Valget av pengepolitisk regime innebærer viktige konsekvenser for pengepolitikken, og for økonomien som helhet. Både fast og flytende valutakurs innebærer fordeler og ulemper.
Fast valutakurs er fordelaktig for internasjonal handel med de land som valutakursen er fast i forhold til.
Dersom Norge f.eks. skulle ha fast valutakurs i forhold til euro, ville dette vært gunstig for handel med euro-landene, og andre land som har stabil kurs i forhold til euro. Derimot kunne det innebære større svingninger i verdien av kroner i forhold til dollar enn det vi nå har.
Ulempene ved svingninger i valutakursen blir begrenset ved at det finnes en rekke valutasikringsinstrumenter som gjør at eksportører og importører kan begrense risikoen for tap knyttet til valutakurssvinginger. Som nevnt over kan f.eks. en importør som vet at han har utgifter i euro om 6 måneder, avtale kursen på euro-beløpet allerede i dag (kjøp på termin), og dermed unngå kursrisiko. Men slike instrumenter er veldig begrenset for perioder utover et år, og vil derfor i liten grad være til hjelp for mer langvarige kursfluktuasjoner.
I en verden med få restriksjoner på kapitalbevegelser over landegrensene, slik det er nå, innebærer fast valutakurs at sentralbanken ikke kan styre innenlandsk rentenivå. Dersom Norge f.eks. skulle ha fast valutakurs mot euro, måtte rentenivået i Norge være likt rentenivået i euro-landene. Dersom Norges Bank i en slik situasjon hadde forsøkt å holde et høyere rentenivå i Norge, ville finansielle investorer lånt store beløp til lav rente i et euro-land, og plassert beløpet til høy rente i Norge. Denne kapitalstrømmen ville blitt så sterk at den ville tvunget rentenivået i Norge ned mot rentenivået i euro-landene.
Ved et fastkurs-regime er det derfor viktig at en har knyttet seg opp til en valuta som innebærer et rentenivå som er egnet for ens eget land. Ut fra dette kriteriet vil euro-tilknytning være egnet for Norge dersom Norge har samme konjunkturutvikling som euro-landene, fordi i så fall vil rentenivået i euro-landene også være egnet for Norge. Dersom det er høykonjunktur i euro-landene, vil Den europeiske sentralbanken sette en høy rente, og med fast valutakurs vil rentenivået i Norge også bli høyt. Det høye rentenivået vil være egnet for Norge dersom vi også er i en høykonjunktur. Noen økonomer argumenterer med at euro-renten vil være uegnet i Norge, fordi Norge er en oljeavhengig økonomi, og fordi konjunkturutviklingen i Norge de siste 20 årene har vært nokså forskjellig fra konjunkturutviklingen ellers i Europa. Andre økonomer mener at norsk økonomi blir såpass sterkt påvirket av utviklingen Europa, og av felles påvirkning fra verden ellers, at en må forvente betydelig samsvar i konjunkturutviklingen mellom Norge og euro-landene.
Som nevnt kan medlemskap i en valutaunion også sees som en type fastkurs-regime. Alle euro-landene har det samme nominelle rentenivået, som bygger på det den styringsrenten som Den europeiske sentralbanken setter. Dette betyr at pengepolitikken ikke kan brukes til å motvirke forskjeller i konjunkturutvikling i de ulike landene. På 2000-tallet har for eksempel Irland og Spania hatt sterkere konjunkturer enn for eksempel Tyskland, og dermed ville det isolert sett vært ønskelig med høyere rentenivå i Irland og Spania enn i Tyskland – høy rente for å dempe høykonjunkturen i de to første landene, og lav rente for å stimulere økonomien i Tyskland. Dette er imidlertid ikke mulig i en valutaunion.
Problemet blir forsterket ved den såkalte ”Walters-effekten” (som har fått navn etter den engelske økonomen Sir Alan Walters). Under en høykonjunktur vil vanligvis lav arbeidsledighet bidra til økt lønns- og prisvekst. Høyere prisvekst innebærer at realrenten (dvs. inflasjonen minus prisveksten) blir lavere, slik at det blir billigere å låne. Dette vil igjen bidra til økt konsum og investering, dvs. økt samlet etterspørsel, som vil forsterke høykonjunkturen. Motsatt blir det i et land med lavkonjunktur: Høy arbeidsledighet bidrar til lavere lønns- og prisvekst, slik at realrenten øker. Dette fører til lavere konsum og investering, dvs. redusert etterspørsel, slik at lavkonjunkturen forsterkes. Dette er dermed en viktig mulig årsak til ustabilitet i en valutaunion. Derfor er det viktig i en valutaunion at finanspolitikken brukes til å stabilisere konjunkturutviklingen: i en høykonjunktur må det strammes inn for å dempe høykonjunkturen, mot at en kan ha en mer ekspansiv finanspolitikk i lavkonjunkturer.
Flytende valutakurs innebærer en fordel ved at sentralbanken kan sette den innenlandske renten til et nivå som er gunstig for økonomien, dvs at renten kan brukes til å styre konjunkturutviklingen. Det vanligste er å ha et inflasjonsmål for pengepolitikken, slik at renten settes for å nå inflasjonsmålet. Men siden valutakursen bestemmes i valutamarkedet, kan ikke sentralbanken sikre noe bestemt nivå på valutakursen.
Som nevnt over innebærer svingninger i valutakursen en ulempe for internasjonal handel ved at det gir usikkerhet om relative priser. Særlig kan medlemskap i en valutaunion være fordelaktig for handel innad i unionen, fordi alle aktørene vet at det ikke kan være noen valutasvingninger. Forskning tyder også på at euro-samarbeidet har bidratt til økt handel mellom landene i euro-området, noe som trolig vil være til fordel for landene som deltar.
Svingninger i valutakursen kan imidlertid også innebære fordeler. Dersom f.eks. oljeprisen skulle falle kraftig, og bli liggende på et lavere nivå, ville det være gunstig for Norge om kronen svekket seg, slik at det ville bli lettere for andre deler av norsk næringsliv å hevde seg i konkurranse mot utenlandske aktører. Ved flytende valutakurs er det trolig det som ville skje. Valutakursen kan dermed fungere som en buffer dersom en økonomi blir utsatt for sjokk. Men det er også grunn til å tro at valutakursen også kan svinge av andre årsaker, og dermed kunne bidra til økte ubalanser i økonomien. F.eks. har land som Japan og Sveits i perioder slitt med en meget sterk valuta som har hemmet eksporten i landene.
Ved valg av valutakurs-regime står en derfor overfor det som økonomene Obstfeld og Taylor omtaler som ”the open-economy trilemma”. Et land kan ønske at tre forhold er oppfylt, nemlig frie kapitalbevegelser, fast valutakurs og kontroll på innenlandsk rentenivå, men det er bare mulig å oppnå to av disse samtidig. Dersom internasjonale kapitalbevegelser er tilnærmet frie, må landet velge mellom fast valutakurs eller kontroll på innenlandsk rentenivå.
Kilder:
- Forelesningsnotat nr 9, desember 2010, Steinar Holden
- Sander, Kjetil – Kompendium i Samfunnsøkonomi (NMH), 1996
