Når vi snakker om delingsøkonomi mener vi forretningsmodeller som er basert på deling av underutnyttede produkter og tjenester. Begrepet brukes normalt i forbindelse med sirkulær økonomi, hvor deling anses som et egnet virkemiddel for å redusere verdens forbruk av naturressurser. Hva vi legger i begrepet har imidlertid endret seg siden det ble introdusert.
Innholdsfortegnelse
Hva er delingsøkonomi?
Ulike forfattere bruker ulike definisjoner av begrepet delingsøkonomi. Det er derfor ikke lett å vite hva begrepet inkluderer og ekskluderer. Det alle er enige i er at delingsøkonomi er en forretningsmodell som har følgende kjennetegn:
- Deling av underutnyttede produkter og tjenester
- Formidlet gjennom en digital plattform
- Deling av ressurser uten at eierskapet endres
Om begrepet kun omfatter deling mellom privatpersoner eller kun peer-to-peer nettverk er ikke alle forfatterne enige i.
Deling av underutnyttede produkter og tjenester
Når vi snakker om delingsøkonomi snakker vi først og fremt om forretningsmodeller som er basert på deling av underutnyttede produkter og tjenester. Bilen står f.eks. parkert minst 75% av dagen for en gjennomsnittlig nordmann, mens bobilen og hytta kun brukes noen uker i året. Hvorfor ikke dele bilen, bobilen og hytta med naboen eller andre som ønsker å leie bilen, bobilen eller hytta når du ikke bruker den? Bilen, bobilen og hytta blir da en inntektskilde istedenfor bare en kostnad. Du går kanskje ikke i pluss med en gang, men du reduserer i hvert fall kostnadene. Dette er grunntanken bak alle forretningsmodeller som bygger på delingsøkonomi.
Formidlet gjennom en digital plattform
For at det skal være mulig å dele sine ressurser med andre trenger man en digital plattform som kan tilby disse ressursene til andre som ser etter slike ressurser. Disse digitale plattformene blir dermed de som tilrettelegger og kobler tilbyderne og dem som etterspør ressursene. Plattformene kan være en nettside og/eller en mobilapplikasjon. Deres inntektskilde er en liten transaksjonskostnad i form av en fast abonnementsavgift eller en provisjon, gebyr eller ligende avgift som beregnes per transaksjon som gjennomføres. Digitale plattformer brukes her som en samlebetegnelse for en rekke andre lignende begreper som ”elektroniske markeder”, ”peer-to-peer nettverk/plattformer”, ”mellommenn”, ”matchmakere” og ”formidlingsplattformer”.
Ettersom at de digitale plattformene gjør det raskere, lettere og rimeligere for både tilbyder og etterspørrer å finne og handle med hverandre, reduserer disse plattformene transaksjonskostnadene dramatisk. Noe som gjør at handelen kan gå på nye måter og områder.
Deling av ressurser uten at eierskapet endres
Et annet kjennetegn ved delingsøkonomi er at eierskapet til ressursene som deles aldri endres. Det er tilbyderen av ressursen som hele tiden eier ressursen. Eierskapet går aldri over til formidleren (den digitale plattformen) eller etterspørrer. Plattformens oppgave er kun å skape et tosidig marked, der det legges til rette for at tilbyderne og etterspørrer kan handle trygt fra hverandre uten at eierskapet til ressursen endres.
For noen plattformer kan det være uklart om selskapet tilbyr bare en formidlingstjeneste eller om tjenestetilbudet er en integrert del av plattformen. De mest kjente delingsøkonomiselskapene anser ikke selv tjenestetilbyderne som ansatte i selskapet, og plattformene eier ikke produksjonsmidlene. De definerer derfor seg selv som en C2C og C2B plattform, uten eierinteresser i ressursene som deles.
