Domene + webhotell + epost = kr. 198/år
   Tast inn domene du ønsker å bestille webhotell til:

http://

  
  
  

    Denne artikkelen er del 7 av 8 artikler om Religion
     Hvordan lese artiklene og -seriene?


Kristendom er en abrahamittisk religion som utgår fra jødedommen og som startet som en av mange apokalyptiske bevegelser i Israel på Jesu tid. Den er også en monoteistisk religion; det vil si at den bekjenner at det finnes bare én gud. Denne gud er himmelens og jordens skaper, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud som beskrevet i Det gamle testamente, og den Gud som i de siste tider åpenbarte seg i sin sønn Jesus Kristus og gjennom Den Hellige Ånd, som beskrevet i Det nye testamente. 

Kristendommen tror på en treenighet, slik den er formulert i den nikenske trosbekjennelse, der Faderen, Sønnen (Jesus) og Den Hellige Ånd er ulike personer i guddommen. Det sentrale dogmet er at Jesus Kristus døde og stod opp igjen fra de døde etter tre dager, og at mennesket gjennom dette kan bli frelst og få evig liv.

Kristendommens historie

Kristendommen ble stiftet av Jesus for ca. 2000 år siden. Han var jøde og levde i det nåværende Israel. I tre år gikk Jesus rundt i landet og forkynte for folket og helbredet de syke. De første kristne var dermed Jøder. Hans stadig økende popularitet blant folket gjorde at han ble korsfestet når han var rundt 30 år gammel, men tre dager etter henrettelsen forkynte hans disipler at han var oppstått fra de døde og at mennesket gjennom dette nå kan bli frelst og få evig liv. Denne informasjonen fikk disiplene hans av Jesus selv når han besøkte dem for sist gang etter sin oppstandelse. Denne oppstandelsesforkynnelsen ble dynamikken i kristendommens utbredelse.

Kristendommen ble raskt en selvstendig religion, det skyldtes apostelen Paulus. Han misjonerte for hedningene – det vil si ikke-jøder – rundt omkring i det østlige Middelhavsområdet.

Kristendommen er en abrahamittisk religion som startet som en av mange apokalyptiske bevegelser i Israel på Jesu tid. Troen på Kristus spredte seg til det gresk-romerske kulturområdet, og ved keiser Konstantin den stores omvendelse til kristendommen i 312 og Milanoediktet året etter ble det innført trosfrihet for de kristne. Ediktet i Thessaloniki i 380 var et vesentlig skritt mot at kristendommen ble romersk statsreligion.

Etter dette spredde kristendommen seg til resten av verden gjennom misjonsvirksomhet. Kristendommen er idag verdens største religion med rundt 2 milliarder troende. I Europa og i Amerika er kristendommen den dominerende religionen. Kristendommen opplever imidlertid idag tilbakegang i den vestlige verden, men nye undersøkelser viser at kristendommen fremdeles brer om seg – ikke minst i Afrika og Asia. Faktisk har den aldri vokst så mye som nettopp nå. Frem til år 2050 forventes antallet kristne å vokse fra to til tre milliarder.

Trossamfunn

Den er delt i en rekke ulike kirkesamfunn, hvorav de viktigste er:

  1. Den romersk-katolske kirke (ca. 1053 mill. troende)
  2. Den protestantiske (evangeliske) kirker (ca. 325 mill. troende).
  3. Den ortodokse kirke (ca. 223 mill. troende)
  4. Den anglikanske kirke (ca. 77 mill. troende)

I tillegg finnes det ca. 338 mill. kristne som ikke er definert i noen av disse gruppene (tall fra 1999).

En vanlig inndeling av de kristne er i katolikker (og ortodokse) på den ene siden og protestanter på den annen; men både med hensyn til lære og kirkeordning har f.eks. både anglikanere og lutheranere i flere henseende mer til felles med den romersk-katolske kirke enn med enkelte av de andre protestantiske retningene.

Kristen atferd

Hva som er kristen atferd er ikke et entydig begrep, da svaret er avhengig av hvilket kristent trossamfunn vi tilhører og er vokst opp i. Vi vet alle at det er stor forskjell å leve i et katolsk samfunn, hvor skilsmisse, abort og homofili er strengt forbudt, i forhold til et protestantisk samfunn hvor dette er tillatt. Noe som skyldes at katolikkene praktiserer en bokstavelig tolkning av bibelen, mens protestantene heller prøver å tolke meningen istedenfor å ta ordene bokstavelig. Dette gir seg utslag i to svært forskjellige praktisering av den samme bibelen og forskjellig syn på hva som er god kristen atferd.

Selv om bibelen er den viktigste kilden til å forstå Jesus lære, er det blant kristne stor uenighet om om Bibelen skal tas bokstavelig. For mange kristne er boken heller ikke lenger et oppslagsverk som gir helt spesifikke retningslinjer for det etiske livet.

For kristne er Jesus langt mer enn en profet. Han er frelser, med andre ord en som gjennom en bestemt handling (sin død på korset) har sikret menneskene – forutsatt at de tror han er Messias – det største av alle goder, nemlig det evige liv som gikk tapt gjennom Adams ulydighet.

Karakteristisk for kristendommen er den avgjørende vekt som legges på Jesu historiske eksistens; frelsergjerningen skjer en gang for alle på et bestemt tidspunkt i verdenshistorien, som dermed oppfattes som en sammenhengende og enestående frelseshistorie (i motsetning til f.eks. det greske eller indiske sykliske verdensbilde). Jesu oppstandelse blir tillagt avgjørende betydning som garantien for hans frelsergjerning, og viser samtidig til den oppstandelse og det evige liv som de troende ser frem til.

En av de første sammenfattende formuleringene av den kristne tro finnes i den såkalte apostoliske trosbekjennelsen. Den ble brukt i forbindelse med dåpen, og går i sin opprinnelige form tilbake til 100-tallet. Her fastholdes både troen på Jesus som frelser og troen på Gud som skaper av himmel og jord. Det innebærer at de kristne fører videre troen på Det gamle testamentes Gud, som skapte verden. Verden er altså ikke ond og noe de troende skal flykte unna ved å bli frelst; verden er Guds eget verk. Videre fastholdes troen på Kristus som Guds sønn og samtidig et menneske (født av jomfru Maria) og troen på kirken.

Læren om at Gud ble menneske og at et menneske er Gud, er i kristendommen utformet i to sentrale dogmer, det trinitariske (treenighetslæren) og det kristologiske dogmet. Her forsøker man å gi en mest mulig presis begrepsbestemmelse av den kristne troens paradoks. Det trinitariske dogmet fastholder at den kristne Gud er én, selv om han viser seg på ulike måter: som «Fader» i skapelsen, som «Sønn» i Jesus Kristus og som «Ånd» i Den hellige ånd som gjør Gud levende i kirken. Treenighetslæren sier at Gud har ett, guddommelig, vesen, men tre personer: Fader, Sønn og Ånd. Dette trinitariske dogmet ble vedtatt på kirkemøtet i Nikea i 325. Det kristologiske dogmet ble vedtatt på kirkemøtet i Khalkedon i 451, og sier i forlengelsen av det trinitariske dogmet at Kristus er én person, men av to naturer, både av guddommelig og menneskelig natur. Kristus er dermed ikke enten først og fremst Gud, som bare lot som om han var menneske, eller først og fremst menneske, men med helt spesielle profetiske egenskaper; det kristologiske dogmet sier at han er fullt og helt begge deler.

Disse to dogmene, formulert av den eldste kirken, er ved siden av den apostoliske trosbekjennelsen blitt stående som felles læremarkeringer i den kristne kirke gjennom alle århundrer, på tvers av de viktigste skillene mellom ulike trossamfunn.

I løpet av middelalderen vokste det frem en omfattende teologisk tradisjon der det ble nærmere reflektert over hva de kristne trodde. Teologien utfoldet seg især innen to sjangere: som bibelutlegning og som systematisk sammenfatning av den kristne tro.

Middelalderens teologi behandlet de fleste områder av troslæren. Likevel var det lite av det teologene kom frem til som ble fastslått som offisiell kirkelære. En del av det som gjaldt kirken og sakramentene, ble fra 1100-tallet av tatt inn i den kirkelige lovgivningen og gjort gjeldende som kirkerett. Men på mange områder tillot man ulike teologiske syn side om side uten at dette ble opplevd som noe stort problem.

En ny giv for definisjon av dogmer kom først med den store kirkesplittelsen etter reformasjonen. Gjennom Trientkonsilet (1545–63) foretok den romersk-katolske kirken en kraftig utbygging av sin offisielle lære. De protestantiske kirkene gjorde det samme, idet de vedtok trosbekjennelser og slo fast sin offisielle lære. Denne perioden av kristendommens historie omtales gjerne som konfesjonaliseringens tidsalder; kristendommen splittes i konfesjoner, og strid om lære var det offisielle utgangspunkt og en viktig drivkraft for splittelsen.

Den romersk-katolske kirken slo fast under Trientkonsilet bl.a. hvordan kirkens autoritet skal bestemmes: den bygger både på Bibelen og på kirkens tradisjon; disse to skal holdes sammen, ikke spilles ut mot hverandre. Dette ble fastholdt som en motposisjon til protestantenes lære om at det var Skriften alene som var autoritetsgrunnlag for kirken. Alt annet måtte tolkes i lys av og ut fra den, og kirkens tradisjon kunne ikke spilles ut mot Skriftens ord. Det ble også på begge sider utformet en offisiell lære om kirken: Lutheranerne hadde gått ut og definert kirken som de troendes forsamling; kirken er der evangeliet forkynnes rett, og mottas med tro. Trientkonsilet forutsatte på sin side en kirkeforståelse basert også på den kirkelige tradisjon og det kirkelige embete, og gav nærmere bestemmelser om hva bispeembetet innebar. Lutheranerne hadde fastslått at kirken bare har to ekte sakramenter: dåpen og nattverden. Trientkonsilet svarte med å fastslå sju kirkelige sakramenter: dåp, nattverd, bot, konfirmasjon, ekteskap, prestevigsel og den siste olje.

Sist, men ikke minst, var det uenighet om hva den kristne troen består i og hva som skal til for at et menneske skal bli frelst. Lutheranerne lærte at det ikke kreves annet enn å tro på Kristus; mennesket frelses av tro alene, og ikke av gjerninger. Trientkonsilet lærte mot dette at en slik tro er død dersom den ikke får sin form gjennom gode gjerninger. Bak denne forskjellen lå et skille i synet på mennesket: Lutheranerne understreket enda sterkere enn katolikkene menneskets syndige natur; frelsen knytter ikke an til noe godt som ligger i mennesket, som etter sin natur er ondt.

De lutherske kirkene har etter reformasjonen ikke utviklet noen videre offisiell kirkelære. Den protestantiske teologien har sett det som sin oppgave å arbeide videre med å tolke Skriften i lys av nye tiders utfordringer med basis i reformasjonens grunnleggende innsikter. Den romersk-katolske kirken har ut fra sitt grunnsyn utviklet noen nye lærepunkter i tiden etter Trientkonsilet. Det gjelder især synet på kirkens autoritet; pavens øverste myndighet i lærespørsmål ble fastslått som dogme i 1870, mens biskopenes betydning ble understreket sterkere igjen under 2. Vatikankonsil (1965–67). Dernest gjelder det spørsmålet om jomfru Maria. Kirken lærer allerede i den apostoliske trosbekjennelsen at Maria var jomfru. I 1854 ble dogmet om Marias ubesmittede unnfangelse fastslått av paven, og i 1950 fastslo paven dogmet om Marias himmelfart.

Ved siden av splittelsen mellom katolikker og protestanter, har kirken også vært vitne til en rekke andre splittelser og utskillelser. Disse har ofte ikke hatt så nær sammenheng med uenighet om læren, slik splittelsen mellom katolikker og protestanter hadde. Det gjelder den grunnleggende splittelsen mellom Østkirken og Vestkirken i 1054, og oppdelingen av den protestantiske leiren i en rekke mindre kirkesamfunn, særlig på 1800- og 1900-tallet.

Hvordan påvirker kristendommen atferden?

Selv om vi kanskje aldri tenker over det, så er hele det norske samfunnet bygd opp rundt det vi alltid har ansett som god kristen atferd og moral, ut i fra et Luthersk syn. Dette fordi det er disse religiøse levereglene som har gått i arv fra generasjon til generasjon og som vi selv har lært av våre foreldre og besteforeldre. De ti bud og andre kristne læreregler utgjør derfor grunnlaget for vår moralske og etiske oppfatning, og gjennomsyrer derfor måten våre lover og regler har blitt utformet, hvordan de håndheves og hvordan de blir tolket.

Dette kan skape problemer for et muslimsk selskap som kommer fra et muslimsk land som bygger på en muslims kultur og lærer sine borgere opp etter muslimske verdier istedenfor en protestantisk kristen kultur og verdier. De må lære seg raskt hvordan vår kristne arv har formet vår moral, holdninger, politiske system, lover, regler osv., og hvordan disse kristne verdiene styrer vår praktisering og tolkning av dette i alle livets situasjoner. Før de lærer seg dette vil de aldri lykkes med å etablere seg i Norge med suksess. 

Foruten at de raskest mulig må lære seg hvordan vår kristne tro former vår måte å tenke og handle på, må de også foreta seg en rekke andre praktiske hensyn.

I alle religioner er ritualer og høytidsdagene viktige, selv for dem som ikke er personlig troende. I Norge setter selv muslimer og buddhister stor pris på jul, påske og pinse. Ikke fordi de er kristne, men fordi dette er offisielle fridager som gjør at de kan reise bort og gjøre noe annet enn å jobbe. Et selskap fra et land med enn annen religion enn kristendommen, må derfor justere sine fridager etter den kristne kalenderen istedenfor den de benytter i hjemlandet. Deriblant må de innrette seg etter reglen om at vi skal “holde hviledagen hellig”. Noe som betyr at de må holde stengt på søndager og gi sine ansatte fri hver søndag. Regler som f.eks. hinduer og buddhister ikke praktiserer.

Kilder:

Denne artikkelen er skapt gjennom å klippe og lime innhold fra følgende kilder:

  • https://no.wikipedia.org/wiki/Kristendom
  • https://snl.no/kristendom
  • http://www.kristendommen.no/

Denne artikkelen og resten av artikkelserien kan lastes ned som en e-bok1 ! Artikkelserien fortsetter under.

Tegn årsabonnement

Tegn et abonnement til Kr. 178/år og få ubegrenset tilgang til alle våre artikler og serier!

Bli medlem

Tegn et medlemskap til Kr. 198/år for å laste ned alle våre e-bøker i PDF-format i ett år.

Topp20 artikler
Siste 20 artikler
Nye artikkelserier
Du leser nå artikkelserien: Religion

  Gå til neste / forrige artikkel i artikkelserien:  << Jødedom (Fakta, religion og atferd)Islam (Fakta, religion og atferd) >>
    Andre artikler i serien er: 
  • Religion (formål, betydning og opprinnelse)
  • Religion (betydning for kultur og atferd)
  • Religion (i ledelse og markedsføring)
  • Hinduisme (Fakta, religion og atferd)
  • Buddhismen (Fakta, religion og atferd)
  • Jødedom (Fakta, religion og atferd)
  • Kristendom (Fakta, religion og atferd)
  • Islam (Fakta, religion og atferd)