. Samtidig som får alle får muligheten til å ta høyere utdanning etter opprettelsen av Statens lånekasse i 1947.
Fra midten av 1960-tallet blir trygdesystemet ytterligere bygd ut, og helsevesenet utvidet. For å sikre folks velferd under sykdom, fødsel, arbeidsløshet og høy alder innføres Folketrygden i 1967. Dette var et enormt offentlig løft som har drevet utviklingen og kostnadene til velferdsstaten.
9 årig grunnskole
Skolepolitikken var et annet område der det ble tatt betydelige løft på 1960-tallet. I 1969 innførte Arbeiderpartiet den niårige enhetsskolen med skoleplikt. En videreføring av Venstres innføring av den syvårige enhetsskolen, og et tiltak for å øke befolkningens kompetansegrunnlag for å stå bedre rustet i den økende internasjonale konkurransen og det moderne samfunnet kompetansekrav.
Høyere utdannelse blir populært
Universitetet i Bergen hadde blitt grunnlagt i 1948, fulgt av Tromsø og Trondheim i 1968-69. Utbyggingen av undervisningssektoren skulle snart få en sterk impuls fra grasroten. Fra 1950-årene av, men særlig i 1960-årene, strømmet ungdommen til gymnasene og til de høyere lærestedene. Artianertallet ble tredoblet fra 1954 til 1966, og tallet på studenter ved universiteter og høyskoler ble nesten firedoblet (Store Norske).
Kilder:
- http://www.samfunnskunnskap.no/?page_id=815
- https://www.ssb.no/nasjonalregnskap-og-konjunkturer/artikler-og-publikasjoner/det-svinger-i-norsk-okonomi
- https://www.ssb.no/a/histstat/sos/sos_012.pdf
- https://snl.no/Norge_i_etterkrigstiden
- https://snl.no/Norges_historie
- https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_etterkrigstida
- https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_historie
