Beskyttet innhold!
For å lese denne og våre øvrige sider må du tegne et årsabonnement og være logget inn.
Som abonnent/medlem får du tilgang til alt innholdet på sidene våre, og skulle sidene våre ikke leve opp til forventningene dine har vi en "Pengene tilbake garanti" du kan benytte.
Tegn abonnement!Sosialisme (fra latin socius – følgesvenn, kamerat) er en politisk ideologi som ønsker økonomisk likhet mellom samfunnsmedlemmene.
Sosialisme er en bred samlebetegnelse på en rekke ideologier på venstresiden av den politiske høyre-venstre-aksen. Alt fra kommunister på ytterste venstre til sosialdemokrater identifiserer seg med sosialismen som overordnet ideologi.
Et resultat av den industrielle revolusjonen
Den moderne sosialismen oppstod i forbindelse med den industrielle revolusjon i England. I begynnelsen av denne perioden med kraftige omveltninger i det økonomiske liv, flyttet et stort antall mennesker fra landsbygda, hvor det ikke var arbeid å få, og inn til byene hvor det var oppstått arbeidsplasser i de nye fabrikkene. I byene levet de under forhold som vi idag vil betrakte som elendige, og siden fabrikkeierne tjente store penger og ofte levet i overflod og luksus, var det mange som oppfattet dette som urettferdig. Det var urettferdig, hevdet de, at noen eide fabrikker og kunne leve av dem uten å arbeide, mens de som slet i fabrikkene ikke eide noe og derfor måtte leve av å selge sin arbeidskraft.
Likhet for alle
En sosialist ønsker at alle skal ha det noenlunde likt. Med dette mener han ikke bare likhet for loven eller at alle skal ha et likt utgangspunkt for å skaffe seg et godt liv, men at alle skal ha omtrent den samme levestandard. Denne levestandarden skal være uavhengig av den enkeltes egeninnsats, konferer slagord som «fra enhver etter evne, til enhver etter behov» og «del godene». Ifølge sosialisten er dette rettferdig. En slik holdning kalles egalitarianisme.
Staten eier alt og står for verdiskapningen
Grunnleggende i sosialismen er at produksjonsmidlene er eid og kontrollert demokratisk av et fellesskap, enten gjennom det offentlige, staten eller samvirker (eller en kombinasjon av disse).
Planøkonomi
Siden staten eier alt, står de også for all verdiskapningen som skjer i samfunnet. For å sikre optimal ressursutnyttelse og likhet for alle må økonomien planlegges og styres av staten. Sosialismen benytter derfor planøkonomi som sitt økonomiske system.
Sosialismen ønsker en demokratisk styring av økonomien, og de er skeptisk til private næringsinteresser og profittmotiver. I motsetning til tilhengere av kapitalismen og liberalismen har sosialistene et negativt syn på de frie-markedene (hvor det er privat eiendomsrett på produksjonsmidlene), ettersom de anser dem å skape skiller mellom rike og fattige.
Målet er et klasseløst samfunn
Sosialistene ser på arbeiderne ikke primært som individer, men først og fremst som medlemmer av en klasse, proletariatet. (Egentlig er proletariatet den mest revolusjonære del av arbeiderklassen.) Bedriftseierne tilhører en annen klasse, kapitalist-klassen eller borgerskapet. Inndelingen av befolkningen i klasser er særs viktig for sosialister, de hevder at hvert eneste individ tilhører en bestemt klasse alt etter hvilken økonomisk rolle det har i samfunnet. Sosialistene mener at det er et naturlig motsetningsforhold mellom de ulike klassene, og hevder at all historie er historien om klassekamp.
Ifølge sosialismen kan de store forskjellene mellom klassene bare utjevnes ved at det blir forbudt for privatpersoner å eie fabrikker og andre produksjonsmidler, og at alle isteden eier disse produksjonsmidlene i fellesskap. Dette betyr i praksis at de må eies av staten. Staten skal så sørge for at enhver får et arbeid i overensstemmelse med sine evner og interesser, og at alle får en lønn som er i overensstemmelse med de behov de har.
I en overgangsfase fra det kapitalistiske samfunn må man ifølge sosialismens fremste teoretiker, Karl Marx, ha sterk statlig styring med alt som foregår i samfunnet, mens målet er å opprette et «klasseløst» samfunn. Når dette er oppnådd etter en viss tid med «proletariatets diktatur», er det ikke lenger nødvendig med en sterk stat – all strid og uenighet og konflikter har nemlig ifølge sosialismen sin bakgrunn i konflikter mellom klassene. Ved dette stadium vil staten oppløse seg selv, og man kommer da over i det klasseløse kommunistiske samfunn.
Ideologiske retninger
Ideologien kalles sosialisme fordi den som middel til å etablere det egalitære samfunn tar til orde for sosialisering av samfunnets viktigste virksomheter, og altså gjøre dem til felleseide virksomheter. Sosialister er imidlertid uenige om hvor omfattende denne sosialiseringen bør være.
Sosialismen er på grunn av denne uenigheten splittet i flere retninger. De tre mest sentrale retningene er kommunisme, sosialdemokrati og anarkisme.
Kommunismen
Den fremste av sosialismens teoretikere, Karl Marx, tenkte seg en utvikling i to trinn: Det privatkapitalistiske samfunns innebygde motsetninger vil etter hvert føre til a tarbeiderklassen blir politisk bevisstgjort; den vil lage en revolusjon og etablere et overgangsstyre, proletariatets diktatur.
Dette overgangsstyret skal være statssosialistisk, det vil si alle virksomheter skal overføres til arbeiderstatens eie. Men gradvis skal behovet for en diktatorisk stat bortfalle, og det spontant fungerende klasseløse samfunn skal vokse frem.
Tilhengerne av Marx’ form for sosialisme ble etter hvert kalt kommunister. Ved oktoberrevolusjonen i 1917 ble kommunismen gjort til offisiell statsteori i Russland (Sovjetunionen).
Siden ble den det også i store deler av det øvrige Øst-Europa, dessuten i flere asiatiske, noen afrikanske og i Cuba. Siden 1989 har de fleste av disse landene forlatt kommunismen.
Sosialdemokratiet
Eduard Bernstein og de såkalte revisjonistene tenkte seg også de sosialistiske idealer realisert gjennom statens overtagelse av de viktigste samfunnsaktiviteter.
I motsetning til kommunistene tok imidlertid revisjonistene til orde for at sosialiseringen skulle skje reformistisk, gradvis, ikke revolusjonært, og at den skulle skje ved at arbeiderne gjennom åpen politisk konkurranse sikret seg makt til å gjennomføre den.
Denne revisjonistiske form for sosialisme er etter hvert blitt kalt sosialdemokrati eller demokratisk sosialisme. Den har spilt størst politisk rolle i Nordvest-Europa.
Anarkismen
En tredje retning representeres av den såkalte anarkisme. Denne går inn for at all samfunnsmessig virksomhet skal overføres til små, intime og uavhengige fellesskap, og at det ikke skal være noen overordnet, organiserende makt, for eksempel en stat.
Retningen spilte en viss rolle innen russisk og europeisk arbeiderbevegelse på 1800-tallet. I Sør-Europa, særlig i Spania, betydde anarkismen også en del helt frem til 1936.
SYNDIKALISME
Nært beslektet med anarkismen er syndikalismen, en retning som ville gjennomføre sosialismen ved å føre makten over til arbeiderforeningene (syndikatene) ved de enkelte bedrifter.
Syndikalismen har vesentlig hatt tilslutning i Frankrike, særlig i begynnelsen av 1900-tallet. Den mer moderate britiske laugssosialismehar likhetspunkter med syndikalismen.
Kilder:
- https://no.wikipedia.org/wiki/Sosialisme
- https://snl.no/sosialisme
- http://filosofi.no/politikk/sosialisme/
Du kan også laste ned denne artikkelen og resten av artikkelserien som en e-bok Artikkelserien fortsetter under.
