agenturer.no

Beskyttet innhold!

For å lese denne og våre øvrige sider må du tegne et årsabonnement og være logget inn.

Som abonnent/medlem får du tilgang til alt innholdet på sidene våre, og skulle sidene våre ikke leve opp til forventningene dine har vi en "Pengene tilbake garanti" du kan benytte.

Tegn abonnement!

    Denne artikkelen er del 22 av 31 artikler om Forretningsmodell

Delingsøkonomi er blitt et modeord de siste 10 årene, men hva er egentlig delingsøkonomi og hva vil det si at vi bruker delingsøkonomi som forretningsmodell. I denne artikkelen skal vi prøve å besvare nettopp disse spørsmålene.

Annonse

Hva er delingsøkonomi?

Vi vi snakker om delingsøkonomi snakker vi først og fremt om deling over Internett. Ordet delingsøkonomi ble for første gang brukt av Lawrence Lessig i et intervju med New York Times i 2007. Lessig uttalte da følgende:

”The internet exploded a sharing economy with things like Wikipedia where people are doing work that creates a lot of value, not for money but just because it´s their hobby” 

Før han videre uttalte i sin bok (Lessig, 2000:344):

“The web was built on a platform that encouraged the ”theft” of other peoples’ work. And it was because of that encouraging, and because of this theft, that HTML became so quickly the programming language of choice. This was an economy grounded on sharing; and this sharing produced the Internet”.

Delingsøkonomi anses idag som digitale plattformer som tilrettelegger for økonomiske transaksjoner mellom privatpersoner. Botsman (2015) definerer begrepet delingsøkonomi slik:

“et økonomisk system basert på deling av underutnyttet eiendeler eller tjenester, gratis eller mot avgift, direkte fra enkeltpersoner”

Siden denne definisjonen ikke tar høyde for at det ikke må foreligge noen forventning om å få resiprositet tilbake for at det skal være snakk om ren delingsøkonomi, mener mange at en bedre definisjon er:

”Et økonomisk system hvor individer deler uten forventing om resiprositet”.

Det som ligger i denne definisjonen er at det må være deling av noe med verdi for en annen person, ettersom det er et økonomisk system. For at det skal være snakk om delingsøkonomi må det med andre ord ikke være noen forventninger om å få noe tilbake. Dette gjelder selv om gjenytelsen ikke involverer penger. Gavegivning vil følgelig
ikke kunne defineres som delingsøkonomi.

Delingsøkonomi er kun et passende begrep til å beskrive plattformer hvor det foregår distribusjon i form av deling. Dette betyr at:

  • deltakerne ikke må ha forventinger om resiprositet
  • det må være snakk om delt eierskap

Eksempler på digitale plattformer under delingsøkonomien vil være Wikipedia og Napster.

Kommersiell-, hybrid- og delingsøkonomi

Lessig (2008) skiller mellom tre økonomier:

  1. Sharing economy (Delingsøkonomi)
  2. Hybrid economy (Hybridøkonomi)
  3. Commercial economy (kommersiell økonomi)

Han beskriver delingsøkonomi (sharing economy) og kommersiell økonomi (commercial economy) som to ytterpunkter, med hybridøkonomi (hybrid economy) som et mellompunkt.

Delingsøkonomi

Forskjellen mellom kommersiell- og delingsøkonomi forklarer Lessig (2008:177) slik: “Commercial economies build value with money at their core. Sharing economies build value, ignoring money”.

Lessig presenterte i 2000 en teori om at internettrevolusjonen var en konsekvens av mangelen på lovfestede begrensninger på Internett. Internettrevolusjonen muliggjorde at man kunne være kreativ på grunnlag av andres arbeid og ideer. Som følge av dette hevder Lessig at Internett i stor grad er bygget opp rundt prinsippet om deling, hvor man bygger videre på andres ideer. HTML kildekoder, fildeling og Wikipedia blir nevnt som eksempler innen delingsøkonomien. Det motsatte av en delingsøkonomi, kaller Lessig (2008) for en
kommersiell økonomi, hvor han plasserer kommersielle markedsplasser som Netflix og
Amazon.

I en delingsøkonomi bli ressursene delt, uavhengig av penger. Derimot er det en forutsetning for å delta at man opplever å få noe av verdi tilbake. Hvis ikke har vi ingen grunn (motivasjon) til å delta. Gevinsten trenger ikke å være penger, men kan være vennskap, fellesskap, tilhørighet, status og selvrealisering. Alle viktige menneskelige behov. I kommersielle økonomier er derimot verdien på utvekslingen definert i form av en pris som er den opplevde verdien deltakerne får ved å delta i økonomien (Lessig, 2008).

Eksempler på hybridøkonomien er i følge Lessig (2008) YouTube og Yahoo Answers! YouTube er en plattform for videodeling og Yahoo! Answers et forum hvor deltakere stiller og svarer på spørsmål. Felles for disse to plattformene er at det er gratis for brukerne å benytte tjenesten. Plattformene profitterer derimot på annonseinntekter fra tredjepartsannonsører. 

Annonse

Begrepsavklaring

Som vi skjønner utelukker begrepet delingsøkonomi i sin reneste form alle forretningsmodeller som har en inntektsmodell. Noe som gjør rendyrket delingsøkonomi ubrukelig som forretningsmodell for et kommersielt selskap som er avhengig av kostnader for å dekke sine kostnader.

Ser vi bort fra rendyrket delingsøkonomi finnes det en mengde forretningsmodeller som bygger på deling prinsippet og som også inkluderer en inntektsmodell. De omtales som hybrid- og kommersielle økonomiske modeller og er dem som brukes av kommersielle selskaper. Slike forretningsmodeller bør heller kalles for ”digitale plattformer”, ”elektroniske markeder”, ”utleiemarked for privatpersoner”, ”peer-to-peer”, ”mellommenn”, ”matchmakere” og ”formidlingsplattformer” istedenfor delingsøkonomi.

«Peer-to-Peer» og «Business-to-Peer»

I delingsøkonomien finnes det hovedsakelig to tjenestemodeller:

  1. «Peer-to-Peer» : Innebærer at transaksjoner og tjenesteyting foregår mellom en bruker og en tilbyder, med en plattform som fasiliterer kommunikasjon for transaksjoner, og uten at eierskap over ressursene endres.
  2. «Business-to-Peer» : Forretningsmodeller som bygger på prinsippet om «Access-based consumption» for å leie ut ressurser eller yte en tjeneste til forbrukerne uten at eierskapet til ressursen skifter. Begrepet er også treffende for andre forretningsmodeller som baserer seg på at brukeren går til anskaffelse av tilgang til en ressurs istedenfor eierskap over en ressurs. 

Forskjellene mellom disse to forretningsmodellene kan illustreres slik:

delingmodeller

For virksomheter som benytter forretningsmodellen «Businessto-Peer» er antagelig begrepet «collaborative consumption» mer treffende, da modellen er basert på delt tilgang til en ressurs, og ikke at en ressurs deles fra bruker til bruker.

Annonse

Collaborative Consumption

Collaborative Consumption beskrives av Rachel Botsman og Roo Rogers (2010:13) som:

”traditional sharing, bartering, lending, trading, renting, gifting, and swapping, redefined through technology and peer communities”.

De mener den nye trenden, av elektroniske markedsplasser, handler om samarbeid
mellom privatpersoner, hvor tilgang på varer og tjenester er viktigere enn eierskap. Internett har åpnet opp muligheten for at individer kan finne hverandre, og delta i økonomiske aktiviteter.

Botsman & Rogers (2010) skiller mellom tre kategorier innenfor Collaborative Consumption:

  1. Product service systems hvor individer betaler for fordelen av et produkt uten å trenge å eie produktet. Individer får tilgang til tjenesten produktet kan utføre. Bilutleie og strømmetjenester som Netflix hører inn under denne kategorien.
  2. Redistribution markets er markedsplasser for f.eks. brukthandel. Det kan være markeder hvor man gir bort produkter gratis, selger dem for penger eller inngår en byttehandel.
  3. Collaborative lifestyle forklares som mennesker med like interesser som samler seg for å dele eller bytte tid, areal, evner, eller penger. Dette innebærer blant annet deling av hageplass, deling av arbeidsplass og utføring av ærender. Under collaborative lifestyle er selskaper som Airbnb, Couchsurfing og Zopa plassert.

4 prinsipper for at delingsmarkedsplasser skal fungere

Botsman og Rogers (2010) presenterer fire prinsipper som er kritiske for at
markedsplasser som baserer seg på delingsøkonomi skal fungere. Mangler en av disse vil forretningsmodellen ikke fungere:

  1. Critical mass. Det må være en tilstrekkelig brukermasse på plattformen, slik at plattformen blir selvdrevet (går i “break-even”).
  2. Idling capacity. Det må eksistere et ubrukt potensial ved eksisterende ressurser, eller utnyttelsen av ressursene foregår ikke på en optimal måte. Eksempelvis eksisterer det et ubrukt potensial i eiendeler når de ikke benyttes.
  3. Belief in the commons. Det må eksistere en tro på at ressurser er et fellesgode, og tilhører oss alle.
  4. Trust between strangers. Det må eksistere nødvendig tillitt mellom partene i en transaksjon. Det kan for eksempel innebærer tillit til at Uber-sjåføren oppfører seg ordentlig, eller tillit til at produktet kjøpt oppfyller den gitte beskrivelsen.
Annonse


Peer-to-peer leiemarked

Mange forskere fremhever utleie som en stor del av den nye trenden.  Per-to-peer leiemarked er en type leiemarked, hvor privatpersoner leier ut sine private eiendeler. Dette er eiendeler de benytter selv, i tillegg til å leie ut ledig kapasitet til andre. Vi kan forklare fremveksten av dette leiemarkedet med at privatpersoner har mange eiendeler med mye ledig kapasitet, samt at det har blitt billigere å delta i utleiemarkedet. Grunnen til at det har blitt billigere å delta i utleiemarkedet er ny teknologi, som smarttelefoner og Internett.

Informasjonsteknologiske konsepter som Web 2.0 og peer-to-peer-nettverk, gjør det mulig for enkeltpersoner å operere som både tjeneste- og produktytere og forbrukere på samme tid. Samtidig muliggjør denne teknologien mer uvanlige delingsmodeller, hvor for eksempel lokale myndigheter eller organisasjoner kan fungere som mellomledd i delingsprosesser.

Normalt vil individer investere i eierskap av en eiendel dersom nytten som oppnås over levetiden til eiendelen er større enn de totale kostnadene relatert til eiendelen
over dens levetid. Denne modellen ser nå ut til å skifte. Munger (2015) beskriver hvordan beslutningen om å eie eller leie en vare vil avhenge av transaksjonskostnadene. Munger (2015:3) kommer med eksempelet ”I don´t need a drill. What I need is a hole in the wall, right here”. Som følge av dette vil man enten leie eller kjøpe drillen avhengig av størrelsen på transaksjonskostnadene knyttet til de to alternativene. Idag hvor det er mulig å leie stadig rimeligere takke være de nye digitale per-to-per markedsplassene velger stadig flere å gjøre dette fremfor å kjøpe for å eie. Dette fordi transaksjonskostnadene nå er bitt så lave at det er mer lønnsom å leie fremfor å eie.

Mer effektiv ressursutnyttelse

Ettersom privatpersoner ikke benytter sine kapitalvarer fult ut, f.eks. sitt feriehus, hytte, båt eller bil, genererer dette overkapasitet. Mens forbrukerne tidligere bare lot disse dyre kapitalvarene stå ubenyttet velger stadig flere å leie ut noe av overkapasiteten disse kapitalvarene har i takt med at vi får stadig flere pier-to-pier markedsplasser.

En av årsaken til at disse markedsplassene er blitt så populære i løpet av kort tid skyldes at vi samtidig ser et sosiokulturelt skift i hele markedet, vekk fra tradisjonelt forbruk (bruk og kast) til tilgangsbasert forbruk. Folk har idag mindre fokus på eierskap, og mer fokus på tilgangen de får til bestemte varer og tjenester.

Vi kan si at en av konsekvensene av transaksjonskostnadsrevolusjonen er at det er blitt behov for færre varige kapitalvarer, ettersom privatperson i større grad vil leie framfor å eie. Noe som igjen gir en mer effektiv ressursutnyttelse som en bieffekt. Dette blir forklart ved at det ikke bare er en økende grad av privatutleie, men også en økende grad av byttehandler og brukthandel.

Økende miljøbevisthet

Dagens miljøproblematikk er en annen faktorer som gjør at stadig flere velger å ta del i ulike delingsaktiviteter. Et resultat av at stadig flere ønsker at verden skal gå over til økt gjenbruk og lavere produksjonsutslipp. Redistribusjon av varer og økt produktlevetid fører til avfallsreduksjon som et biprodukt.

Markedsreguleringer og ansettelsesforhold

Sundararajan (2016:5) sier at:

“Today’s digital technologies seems to be taking us back to familiar sharing behaviors, selfemployment, and forms of community based exchange that existed in the past”

Ved overgangen til 1900-tallet var rundt 50% av arbeidsstyrken i USA selvstendig næringsdrivende. 60 år senere var andelen redusert til rundt 15% som et resultat av økt arbeidsspesialisering og at færre drev med gårdsdrift. Flere påpeker idag at de nye markedsplassene som baserer seg på delingsøkonomi bringer oss tilbake til disse tider.

Munger (2015a) påpeker at arbeidere som tilbyr tjenester gjennom de nye digitale delingsøkonomi plattformene ikke er ansatte i tradisjonell forstand, men kan klassifiseres som selvstendig næringsdrivende. Videre mener han at etter hvert som disse plattformene blir mer populære, vil vi se at en økende andel av arbeidsstyrken vil bli selvstendig næringsdrivende.

Problemet er bare at disse plattformene ikke passer inn i et tradisjonelt arbeidstaker-arbeidsgiver forhold. Noe som skaper problemer for lovgivning og regulering. Arbeidsmiljøloven er laget for tradisjonelle ansettelsesforhold, og som selvstendig næringsdrivende har man ikke samme rettigheter som en ansatt. Disse rettighetene er blant annet overtidsbetaling, ferie og sykelønn. Når de nye digitale plattformene ikke har ansatte, vil det være vanskelig for staten å kreve arbeidsgiveravgift. I tillegg vil ansettelsesforholdet ha betydning for innbetaling av skatt og sparing til pensjon, ettersom dette ikke lengre vil bli gjort av en arbeidsgiver, men blir opp til den selvstendig næringsdrivende.

Mims (2015) forklarer at på plattformer som Uber og Lyft, får sjåførene dårlig betalt. Uber og Lyft styrer prisen på turene, mens sjåførene selv må betale kostnader knyttet til å kjøre. Sjåførene er ikke ansatt av Uber eller Lyft, de er selvstendig næringsdrivende, men blir behandlet som ansatte. Når man er selvstendig næringsdrivende har man ikke samme rettigheter som en fast ansatt i et selskap.

Hotvedt (2016) har tatt opp spørsmålet om selskaper som formidler arbeidskraft har arbeidsgiveransvar, hvor hun nevner Uber som et eksempel. Hun mener de nye digitale plattformene kan føre til endringer i arbeidslivet, fordi det er uklarheter eller mangler i dagens regelverk. Hovedutfordringen er hvorvidt de som formidler sine tjenester gjennom digitale plattformer, som Uber, defineres som selvstendig næringsdrivende eller ikke, og i hvilken grad selskapene har arbeidsgiveransvar.

Et annet problem plattformene skaper er relatert til særreguleringer innen for enkelte næringer. Et eksempel på dette er løyveregler for persontransport. For å drive med kommersiell persontransport i Norge må man ha løyve. Dette har ikke de fleste Uber-sjåførene, noe som i dag gjør at Uber-sjåfører i Norge kjører ulovlig (Hotvedt, 2016).

Kilder:

  • Botsman, R., & Rogers, R. (2010). What´s mine is yours. The Rise of Collaborative
    Consumption. New York, USA: HarperCollins Publisher.
  • Botsman, R. (2015, Mai 27). Defining The Sharing Economy: What Is Collaborative
    Consumption – And What Isn´t? Retrieved September 9, 2016, from Fast Company:
    https://www.fastcoexist.com/3046119/defining-the-sharing-economy-what-iscollaborative-consumption-and-what-isnt
  • Botsman, R. (u.å.). Rachel Botsman. Retrieved september 20, 2016, from THE SHARING
    ECONOMY: DICTIONARY OF COMMONLY USED TERMS:
    http://rachelbotsman.com/work/the-sharing-economy-dictionary-of-commonly-usedterms/
  • Hotvedt, M. J. (2016). Arbeidsgiveransvar i formidlingsøkonomien? Tilfellet Uber. Lov og
    Rett: Norsk juridisk tidsskrift, Vol. 55(8), pp. 484-503.
  • Lessig, L. (2000). The Death of Cyberspace. Washington and Lee Law Review, Vol. 57
  • Lessig, L. (2008). Remix: Making Art and Commerce Thrive in the Hybrid Economy. New
    York: Penguin Press.
  • Mims, C. (2015, mai 24). How Everyone Gets the ´Sharing´ Economy Wrong; Uber isn´t the Uber for rides–it´s the Uber for low-wage jobs. Retrieved oktober 20, 2016, from
    Wall Street Journal: http://www.wsj.com/articles/how-everyone-gets-the-sharingeconomy-wrong-1432495921
  • Munger, M. (2015a, Februar 24). The Third Entrepreneurial Revolution: A Middleman
    Economy
  • Sundararajan, A. (2016). The Sharing Economy: The End of Employment and the Rise of
    Crowd-Based Capitalism. Cambridge, Massachusetts, USA: The MIT Press
Fant du ikke svaret? Spør redaksjonen!

Fant du ikke svaret?

Fyll ut skjemaet under hvis du har et spørsmål knyttet til denne artikkelen.

Ditt spørsmål:

Ditt navn:

E-post:

Rapporter en feil, mangel eller savn

Rapporter en feil, mangel eller et savn

Benytt skjemaet under hvis du finner en feil eller mangel i en av våre artikler. Uten tilbakemeldinger fra våre lesere er det umulig for oss å forbedre våre artikler.

Jeg ønsker å rapportere inn en:

En feilEn mangelEt savn

Angi en feil, mangel eller savn:

Ditt navn:

E-post:

Du kan også laste ned denne artikkelen og resten av artikkelserien som en e-bok Artikkelserien fortsetter under.

Topp20 artikler
Siste 20 artikler
Nye artikkelserier
Du leser nå artikkelserien: Forretningsmodell

  Gå til neste / forrige artikkel i artikkelserien: << Nettverkseffekter (nettverkseksternaliteter)Nettbutikk som forretningsmodell >>
    Andre artikler i serien er: 
  • Forretningsmodell
  • Verdiskapningprinsipper i økonomien
  • Forretningsmodellenes historiske utvikling
  • Forretningsmodell trender
  • Kjedesamarbeid
  • Mulige forretningsmodeller
  • Business Model Canvas
  • Forretningsmodellens grunnelementer
  • Verditilbud
  • Kunderelasjoner
  • Forretningmodellens skalerbarhet
  • Inntektsmodell
  • Kjøpemodeller som inntektsmodell
  • Leiemodell som inntektsmodell
  • Abonnement som forretningsmodell
  • Markedsplass, transaksjon og provisjon som inntekts- og forretningsmodell
  • Affiliates som forretningsmodell
  • Agent med agentur
  • Patent
  • Digital plattform
  • Nettverkseffekter (nettverkseksternaliteter)
  • Delingsøkonomi
  • Nettbutikk som forretningsmodell
  • Selvbetjeningnettsted som forretningsmodell
  • Annonsesalg som inntektsmodell
  • Freemium som forretningsmodell
  • Nettverksmarkedsføring (MLM)
  • Økologi – fremtidens konkurransefortrinn
  • Økosystem som forretningsmodell
  • Innteksoptimalisering
  • Åpne forretningsmodeller