Lightspeed webhotell
    Denne artikkelen er del 19 av 31 artikler om Barneoppdragelse

Oppdragelse er ikke kulturnøytralt

Oppdragelse er ikke kulturnøytralt slik mange påstår. Barneoppdragelsen vil alltid bli styrt av kulturbærere som tradisjoner, verdigrunnlag, normer, ideer, tro og overtro, sosiale og økonomiske forhold.

Dette fordi de fleste av oss tar med seg sine barndomserfaringer inn i hverdagen som voksen uten at vi tenker over det. Når vi får barn selv tar vi derfor ofte utgangspunkt i hvordan vi selv vokste opp og hadde det i barndommen og bruker dette som en slags mal for barneoppdragelsen, sammen med de råd og tips vi får fra besteforeldrene, helsepersonell og andre vi tror kan barneoppdragelse. Fellesnevneren for alle disse faktorene er at dette i stor grad er kulturbærerne vi tar med fra vår egen oppvekst videre inn i vår egen barneoppdragelse. 

Forskning viser at primær og sekundærsosialiseringen vi har gjennomgått fra vi er født skaper de bildene vi selv har av vårt eget barn, hvilke ferdigheter vi ønsker å lære barnet, når barnet bør kunne hva og og hvordan en god barneoppdragelse bør være. Vi kan dermed si at vi definerer oss selv gjennom vår kulturelle og historiske ramme og forutsetninger. “Usynlige” forhold som vi oppfatter som selvsagte.

Ut i fra dette kan vi konkludere med at hvordan vi oppdrar barna i Norge ikke nødvendigvis vil virke i Thailand eller Kenya. Dette fordi samfunnets grunneggende syn på barn er forskjellig. Dette må vi ta hensyn til når vi prater om oppdragelse, da kulturens syn på barn utgjør fundamentet i all oppdragelse av barn. 

Siden variasjonen i måten å oppdra barn på i praksis er uendelige er det god grunn til å kritiserer utviklingspsykologien som ikke tar hensyn til sosio-antropologiske forhold som kultur, klasse, kjønn og historie i sine teorier om oppdragelse av barn.


Det tradisjonelle vs. det moderne samfunn

Siden kulturen ikke er statisk vil den konstant endre seg. Ikke dramatisk, men sakte over tid. F.eks. har vi i de siste 40 årene sett en trend i Norge hvor det norske samfunnet har gått fra å være et tradisjonell samfunn til å bli et stadig mer moderne samfunn. Noe som også har endret vårt syn på barn og barneoppdragelse, spesielt gjelder dette hvilke oppdragelseverdier vi vektlegger i vår barneoppdragelse.

Det tradisjonelle samfunnet kalles også ofte for det kollektivistiske samfunnet, mens det moderne samfunnet omtales som det individualistiske samfunnet.  Det tradisjonelle- og moderne samfunnet kan ses på som to ytterpukter. To ytterpunkter komponenter som befinner seg i alle kulturer, med forskjellig vektlegging alt etter om kulturen befinner seg på den kollektivistiske eller den individualistiske enden av skalaen.

Studier av barneoppdragelsen i ulike kulturer viser at det eksisterer store forskjeller, avhengig av hvilke av disse to dimensjonene foreldrene vektlegger mest i oppdragelsen. Likevel faller de fleste land mellom disse polene, hvorav tradisjonelle verdier kan være mer fremtredende enn de moderne i enkelte steder av et land mens de moderne er mer dominerende på andre (Hundeide, 2009). 

Forskjellen mellom tradisjonell og moderne samfunn og kulturer kan forklarer slik.

Det tradisjonelle (kollektivistiske) samfunn

Det tradisjonelle samfunnet, også kalt det kollektivistiske samfunn, kjennetegnes av de verdiene som er viktige blant menneskene i et bestemt samfunnet. Religion blir her sett på som en viktig del av livet til mennesket, samtidig som fysisk og økonomisk sikkerhet er viktige faktorer for oppnåelse av selvrealisering.

Det kollektive samfunnet er et ”vi-samfunn”, hvor hensynet til storfamilien og det sosiale nettverket står sentralt. Barnet blir allerede fra fødselen sett på som en del av storfamilien. Den sosiale konformiteten er her mer gjeldene enn den individualistiske, og dermed blir respekt for autoriteter viktig.

Høflighet og lydighet ovenfor de voksne vektlegges her som sterke verdier, hvor det forventes at barnet viser tradisjonell respekt og lydighet overfor sine omsorgspersoner, sier Hundeide (2009). Barnet forventes her å tilpasse seg til de voksne og vise respekt for de eldre. På denne måten verdsettes taushet og stillhet, hvorav barnet sjeldent snakker på eget initiativ, men svarer når de blir spurt om noe. Lydighet er her viktigere enn læren om selvstendighet, påpeker Inglehart & Baker (2012:24) i sin bok.

Avhengighet og tilknytning

I et kollektiv samfunn anses slekten og stor-familien som medansvarlige i omsorgen for barnet og barnets oppdragelse. Barneoppdragelse ses her på som et internt anliggende som statlige myndigheter ikke har noen rett til å griper inn i. I et slikt tradisjonell kultur har alle i slekten et ansvar for å forsvare familiens ære. Det er derfor viktig å ha gode familierelasjoner i slike kulturer (Dahl, 2013).

I slike samfunn er det et hierarkisk forhold mellom kjønnene, hvor vi kan se en tydelig mannlig dominans og et kjønnsrollemønster som forteller den enkelte hva som forventes av mannen og kvinnen. Partnervalget er i slike kulturer i stor grad påvirket av økonomiske forhold, samtidig som rang spiller en rolle. Sanksjonene er konkrete og kollektivistiske, og i noen tilfeller preget av tvang og fysisk avstraffelse, ettersom autoritetene er svært konkrete, sier Skytte (2001).

Personer i kollektivistiske kulturer kjennetegnes av å være imøtekommenhet, omsorgfull og avhengighet av andre, med en begrenset selvutfoldelse. Sluttproduktet blir personer som verdsetter gruppesamarbeid mer enn konkurranse, og som i mellommenneskelig kommunikasjon er følsom for negative hint og tegn fra andre, mener Javo (2010:67).

Ifølge Javo (2010) er dette nødvendig innenfor tradisjonelle samfunn fordi avhengighet
mennesker imellom er nødvendig for å overleve. Innenfor tradisjonelle samfunn forventes det eksempelvis at barnet fra en tidlig alder bidrar til familiens økonomi. Ifølge javo (2010) er opplæringen til lydighet viktig i oppdragelsen på grunn av at barna betraktes som foreldrenes livsforsikring når de blir gamle. I en slik kontekst oppfattes en utvikling bort fra avhengighet mot større individuell uavhengighet lett som en trussel mot overlevelsen, og oppmuntres på denne måten ikke. Tette relasjoner mellom familiemedlemmer og varme blir på den andre siden etterstrebet. Ifølge Javo (2010) er et hovedmål innen oppdragelsen i kollektivistisk dominerte kulturer evnen til å fange opp andres uutalte behov, å føle og tenke det som andre føler og tenker, og å hjelpe andre til å oppnå sine ønsker.

Autoritet og grensesetting

Det forventes her at foreldrene har stor autoritet overfor sine barn og at de setter grenser
gjennom å påpeke respekt og om nødvendig gjennom fysisk avstraffelse av barnet. Det
forventes ikke av den voksne å være delaktige i barns lek, men at barnet skal leke sammen med andre barn. Det kollektivistiske livssynet er en æresmoral som sier at det ikke bare er den enkelte som må stå til ansvar for sine egne handlinger. Dårlig oppførsel påvirker hele familiens ære og må derfor unngås.

I kulturer som er preget av kollektivisme blir en autoritær oppdragelsesform anset som normen, da autoritet anses her som nødvendig for å kunne fremme barnets optimale utvikling.

Vi-kultur

Vi-kulturer kan illustreres ved å vise til en trekant som står med spissen opp, som viser hvordan oppdragelsen av barnet utvikler seg fra å inneholde mye frihet og får grenser tidlig i barnets alder, til å inneholde flere grenser og mindre frihet etter hvert som barnet blir eldre (Dolve og Grønningen 2005).

”I en vi kultur har barnet få grenser. De følger sin egen rytme. Når barnet for eksempel er trøtt, sovner det der det er, og foreldrene bærer barnet i seng. Barnet har mye frihet men må også være lydig”.

Ungdommer utsettes for grensesetting av foreldrene idet det forventes at de følger de regler som er satt av både kulturen og foreldrene. På denne måten tildeles barnet et større ansvar overfor familien etter hvert som de blir eldre. Dette vil også medføre at muligheten for å prøve og feile blir vanskelig idet dette også blir vanskelig for hele familien.


Det moderne (individualistiske) samfunn

Moderne samfunn står på flere måter i kontrast til det tradisjonelle samfunnet som kjennetegnes av kollektivisme. I moderne samfunn står individualisme, individuelle rettigheter, selvrealisering og selvstendighet sterkt. Selvrealisering og selvstendighet er viktige nøkkelbegreper i moderne samfunn, noe som gjør at begrepet ”jeg-samfunn” er passende her (Dahl, 2013). Mens de tradisjonelle kulturene er mest fremtredende i østen og Afrika, er det individualistiske kulturene mest fremtredende i de vestlige kulturene.

I et individualistisk samfunn legges det vekt på å nå egne individuelle mål, uavhengighet, selvrealisering og av å ha et personlig ansvar for sine egne handlinger. I barneoppdragelsen ønsker vi derfor å gjøre barnet mest mulig selvstendig og autonom i forhold til sine omgivelser. Barnet oppfattes her som et aktivt og handlende vesen, hvor vi må høre og respektere barnets egne meninger. Barnet oppfordres på eget initiativ til å spørre voksne på en direkte og åpen måte, og den vokse og barnet anses som to liveverdige samtalepartnere.

Likhet, frihet og selvrealisering er sentrale verdier i et individualistisk perspektiv, hvor fokus er rettet mot å gi lære barnet at de er ansvarlige for sitt eget liv, og at de selv har en ukrenkelig rett til å gjøre hva de selv ønsker (Skytte 2008).

Ettersom individualitet og selvstendighet fremheves som viktig, tillegges utdannelse og selvhevdelse betydelig vekt (Hundeide 2009). Barnet oppfordres også til å utvikle evnene de har og bli i stand til å klare seg selv. Dette står i direkte motsetning til de kollektive kulturene som ikke oppfordrer barnet til å frigjøre seg fra de tette båndene de har til foreldrene. I en individuell kultur anses det å løsrive seg fra foreldrene som en naturlig del av barnets utvikling.

I et individualistisk perspektiv er forholdet mellom kjønnene preget av en tydelig likhetsideologi, og en romantisk kjærlighet. Sanksjonene er her mer preget av de psykologiske faktorene, som utestenging og likegyldighet, ettersom autoritetene er mer abstrakte (Skytte, 2001).

Foreldres grensesetting overfor barnet vil i individualistiske kulturer i all hovedsak skje gjennom forklaringer og å lage avtaler sammen med barnet. Fysisk avstraffelse av barnet er vanligvis forbudt ved lov.

Det forventes at foreldrene skal kunne justere seg etter barnets behov og kunne delta i samspill med barnet og i barnets lek. Foreldre skal støtte barnet i sin utvikling og gjøre barnet i stand til å inngå indre avtaler med seg selv, slik at de gjennom rettferdighetsmoralen bygger en indre” moralvokter” for hva som er bra og hva som er
dårlig opp gjennom livet. På denne måten oppfattes barnet som et aktivt handlende vesen og som en medborger av samfunnet på lik linje med de voksne.

Jeg-kultur

Den individualistiske kulturen er en “jeg-kultur” som kan illustreres ved å vise til en trekant som er snudd på hodet for å vise hvordan oppdragelsen av barnet utvikler seg fra å inneholde mange regler og grenser tidlig i barnets alder, mot en økende frihet etter hvert som barnet blir eldre (Dolve og Grønningen 2005).

”I en jeg-kultur møter barnet tidlig regler og grenser. Foreldrene bestemmer for eksempel når barnet skal sove. Det er ofte faste leggetider og spisetider”.

Barnet lærer barnet litt etter litt å ta egne valg, og barnet og foreldrene finner løsninger sammen. Foreldrene gir barnet veiledning og råd og barn og unge har muligheten til å gjøre feil og til å lære av de feilene de gjør. Barnet erverver en større frihet etter hvert som det blir eldre og kommer i tenårene. Foreldrene stoler på denne måten på barna, og gir dem tillit til at de vet hva de bør gjøre.

Innenfor jeg-kulturer oppfattes barnet som fremtiden og dermed også som det viktigste. Foreldrenes dialog og forhandlinger med barnet forstås som positivt idet det å være kritisk og å ha egne meninger er egenskaper som forstås som viktige for barnet å utvikle.

”Foreldrene og samfunnet støtter ungdommer i deres gradvise løsrivelse fra hjemmet”.

På denne måten settes kjernefamilien i sentrum for barnet og foreldrene forventes å sette mange grenser for barna når de er mindre. Samtidig gis også eldre barn en større frihet idet det forventes av dem å ta egne valg og at de skal være selvstendige.

Oppsummering

Vi blir alle født inn i en kultur og i et samfunn, hvor vi lærer både av våre foreldre og av samfunnet rundt oss normer og verdier for hva som er rett og galt, og hvordan vi skal leve sammen. Målet med oppdragelsen foreldrene gir sine barn er at barna skal få det godt og vite forskjellen på rett og galt. For å nå disse målene velger man ulike veier i ulike familier og i ulike kulturer”.

Innen hver enkelt kultur finnes det stor variasjoner i foreldres ideer om barn og oppdragelsen av barnet. Ulikhetene vil ikke bare variere etter om vi snakker om en individualistisk eller kollektivistisk kultur. Variasjonen vil også skyldes at vi alle har ulik sosial- og økonomisk bakgrunn og livserfaring. Alle familier i en bestemt kultur følger derfor ikke nødvendigvis det samme kulturelle mønsteret, og man kan finne alle kombinasjoner og grader av oppdragelsestyper i ulike familier. På denne måten kan ikke foreldres oppdragelsesstiler og den meningen eller den funksjonen som de har, bedømmes og/eller forstås uten å se dem ut fra et kulturelt perspektiv.

Kilder:

  • Dahl, Ø. (2013): Møter mellom mennesker. Innføring i interkulturell kommunikasjon. Oslo: Gyldendal Akademisk.
  • Inglehart, R., & Baker, W. E. (2012). Modernization, cultural change and the persistence of traditional values. American Sociological Review.
  • Skytte, M. (2001): Etniske minoritetsfamilier og sosialt arbeid. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.
  • Dolve, I og Grønningen, J (2005) INTRO: Samfunnskunnskap for voksne innvandrere. Oslo: J.W.Cappelens Forlag A/S.
  • Hundeide, K. (2009). ICDP for veiledere som arbeider med minoritetsforeldre. Oslo:
    International Child Development Program.
  • Javo, C. (2010) Kulturens betydning for oppdragelse og adferdsproblemer. Oslo:
    Universitetsforlaget.
Fant du ikke svaret? Spør redaksjonen!

Fant du ikke svaret?

Fyll ut skjemaet under hvis du har et spørsmål knyttet til denne artikkelen.

Ditt spørsmål:

Ditt navn:

E-post:

Rapporter en feil, mangel eller savn

Rapporter en feil, mangel eller et savn

Benytt skjemaet under hvis du finner en feil eller mangel i en av våre artikler. Uten tilbakemeldinger fra våre lesere er det umulig for oss å forbedre våre artikler.

Jeg ønsker å rapportere inn en:

En feilEn mangelEt savn

Angi en feil, mangel eller savn:

Ditt navn:

E-post:

Du kan også laste ned denne artikkelen og resten av artikkelserien som en e-bok Artikkelserien fortsetter under.

Topp20 artikler
Siste 20 artikler
Nye artikkelserier
Du leser nå artikkelserien: Barneoppdragelse

  Gå til neste / forrige artikkel i artikkelserien: << Syng for barnet dittBaumrinds oppdragelsesstiler >>
    Andre artikler i serien er: 
  • Barneoppdragelse: Oppdragelse av barn
  • Barneoppdragelse – fra 1500 tallet og frem til idag
  • Barneoppdragelse under svangerskapet
  • Fødselen og tiden rett etter fødselen
  • Mor etter fødselen
  • Mat og drikke i ammeperioden
  • Barnets fysiologiske utvikling
  • Barns sanseutvikling
  • Språk
  • Barnets utvikling: 0-12 mnd
  • Barnets utvikling: 1 – åringen
  • Barnets utvikling: 2 – åringen
  • Barnets utvikling: 3 – åringen
  • Barnets utvikling: 4 – åringen
  • Barnets utvikling: 5 – åringen
  • Barnets utvikling: 6 – åringen
  • Start å lese tidlig for barnet
  • Syng for barnet ditt
  • Kulturens betydning i barneoppragelse
  • Baumrinds oppdragelsesstiler
  • Hvilke verdier ønsker du å lære ditt barn?
  • Grensesetting i barneoppdragelse
  • Å være en god rollemodell for barnet
  • Ros og belønning i barneoppdragelse
  • Straff og sanksjoner i barneoppdragelse
  • Hvordan få et smart barn?
  • Smarte barns kjennetegn
  • Problemer intelligente barn møter
  • Eriksons 8-trinnsmodell
  • Identitet eller rollekonflikt – ungdomstiden
  • Nærhet eller isolasjon – utviklingen i tidlig voksenalder