Finanspolitikk går ut på å bruke offentlige inntekter og utgifter for å påvirke landets økonomiske utvikling.
For å kunne avgjøre om hva som er en effektiv finanspolitikk for landet, trenger man derfor en fullstendig og pålitelig oversikt over de offentlige inntektene og utgiftene.
Siden finanspolitikken tar for seg bruk av offentlige inntekter og utgifter, utføres den hoved-sakelig gjennom statsbudsjettet. trygdesystemet, fylkeskommunale- og kommunale planer og budsjetter.
Når man f.eks. skal avgjøre hvor ekspansivt eller stramt regjeringens forslag til statsbudsjett er, er det vanlig å se på fire indikatorer for å avgjøre dette:
- Den offentlige budsjettbalansen
- Størrelsen på statlig kjøp av varer og tjenester
- Størrelsen på statlige realinvesteringer.
- Tilførselen av likviditet
Den offentlige budsjettbalansen
Da statens inntekter hovedsakelig er skatter og avgifter (T), må disse inntektene dekke alle offentlige utgifter og investeringer (G). Det betyr at vi får et budsjettunderskudd hvis G > T.
Offentlige inntekter (T)
– Offentlige utgifter (G)
= Offentlig budsjettbalanse
Er det et underskudd på statsbudsjettet indikerer dette at myndighetene har ført en ekspansiv finanspolitikk, mens et overskudd indikerer at det har vært ført en stram eller kontraktiv politikk.
Et underskudd på statsbudsjettet betyr normalt at publikum tilføres likviditet (penger). Denne økte likviditeten hos publikum virker inn på penge- og kredittmarkedene. Hvordan dette virker inn, avhenger hvordan staten velger å finansiere underskuddet. I teorien kan staten dekke et underskudd i sin finanspolitikk på fire måter:
· Staten kan «trykke penger»
· Staten kan låne i den private sektor
· Staten kan selge statseiendom
· Staten kan låne penger i utlandet
