Lightspeed webhotell
    Denne artikkelen er del 4 av 16 artikler om Kalkulasjon

    Denne artikkelen er del 28 av 32 artikler om Pris

kostnadbasert-prissettingNår det ikke finnes sammenlignbare substitutter i markedet, vil det være aktuelt å basere prisene på de kostnadene et produkt påfører bedriften.

Dette kalles kostnadorientert prissetting.

Når kostnadene legges til grunn ved prissetting, kan dette skje med to ulike utgangspunkt:

  1. Produktet skal bære alle de kostnadene som kan tilbakeføres til produktet (de direkte kostnadene, samt en generell del av bedriftens indirekte kostnader) og i tillegg skal det gi en beregnet fortjeneste.
  2. Produktet skal bære alle kostnadene som oppstår p.g.a.  at produktet produseres(VK) og i tillegg skal det gi et bidrag til dekning av bedriftens faste kostnader, samt gi fortjeneste

Kostnadbasert kalkulasjon handler i stor grad om å fordele indirekte kostnader og belaste disse på de produkter eller tjenester bedriften produserer. Vi skiller mellom to hovedprinsipper:

  1. Selvkostprinsippet
  2. Bidragsprinsippet

Ved selvkostprinsippet fordeles alle kostnader ned på de enkelte produktene. Ved bidragsprinsippet fordeles bare de variable kostnadene ned på produktene. Når man trekker variabel kostnad per enhet fra inntekt per enhet, får man dekningsbidrag per enhet. Det totale dekningsbidraget er det bedriften har for å dekke de faste kostnadene pluss fortjeneste.

Selvkostmetoden

Selvkost er den summe av kostnader som et produkt påfører bedriften, inkludert en beregnet andel av de indirekte kostnadene.

Selvkost kan beregnes på flere måter avhengig av strukturen i den aktuelle bedriften. De vanligste selvkostmetodene er:

Vi vil komme tilbake til disse metodene i egne artikler. 


Bidragsmetoden

Etter selvkostmetoden tar vi sikte på å innkalkulere samtlige kostnader – både de variable- og faste kostnadene. Etter bidragmetoden innkalkuleres kun de variable kostnadene. De faste kostnader fordeles ikk på de enkelte produktene, men behandles istedet som periodekostnader. I bidragmetoden unngår vi således fordelingen av de faste kostnadene – en fordeling som på grunn av uklar årsakssammenheng nødvendigvis må bli mer eller mindre vilkårlig.

Etter bidragmetoden går jobben ut på å finne summen av de variable kostnadene som kan tilbakeføres til produktet/kostnadsbæreren. Summen av de variable kostnadene kaller vi for salgsmerkost. Når vi har funnet salgsmerkost plusser vi så på et dekningsbidrag for å komme fram til salgsprisen. Dekningsbidraget skal dekke både de faste kostnadene og gi fortjeneste.

Aktivitetsbasert kalkulasjon (ABC kalkulasjon)

ABC-kalkulasjon forsøker å ta hensyn til at kostnadsbildet er kompleks og fordele de indirekte kostnadene mer nøyaktig enn det tradisjonelle metoder gjør.

Fokuset ligger ikke på å fordele alle indirekte kostnadene på produktene (slik som for eksempel selvkostmetoden), men å sette pris på hva det faktisk koster å utnytte ressurser i støtteavdelingene. På denne måten vil produkter bli belastet med hva de faktisk forbruker av ressurser i bedriftenes avdelinger (Kaplan og Atkinson, 1998, s 97).


Tidsdrevet aktivitetskalkulasjon (TDABC)

Mens ABC-metoden baserer kostnadsfordelingen på den enkelte aktivitets årsak/virkning, knyttes ressurskostnaden direkte til kostnadsobjektet i TDABC ved bruk av tid som kostnadsdriveren. Fordelen med denne metoden er at vi kan bruke én kostnadsdriver og ha flere aktiviteter knyttet til denne, noe den tradisjonelle ABC-metoden ikke gir muligheten til

Target prising

Target prising er nært beslektet med verdibasert prising. Det som kjennetegner denne metoden er at man begynner med å finne prisen man ønsker at produktet skal koste. Et eksempel kan være at man ønsker en bokhylle skal koste 200 kr. Man regner ut til hvilken kostnad man kan produsere denne bokhyllen, og gjør så en vurdering på om dette produktet er lønnsomt å sette i produksjon. Dette er en metode som for eksempel IKEA benytter i stor grad.


Return on Investment Pricing

En annen variant av denne metoden er Target return prising. Denne metoden blir også kalt ROI (Return on Investment Pricing) og er egentlig en type kostpluss prising.

Denne metoden går ut på å først bestemme seg for hvor mye man vil ha igjen på sin investering, for eksempel at man vil ha 15 % avkastning på sin investering pr enhet. Kostnadene og avkastningskravet blir utgangspunktet for prisbeslutningen.

For- og etterkalkyle

Kostnadsorientert priskalkulasjon kan skje basert på enten en etterkalkyle eller forkalkyle. Forskjellen mellom begrepene kan forklares slik:

  • Etterkalkyle – kalkylen baseres på historiske data (driftsregnskapet)
  • Forkalkyle – kalkylen baseres på budsjetterte data (budsjetter)

Etterkalkyle

En etterkalkyle har til formål å vise hva produktet virkelig har kostet. Etterkalkylen bygger på de faktiske kostnadene som har påløpt og som er registrert i regnskapet etter at produksjonen har funnet sted. Etterkalkyler er dermed kalkyler som bygger på historiske regnskapsdata, normalt fjordårets regnskapsdata fra driftsregnskapet.

Forkalkyle

En forkalkyle er det motsatte av en etterkalkyle og har som formål å vise hva produktet forventes å koste. Forkalkyler utarbeides derfor før produksjonen finner sted, og bygger på vedtatte budsjetter.



Kriterier for å vurdere metodene

Alle metodene har sine fordeler og ulemper. For å bedømme de ulike metodene, bør vi derfor ha noen kriterier å vurdere de ut ifra.

Cooper og Kaplan (1999) illustrerer avveining mellom kostnaden ved feil kostnadsfordeling og kostnaden ved å skaffe et bedre kostnadsbilde i figuren under.

Kostnaden ved å måle kostnadene er en stigende funksjon av nøyaktigheten, siden det koster mer å gjøre et kostnadssystem mer nøyaktig. Fordi ett kostnadssystem kan oppnå høyere nøyaktighet til lavere kostnad, i forhold til andre systemer, blir kostnaden ved å måle en egenskap i hvert enkelt kostnadssystem.

Kostnaden ved feil er at det gjøres dårlige beslutninger, og jo mer nøyaktig kostnadssystemet er jo færre dårlige beslutninger gjøres. Dermed faller kostnaden ved feil med nøyaktigheten, og kostnaden ved feil er en egenskap med bedriften. Den totale kostnaden er summen av kostnaden ved feil og kostnaden ved å måle. Det er denne kostnaden man forsøker å minimere ved å finne en optimal blanding av de to andre kostnadene. Hvordan kurvene ser ut, og dermed hvor nøyaktig det optimale kostnadssystemet er, avhenger av hvilken organisasjon man ser på.

Ut fra figuren over er det bedre å ha mindre nøyaktige systemer i tilfeller der det koster mer å skaffe nøyaktig informasjon, enn verdien av ekstra informasjonen. Her mener Cooper og Kaplan at bedre informasjonsteknologi flytter kurven for kostnad ved å måle i sørøstlig retning, fordi det blir billigere å innhente og behandle informasjon. Da er det riktig å ha et mer nøyaktig kostnadssystem.

Ut fra Cooper og Kaplans figur (1999) har vi to viktige formål med kostnadsfordelingen; at kostnaden ved å utarbeide estimatene er lav og at metoden er nøyaktig. For at en metode skal være nøyaktig, må den få med de relevante kostnadene og utelate andre kostnader.

For at et kostnadssystem skal være nøyaktig, må det minimere de tre typene feil som Datar og Gupta (1994) påpeker. Feilene er aggregeringsfeil, spesifiseringsfeil og målefeil.

  1. Aggregeringsfeil skjer ved at man slår sammen ulike kostnader og enheter av en ressurs for heterogene aktiviteter, for å få en felles kostnad per enhet. Dette skjer dersom en skole beregnet en felles sats på f.eks. 150 kroner for bruk av studentassistenter og professorer, til tross for at de faktisk har ulik lønn.
  2. Spesifikasjonsfeil skjer når kostnadsfordelingsmetoden ikke reflekterer hvordan kostnadsobjektene legger beslag på ressurser. Dette kan skje ved at det enten benyttes en fordelingsnøkkel som ikke forårsaker kostnadene, at kostnader som ikke skyldes kostnadsobjektet fordeles eller at kostnadsfunksjon ikke har riktig form. Et eksempel på sistnevnte er at kostnadene antas å være lineære i forhold til kostnadsdriveren, selv om sammenhengen egentlig er ikke-lineær.
  3. Målefeil er problemene med å fordele kostnader til riktig kostnadsgruppe og å måle hvor mye kostnadsobjektet forbruker av de ulike ressursene. Denne feilen øker som regel når man reduserer de to andre feilene og når man benytter unøyaktige måleteknikker.

Når de ulike metodene skal vurderes opp mot hverandre bør følgende kriterier benyttes:

  • Hvor høye er kostnadene forbundet med å utarbeide estimatene.
  • Er approksimasjonen til alternativkostnader er hensiktsmessig.
  • Hvor store er aggregeringsfeil, spesifiseringsfeil og målefeil.
  • Medfører metoden uheldige avgjørelser i forbindelse med produktrelaterte beslutninger og lønnsomhetsanalyser, kostnadskontroll og strukturering av ressursbruken.

Kilder:

  • Cooper, Robin og Robert S. Kaplan. 1999. The Design of cost management systems. 2. Utgave. Upper Saddle River, N.J.: Prentice Hall.
  • Datar, Sirkant, og Mahendra Gutpa. 1994. Aggregation, specification and measurement errors in product costing. The Accounting Review (4):567-591
  • Kaplan, Robert S., og Anthony A. Atkinson. 1998. Advanced Management Accounting. 3. Utgave. Upper Saddle River, N.J.: Prentice Hall.
Fant du ikke svaret? Spør redaksjonen!

Fant du ikke svaret?

Fyll ut skjemaet under hvis du har et spørsmål knyttet til denne artikkelen.

Ditt spørsmål:

Ditt navn:

E-post:

Rapporter en feil, mangel eller savn

Rapporter en feil, mangel eller et savn

Benytt skjemaet under hvis du finner en feil eller mangel i en av våre artikler. Uten tilbakemeldinger fra våre lesere er det umulig for oss å forbedre våre artikler.

Jeg ønsker å rapportere inn en:

En feilEn mangelEt savn

Angi en feil, mangel eller savn:

Ditt navn:

E-post:

Du kan også laste ned denne artikkelen og resten av artikkelserien som en e-bok Artikkelserien fortsetter under.

Topp20 artikler
Siste 20 artikler
Nye artikkelserier
Du leser nå artikkelserien: Kalkulasjon

  Gå til neste / forrige artikkel i artikkelserien: << Konkurrentbasert prissettingSelvkost og selvkostmetoden >>
    Andre artikler i serien er: 
  • Priskalkulasjon : Hvordan kalkulere prisen?
  • Markedsorientert prissetting
  • Konkurrentbasert prissetting
  • Kostnadsorientert prissetting
  • Selvkost og selvkostmetoden
  • Divisjonskalkulasjon etter selvkostprinsippet
  • Ekvivalenskalkulasjon
  • Bidragsmetoden
  • Kostnadoptimal produksjonsmengde
  • Vinningsoptimal mengde (vinningsoptimum)
  • Target Return Prising (Målretur prising)
  • Kalkulasjon i handelsbedrifter
  • Kalkulasjon i servicebedrifter
  • Aktivitetsbasert kalkulasjon (ABC-kalkulasjon)
  • Tidsdreven aktivitetsbasert kalkulasjon (TDABC)
  • Etikkorientert prissetting
  • Du leser nå artikkelserien: Pris

      Gå til neste / forrige artikkel i artikkelserien: << Markedsorientert prissettingKonkurrentbasert prissetting >>
        Andre artikler i serien er: 
  • Pris (konkurransevirkemiddel)
  • Interne faktorer som påvirker prispolitikken
  • Eksterne faktorer som påvirker prispolitikken til bedriften
  • Pristyper
  • Markedslikevekt (markedskrysset)
  • Etterspørselskurven
  • Tilbudskurven
  • Skift i tilbud og etterspørsel
  • Priselastisitet
  • Inntektselasitisitet
  • Mål for prispolitikken
  • Prisstrategi og prispolitikk
  • Prisnivå og prisprofil
  • Markedsform (markedsstruktur)
  • Fullkommen konkurranse
  • Monopol
  • Duopol
  • Oligopol
  • Monopolistisk konkurranse
  • Prisstrategi i ulike stadier av produktets livssyklus
  • Krysspriselastisitet
  • Prisdifferensiering
  • Produktmiks og bundling prising
  • Tidlig kjøp prising
  • Rabatt og rabattpolitikk
  • Priskalkulasjon : Hvordan kalkulere prisen?
  • Markedsorientert prissetting
  • Kostnadsorientert prissetting
  • Konkurrentbasert prissetting
  • Etikkorientert prissetting
  • Prisregulering
  • Psykologisk prissetting