Domene + webhotell + epost = kr. 198/år
   Tast inn domene du ønsker å bestille webhotell til:

http://

  
  
  

    Denne artikkelen er del 9 av 13 artikler om Norsk økonomi

agenturer.no

1940-tallet kan beskrives med tre ord; KRIG – FRED – GJENREISNING!

2. verdenskrig

2. verdenskrig startet i september 1939 da Tyskland invaderte Polen. Norge ble okkupert av tyske tropper 9. april 1940. Kampene i Norge varte bare noen dager før Norge kapitulerte. Kongen og regjeringen flyktet til England og fortsatte kampen for et fritt Norge derfra.

Folk flest måtte finne seg i å bli styrt av Tyskland og rikskommissær Josef Terboven. Alle politiske partier, bortsett fra Nasjonal Samling, ble forbudt, og både presse og kulturlivet ble underlagt strenge sensurlover. Norges regjering ble ledet av Vidkun Quisling. Radioapparater ble beslaglagt, men mange klarte å gjemme apparater, og kunne lytte til sendingene fra London.

Selv om det ikke var mange direkte kamper som fant sted på norsk jord, var det flere motstandsgrupper som drev med sabotasje, ga ut illegale aviser og organiserte sivil ulydighet og passiv motstand mot styresmaktene. Mange som var med i motstandsgruppene, måtte flykte fra landet. Rundt 50 000 nordmenn flyktet til Sverige i løpet av 2. verdenskrig og rundt 9500 nordmenn døde som følge av krigen.

Med krigen gikk produksjonen i Norge kraftig ned. BNP falt med over 16 prosent fra 1939 til 1944. En stor del av produksjonen ble beslaglagt av okkupasjonsmakten, og realkapitalen ble ekstraordinært redusert som følge av krigshandlinger. Særlig skipsfarten ble hardt rammet. Med utenlandske krigsfanger som slavearbeidere i Norge, og nordmenn i konsentrasjonsleire og på begge sider i krigstjeneste, mistet de vanlige konjunkturbegrepene mye av sin relevans for Norge og nordmenns økonomiske situasjon (SSB, 2008).

Russland angrep tyskerne i de nordlige delene av Norge i 1944. Norge fikk sin frihet tilbake 8.mai 1945, da Tyskland overga seg. De russiske troppene trakk seg frivillig ut av Norge, og 7.juni 1945 kom kongen tilbake til Norge.

Arbeiderpartiet tar styringen for oppbygningen

Ved det første frie valget høsten 1945 vant Arbeiderpartiet flertall på Stortinget. Et flertall de beholdt i 20 år, til stortingsvalget 1965. 

Med folket i ryggen kunne Arbeiderpartiet gjennomføre gjenreisning av landet etter blandingøkonomiske prinsipper, under ledelse av AP-statsministeren Einar Gerhardsen som gjerne omtales som “landsfaderen” i ettertid. I sin regjeringserklæring i Stortinget 11.12.1945 sa Einar Gerhardsen følgende om hva som var regjeringens oppgave:

“Dens (Regjeringens) hovedoppgave er å lede gjenreisingen av landets produksjon og av folkets arbeidskraft, helse og levestandard etter krigsårenes ødeleggelser og forfall. Under løsningen av denne oppgaven vil Regjeringen bygge videre på det samhold som krigen skapte, og nytte ut alle positive krefter i vårt samfunn og all privat og offentlig virkelyst. For å nå dette målet vil Regjeringen handle etter en samlet økonomisk plan som sikrer at oppgavene tas i riktig rekkefølge, og at hele vår produktive evne blir satt inn i et rasjonelt økonomisk samvirke”.

Fellesprogrammet

Alle partiene på Stortinget gitt i 1945 sammen om det såkalte fellesprogrammet for den gjenreisningperioden som foresto. Kommunistpartiet var det eneste partiet som var imot dette fellesprogrammet.

Årene 1945-1949 var en gjenreisingsperiode. Gjenoppbyggingen av landets produksjonsevne var den prioriterte oppgaven i disse årene. Varemangelen var stor, og kjøpepresset sterkt merkbart. I tillegg var det heller ikke nok boliger til folket. Samarbeid og solidaritet måtte til for at gjenoppbyggingen skulle gå så fort som mulig.

Arbeiderpartiet gikk inn for at staten skulle spille en sentral rolle i utviklingen av Norge i etterkrigstiden. Målet var økt industrialisering og økonomisk vekst. Det private forbruket skulle holdes nede, til fordel for gjenreisning og industriutbygging. Einar Gerhardsen oppfordret folket til å «stramme inn livreima» (NDLA).

Opprettelsen av dette fellesprogrammet synes å være mye av forklaringen på hvorfor den hersket en utstrakt politisk enighet i Norge i siste halvdel av 1940 – tallet. Fellesprogrammet ble fulgt opp av en stortingsmelding i 1948 der det skisseres et mål om en samordnet, universell trygd kalt «folketrygden». En trygd som ikke ble vedtatt før i 1967.

Statens husbank

I 1945 var husnøden stor. Mange byer var blitt bombet under krigen, og ødeleggelser preget hele Finnmark og Nord-Troms. Praktisk talt alle hus, låver, kirker, skoler, bedrifter og annen infrastruktur var ødelagt eller ute av funksjon. I statsminister Einar Gerhardsens egne manuskripter fra november 1945 kommenter han Finnmark-problemene slik:

«I sin brutale enkelthet er problemene følgende: Til en befolkning på 70 000 mennesker står det igjen hus til vel 10 000 mennesker. Problemet er å skaffe hus for 60 000 mennesker.» 

Bolignød hadde siden før århundreskiftet vært betraktet som et av de virkelig store samfunnsproblemene, særlig i de største byene. Problemet ble bare forsterket av de store ødeleggelsene og mangelen på nybygging under annen verdenskrig. Økt giftemålshyppighet og ekstra store barnekull fra 1944 til 1948 gjorde problemet enda større. Fødselstallet i 1946 sprengte alle tidligere rekorder og skapte økt boligmangel.

Den umbiddelbare nøden ble forsøkt avhjulpet gjennom ombygging av tyskerbrakker og offentlig rekvirering av rom hos folk som hadde mer plass enn “nødvendig”. I 1950 gjaldt enda 5-6000 husrekvisisjoner i Oslo, Bergen, Stavanger og Tromsø, og den lite populære ordningen ble først helt avviklet ved midten av 50- årene.

For å finansiere husbyggingen ble Statens husbank opprettet i 1945 for å skape en sosial boligpolitikk. Personer med lav inntekt fikk derfor muligheten til å låne penger med lav rente og lang avdragstid gjennom Statens husbank.

Etter en noe langsom start på grunn av materialmangel skjøt byggingen fart, og i 1970 var det bygget 650 000 nye boliger. En ordning som ble svært populær, og er fortsatt den primære finansieringskilden for bygging av boliger idag.

Marshall hjelpen og krigserstatning skaper vekst

Siden krigen hadde skapt et meget lavt produksjonsnivå i de fleste bransjer, opplevde alle delene av økonomien en sterk vekst rett etter krigen når hverdagen ble normalisert igjen. 

USA ga tilbud om økonomisk hjelp til land i Europa etter krigen. Denne økonomiske hjelpen er kjent under navnet Marshall-planen, og den stilte økonomiske og politiske krav til mottakerlandene. Norge mottok rundt tre milliarder kroner i støtte.

Norges behov for gjenoppbygging ble finansiert med den amerikanske Marshallhjelpen, oppsparte fraktinntekter og betydelige krigserstatninger fra handelsflåtens tap. Dette skapte økt aktivitet og vekt i alle sektorer. Fra 1944 til 1949 økte BNP med over 54 prosent, som tilsvarer 9 prosent årlig (SSB, 2008).

Foruten at eksporten igjen økte, økte også etterspørselen innenlands etter alle typer varer og tjenester. Allerede i 1947 lå både totalproduksjonen i Norge og konsumet pr. innbygger godt over førkrigsnivået, noe som gav en betydelig vekst i økonomien. En utvikling som bare kom til å akselerere i årene fremover.

Norsk Jernverk i Mo i Rana

I første runde vedtok Stortinget enstemmig å bygge Norsk Jernverk i Mo i Rana i 1946. Regjeringen så på Jernverket og utviklingen av den nye industribyen Mo i Rana som sitt utstillingsvindu for det nye Norge, med moderne boliger, bygninger og anlegg. Målet var en by uten klasseskiller og arbeidskonflikter (NDLA).

Industrialisering

Staten overtok dessuten halvferdige kraftverk og anlegg for aluminiumsproduksjon som tyskerne etterlot seg. I tillegg kom betydelige tyske eierandeler i Norsk Hydro, i kjemisk og elektroteknisk industri og i treforedling. Staten gikk også inn som eier i en rekke gruveselskaper.

Reguleringsstaten

Staten regulerte økonomi og forbruk strengt etter annen verdenskrig. De
fleste restriksjoner fra krigsårene ble — med gjenreisingen som hovedbegrunnelse
— opprettholdt omtrent uforandret gjennom hele perioden. Bare kontrollen med arbeidsmarkedet (lønnskontrollen og rasjoneringen av arbeidskraft) ble i det vesentligste avviklet allerede i 1945.

Kravet om avregulering av varebyttet mellom landene som fulgte Marshallhjelpen og den følgende deltakelsen i OEEC-samarbeidet, innebar et sterkt press på det norske detaljreguleringsystemet. Norge måtte forplikte seg til å frigi utenrikshandelen gjennom det såkalte frilistesystemet som ble satt i verk fra 1949. Oppgivelsen av eksport og importkontrollen førte til at regjeringen mistet herredømmet over selve hjørnesteinen i reguleringssystemet.

Planøkonomi

Arbeiderpartiet ønsker å styre landet etter planøkonomisk prinsipper fordi de mente at næringslivet ikke alene kunne skape en stabil og trygg økonomi. For å bedre beslutningsgrunnlaget for økonomisk planlegging ønsket regjeringen å supplere den parlamentariske styringskjeden med et apparat av planøkonomiske bestutningsorganer.

I 1946 ble det opprettet produksjonsutvalg ved den enkelte bedrift. Bransjeråd, 1947, skulle planlegge og samordne produksjonsutviklingen i den enkelte bransje. Parallellt med den planøkonomiske given satset regjeringen på en aktiv statlig industripolitikk. Nye statlige storbedrifter ble etablert, hvor Norsk Jernverk i Mo i Rana, statens aluminiumsverk i Årdal og på Sunndalsøra var de største. Dominerende eierinnflytelse i Norsk Hydro ble også viktig.

Den planøkonomiske styringsstrukturen fungerte ikke etter forutsetningene. Produksjonsutvalgene ble organer for samarbeid mellom bedriftsledere og ansatte og barnsjerådene ble generelle konsultasjons- og samarbeidsorganer mellom myndighetene og bedriftslivet. Som planorganer var de mislykket, men de fungerte bra som samarbeidsorganer i produktivitetsspørsmål og som kanaliseringsorganer formyndighetens støtte til næringslivet. Resultatet av fremstøtet av planøkonomien ble at rajsonaliseringslovutkastet ble henlagt og at Stortinget vedtok en moderat prislov, som strammet inn regjeringens styringsfullmakter og presiserte Stortingets myndighet som lovgiver.

Korporativ pluralisme

Korporativ pluralisme som ble innført i Norge etter krigen når reguleringsstaten ble innført kommer til å dominere Norge. Korporativ pluralisme vil si å koble de organiserte særinteresser til de politiske beslutningsprosessene, f.eks. LO. Korporativ pluralisme betyr at avgjørelsene i økende grad blir tatt i skjæringsfeltet mellom forvaltningen og de organiserte interessegruppene. Det er også hevdet at sosialdemokratiet fant sin styringsform gjennom utviklingen av den korporative pluralisme. Utviklingen av denne styringsformen kom gradvis og over lang tid.

Korporativiseringen ble også en måte å kompensere for den manglende organiseringen av «den organiserte kapitalisme» på. Og for de borgelige var dette en mer smakelig for enn «statsplanøkonomien» som ble oppfattet som udemokratisk.

Velferdsstaten påbegynnes

Utbyggingen av enkelttrygdene kom umiddelbart etter krigen med blant annet barnetrygd i 1945, utbygging av syketrygd i 1946, ferielov i 1947, sjømannstrygd i 1948 og arbeidsløshetstrygd i 1949.

For at alle skal få muligheten til å ta høyere utdanning opprettes Statens lånekasse i 1947 med gunstige studielån til alle faglig kvalifiserte søkere som tilbakebetales etter endt utdannelse, med en lav statsregulert rentefot.

FN

Like etter krigen ble De forente nasjoner (FN) opprettet. FNs fremste mål er å arbeide for fred og rettferdighet i verden. Norge var blant de første landene som ble med i organisasjonen, i november 1945.

Nato

I 1949 undertegnet Norge og elleve andre land Atlanterhavstraktaten. Dette førte til opprettelsen av den nordatlantiske forsvarsorganisasjonen, NATO, og at Norge gikk bort fra å være et nøytralt land. NATO er en forsvarsallianse som i starten består av USA, Canada og flere vesteuropeiske land. Medlemslandene forplikter seg til å stille opp for hverandre ved et angrep. Det nære forholdet mellom Vest-Europa og USA har fortsatt fram til i dag.

Kilder:

  • https://www.ssb.no/nasjonalregnskap-og-konjunkturer/artikler-og-publikasjoner/det-svinger-i-norsk-okonomi
  • https://www.ssb.no/a/histstat/sos/sos_012.pdf
Fant du ikke svaret? Spør redaksjonen!
Rapporter en feil, mangel eller savn

Du kan også laste ned denne artikkelen og resten av artikkelserien som en e-bok Artikkelserien fortsetter under.

Topp20 artikler
Siste 20 artikler
Nye artikkelserier
Du leser nå artikkelserien: Norsk økonomi

  Gå til neste / forrige artikkel i artikkelserien:  << Norsk økonomi 1930 – talletNorsk økonomi 1950 – 1960 >>
    Andre artikler i serien er: 
  • Norsk økonomi før 1350
  • Norsk økonomi 1350 – 1537
  • Norsk økonomi 1537 – 1800
  • Norsk økonomi 1800 – 1850
  • Norsk økonomi 1850 – 1900
  • Den andre industrielle revolusjon
  • Norsk økonomi 1900 – 1930
  • Norsk økonomi 1930 – tallet
  • Norsk økonomi 1940 – tallet
  • Norsk økonomi 1950 – 1960
  • Norsk økonomi 1970 – tallet
  • Norsk økonomi 1980 – tallet
  • Norsk økonomi 1990 – tallet