Domene + webhotell + epost = kr. 198/år
   Tast inn domene du ønsker å bestille webhotell til:

http://

  
  
  

agenturer.no

Norge opplevde sterk vekst etter andre verdenskrig. De sosiale strukturene i samfunnet endret seg. Folk følte et sterkt fellesskap, og ønsket å bygge landet sammen. Regjeringen la vekt på å bygge en ny industristat, velferdsstaten ble utviklet, og Norge ble et sosialdemokratisk samfunn.

Normaliseringsperiode

Etter en treårsperiode preget av gjenreisning, fikk vi fra 1949 til 1952 en treårsperiode som ofte kalles en liberaliserings- eller normaliseringsperiode. I denne perioden ble kjøpepresset, i hvert fall for konsumvarer, på det nærmeste eliminert (SSB).

De direkte reguleringer ble sterkt redusert i omfang. Konsumvarerasjoneringen ble opphevet i 1949 for skotøy, bensin, mjølk, fløte og egg. I 1950 for alle andre matvarer av norsk produksjon unntatt ost, høsten 1951 for tekstiler og i september for sukker og kaffe (SSB). 

Fra 1. mai 1952 regnet en med at 75 prosent av all import fra OEEC-landene var fri. Også den direkte investeringskontroll ble lempet på, men så sent som i 1950 var 70 prosent av bruttoinvesteringene fremdeles kontrollert gjennom byggeløyveordninger o.I. (SSB)

Utbyggingsperiode

I 1952 kan en si at de direkte ettervirkninger av krigen i det store og hele var overvunnet, samtidig som landet gikk inn i en langvarig utbyggingsperiode. Også i denne perioden ble enkelte direkte restriksjoner opprettholdt, særlig i utenriksøkonomien og overfor byggevirksomheten. Men motiveringen for dem var nå først og fremst å motvirke en for høy investeringsettersporsel, ikke å avbøte ettervirkninger av krigen (SSB).

I tid skiller gjenreisingsperioden, normaliseringsperioden og utbyggingsperioden seg på ingen måte skarpt fra hverandre. Omstillingen fra krigsøkonomi til fredsøkonomi foregikk i virkeligheten gradvis og uten store sprang. 

Gode økonomiske tider

Marshallhjelpen og handelsforbindelser med USA var med på å skape grobunn for en enorm økonomisk vekst. Middelklassen vokste, og andel fattige sank betraktelig som følge av Arbeiderpartiets visjoner om en heldekkende velferdsstat. Som ellers i Europa sank arbeidsledigheten, og velstanden økte. Husmorsyrket var høyt akta, og få land hadde større andel hjemmeværende mødre. I 1960 var hele 55 prosent av alle voksne kvinner husmødre på heltid (Wikipedia).

Landets produksjonsevne steg, dels fordi flere ble sysselsatt, men først og fremst fordi vi fikk mer kapital og en bedre teknikk å arbeide med. Mellom 1938 og 1962 økte realkapitalen i landet med 81 prosent. Bygnings- og anleggskapitalen steg med ca. 80 prosent, flåten med ca. 90 prosent og maskiner og utstyr med ca. 250 prosent (nedskrevet gjenanskaffelsesverdi i faste priser). Realkapitalen bak hvert årsverk økte med 70 prosent (SSB).

Praktisk talt alle næringer hadde produksjonsstigning. Lufttransporten var på det nærmeste ti-doblet sammenliknet med 1938 ; kraftproduksjonen nær firedoblet og landeveistransporten mer enn tredoblet ; bygge- og anleggsvirksomheten, industriproduksjonen og jernbanetransporten mellom to- og tredoblet. Også i de fleste tjenesteytende næringer utenom transport var veksten sterk. Bare jordbruk, skogbruk og fiske viste produksjonstall som avvek lite fra førkrigsnivået ; for hvalfangsten representerte 1950-årene —slik ser det i hvert fall ut i øyeblikket slutten på en viktig næringsgren
i Norge (SSB).

Oljeletingen begynner

På 1950- og 1960-tallet var økonomien i Norge relativt god, og staten innførte mange reformer som skulle gi innbyggerne bedre liv. På 60-tallet ønsket flere selskaper å lete etter olje og gass utenfor kysten av Norge. Som med vannkraften 50 år tidligere ble også oljeressursene beholdt i offentlig eie, men private selskaper fikk kjøpe rettigheter til å lete, bore og utvinne olje i begrensete områder og i begrensede tidsrom.

Lang stabil vekst

Økonomisk bar perioden preg av en kontinuerlig sterk årlig vekst på over tre prosent i hele Vest-Europa frem til oljekrisen tidlig på 1970-tallet. Konjunkturene i denne perioden var svært liten.

Veksten førte til at arbeidsløsheten ble avskaffet og fattigdommen drastisk redusert. Den materielle velstandsutviklingen medførte grunnleggende forandringer i dagliglivet for folk flest. Goder som privatbiler, husholdningsmaskiner, vannklosetter, fjernsyn og feriereiser ble tilgjengelige for nesten alle. Staten satset sterkt på undervisningssektoren, slik at langt flere enn tidligere fikk utdannelse ut over grunnskolen (Wikipedia).

Målt med timeverk gikk arbeidskraftsinnsatsen ned med 8 prosent, men siden produktivitetsveksten i denne perioden var usedvanlig høy, skapte dette en kraftig vekst i den underliggende økonomien gjennom hele perioden. I 1958-59 hadde vi en liten lavkonjunktur som et resultat av internasjonal konjunkturnedgang og et dårlig vintersild fiske. I 1967 bidro godt fiske og en meget sterk vekst i bergverksdriften til en liten høykonjunktur. Innføring av moms fra 1. januar 1970 bidro til å trekke veksten opp i 1969 og ned i 1970.

I 1960-årene ble skillet mellom hjemmemarkeds og eksportindustriene gradvis visket ut. Det ble satset på produksjon for et internasjonalt marked og hjemmeprodusentene måtte tåle konkurranse utenfra. Skipsbyggningsindutrien og tre- og møbelindustrien vokste gjennom satsing på verdensmarkedet.

Fra primærnæringer til sekundær- og tertiærnæringer

Utførte årsverk i primærnæringene (jordbruk, skogbruk og fiske) gikk sterkt tilbake etter krigen. Statistikk viser at antall årsverk i landbruk og fiske gikk ned fra 42 prosent av landets årsverkene i 1930 til 15 prosent i 1970 (Store Norske).

I industrien, og særlig i administrasjon og tjenesteytende næringer, steg antallet årsverk. Funksjonærsjiktet ble det dominerende med 50 prosent av utførte årsverk.

Fra 1946-1973 hadde industriproduksjonen hadde en årlig gjennomsnittlig vekstrate på 5-6 %. I 1957 var det flere sysselsatte i industrien enn i primærnæringene, men etter 1974 gikk det sterkt tilbake.

Urbaniseringen fortsetter

Endringene i bosettingsmønstret var også betydelig på 50-tallet med en sterk fraflytting fra distriktene i etterkrigstiden. Dette ble forsøkt motvirket ved etableringen av Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge i 1952 og Distriktenes utbyggingsfond i 1960. Disse initiativene bremset noe, men kunne ikke stanse trenden (Store Norske).

Styringssystemet i 1950-60 årene

I 1950-årene var alle partiene enige i hovedtrekkene i næringspolitikken, distriktspolitkkne, velferds og sosialpolitikken og i styrings og forvaltningspolitikk. I 1950-årene ble det et skifte fra direkte til indirekte virkemidler i den økonomiske politikken. Myndighetene gikk bort fra reguleringer, forbud og løyver som påvirket produksjon og omsetning direkte. De la nå hovedvekten på finans- og kredittpolitiske virkemidler som beskatning, investerings – og utlånsrammer og lånevilkår. Disse fastla generelle rammer som næringslivet måtte tilpasse seg uten at de styrte virksomheten direkte (Wikidot). 

Regjeringen fra 1950-årene og utover satset mye på å styre økonomien gjennom kontroll over kredittilgangen. De forsøkte å dirigere det totale kredittvolumet etter konjunktursituasjonen og de ledet kreditt på gode betingelser til sektorer og næringer (SSB).

Landsfaderen Einar Gerhardsen

Arbeiderpartiet som vant valget etter krigen beholdt regjeringsposisjonen gjennom hele 1950-tallet, til midten av 1960-tallet, under ledelse av landsfaderen Einar Gerhardsen.

Arbeiderpartiets program gikk klart og entydig inn for en sterk industrialisering av landet. Og staten måtte ta ledelsen. Borgerskapet hadde i mellomkrigstiden demonstrert at de ikke evnet å løfte denne oppgaven. Det ble, som vi har sett, strid om de politiske virkemidlene, men det må ikke overskygge den relative enigheten om det felles mål som også vokste frem hos de borgerlige – modernisering gjennom industrialisering. Dessuten viste det seg at Arbeiderpartiet var relativt pragmatisk når det gjaldt virkemidlene (Store Norske).

Et viktig element var det staten kunne overta etter tyskerne, slik som det påbegynte aluminiumsverk i Årdal (Årdal og Sunndal Verk A/S) og de 45 prosent av aksjene i Norsk Hydro, som hadde vært på tyskernes hender. I det hele tatt fikk statsdriften et større omfang i Norge enn andre vesteuropeiske land. Men det var knapt ut fra en planmessig sosialiseringsstrategi. Det var mer det at borgerskapet var for svakt til å ta de store initiativer. Staten opptrådte, kan vi si, kompensatorisk for det svake borgerskap (Store Norske).

I motsetning til fellesprogrammet som var et uttrykk for full politisk enighet, avslørte kampen om pris- og rasjonaliseringslovene på 1950-tallet en dyp ideologisk kløft.

Når det gjaldt å innføre de Keynesianske idene om makrostyring av samfunnsøkonomien hersket det relativt stor enighet i det politiske miljøet.

Fullmaktslovene

Du må logge inn for å se resten av innholdet. Vennligst . Ikke medlem? Registrer deg