Internprisingsmetoder

OECD deler grovt sett internprisingsmetodene inn i to hovedgrupper: tradisjonelle transaksjonsmetoder fortjenestebaserte metoder Tradisjonelle transaksjonsmetoder Ifølge OECDs retningslinjer bør multinasjonale konsern fortrinnsvis benytte de tradisjonelle transaksjonsmetodene når internprisen skal settes (Liland og Nordbø 2002). De tradisjonelle transaksjonsmetodene bygger på sammenlignbare transaksjoner med uavhengige foretak og er derfor ”de mest direkte midler for å fastsette hvorvidt betingelser i forretningsmessige og finansielle relasjoner mellom nærstående foretak er i henhold til armlengdeprinsippet” (OECD 2001b, punkt 2.49, s II-17). De tradisjonelle transaksjonsmetodene inkluderer: Sammenlignbar ukontrollert pris - metoden (SUP-metoden) Videresalgsprismetoden Kost-pluss-metoden Sammenlignbar ukontrollert pris- metoden (SUP-metoden) SUP-metoden legger markedsprisen for samme eller tilsvarende vare eller tjeneste til grunn for internprisingen ved å sammenligne med ”prisen på overførte eiendeler eller tjenester i en sammenlignbar ukontrollert transaksjon under sammenlignbare omstendigheter” (OECD 2001b, punkt 2.6, s. II-2). I følge OECDs retningslinjer for internprising er SUP-metoden den foretrukne metoden i tilfeller hvor sammenlignbare ukontrollerte transaksjoner finnes (OECD 2001b). Når en skal vurdere SUP-metodens anvendelighet må man derfor se på transaksjonenes sammenlignbarhet. Det må da ikke foreligge forskjeller i transaksjonene som kan påvirke prisen i det åpne markedet og som ikke kan korrigeres for med rimelig presise justeringer. Ved SUP-metoden er det prisen i transaksjonene som ligger til grunn for internprisingen, og de relevante faktorene er derfor de som kan påvirke prisen. Nesten alle de nevnte faktorene kan ha betydning for prisen i større eller mindre grad. SUP-metoden krever derfor en høy grad av sammenlignbarhet (Bjerke 1997). Sammenlignbare transaksjoner kan være leveranser av standardvarer i internasjonal handel, eller tilfeller der den aktuelle tjenesten eller varen selges til både uavhengige og tilknyttede foretak (Hansen og Svendsen 1996). Bjerke (1997) skiller her mellom intern sammenligning og ekstern sammenligning. Intern sammenligning er tilfeller hvor en ”sammenligner med transaksjoner som det samme selskapet, hvis transaksjon er til vurdering, har med uavhengige parter” og ekstern sammenligning er tilfeller hvor en ”sammenligner den tilknyttede transaksjonen med en eller flere transaksjoner som er foretatt mellom uavhengige parter” (Bjerke 1997, s. 225). Man finner derfor først interne eller eksterne sammenligningsgrunnlag. Deretter må en vurdere faktorer som er forskjellige og hvilken betydning disse faktorene kan ha. Ved betydningsfulle forskjeller bør det så langt som mulig foretas pålitelige justeringer. Ved problemer og usikkerhet tilknyttet justeringene, kan det være aktuelt å kombinere SUPmetoden med andre internprisingsmetoder eller å kun anvende andre metoder (Bjerke 1997). Videresalgsprismetoden Ved leveranser til datterselskap som i hovedsak står for videresalg av en vare eller tjeneste, vil videresalgsprismetoden være godt egnet. Har tar vi utgangspunkt i videresalgsprisen, og trekker deretter fra antatt avanse, her kalt videresalgsprismargin. Poenget er at datterselskapet skal ha en avanse til å dekke sine salgskostnader, slik en uavhengig salgsrepresentant for selskapet ville ha hatt (Hansen og Svendsen 1996). Videresalgsprismarginen må derfor ta hensyn til videreforhandlers salgsog øvrige driftskostnader samt et passende overskudd. Overskuddet baseres på videreforhandlers funksjoner, inkludert aktiva og risiko. De to viktigste vurderingene ved bruk av videresalgsprismetoden er fastsettelse av videresalgspris og hva som er rimelig videresalgsprismargin. Videresalgsprisen er prisen som kreves i den første transaksjonen som gjøres med en uavhengig part (Bjerke 1997). Videresalgsprismarginen kan fastsettes ved å se på den videresalgsprismargin videreforhandler har i sammenlignbare ukontrollerte transaksjoner eller den videresalgsprismargin et uavhengig foretak har i sammenlignbare ukontrollerte transaksjoner. Sammenlignbarhet vil ved bruk at videresalgsprismetoden innebære at det ikke er forskjeller mellom de sammenlignede foretakene eller transaksjonene som i vesentlig grad kan påvirke videresalgsprismarginen i det åpne marked, eller at rimelige presise justeringer kan gjøres for å eliminere forskjellene (OECD 2001b). Ved vurdering av hva som er rimelig å inkludere i videresalgsprismarginen nevner Hansen og Svendsen (1996) servicekostnader, garantikostnader, markedsføringskostnader (inkludert reklamekostnader) og kredittkostnader. Ved vurdering av transaksjonenes sammenlignbarhet vil andre faktorer være av betydning enn ved SUP-metoden, siden en her sammenligner faktorer som kan påvirke videresalgsprismarginen heller enn prisen på produktet. Produktforskjeller trenger ikke lengre å ha samme betydning da produkter og tjenester kan kreve at de samme funksjonene utføres selv om produktene er ulike. Eksempel på dette kan være distribusjon av brødristere og miksere, hvor funksjonene og aktivitetene distributøren utfører kan være de samme, selv om produktene er ulike. Transaksjonene kan dermed være sammenlignbare med videresalgsprismetoden, men ikke med SUP-metoden (OECD 2001b). Videresalgsprismetoden vil dermed være mer anvendelig i situasjoner hvor videreselger ikke gjør store endringer ved produktet eller tjenesten. Siden videresalgsprismetoden i stor grad er knyttet til de funksjoner videreselger har, vil det være vanskeligere å finne sammenlignbare uavhengige transaksjoner jo flere og mer komplekse funksjonene og oppgavene er. Faktorer som kan spille inn på videresalgsprismarginen kan være partenes funksjoner, kontraktsvilkårene mellom partene, ledd i verdikjeden, produktegenskaper (om så i mindre grad enn ved SUP-metoden), partenes kostnadsstruktur og aktiva, tidspunkt for videresalg, konkurransesituasjonen i markedet og partenes rettigheter og avtaler. Disse faktorene vil derfor være viktig å se på i en vurdering av sammenlignbarhet (Bjerke 1997). Kost-pluss-metoden Internprisen ved bruk av kost-pluss-metoden vil si at vi ser på de kostnadene leverandøren av varen eller tjenesten pådrar seg i en kontrollert transaksjon for varer levert eller tjenester ytet til en nærstående kjøper. Disse kostnadene blir tillagt et påslag for å komme frem til en armlengdepris for den kontrollerte transaksjonen (OECD 2001b). Det er to hovedproblemer ved bruk av kost-pluss-metoden: Fastsettelse av selskapets kostnader med produktet Fastsettelse av kost-pluss-påslag i henhold til armlengdeprinsippet Fastsettelse av kostnader byr ofte på vanskeligheter. Foretak har utviklet flere kostnadsbaserte metoder for internprising. Det ene ytterpunktet er hvor foretaket lar den selgende enheten kalkulere en internpris til selvkost og i tillegg legger på et fortjenestepåslag. Det andre ytterpunktet er hvor en kun inkluderer de kortsiktige variable kostnadene som følger ved å produsere en ekstra enhet av produktet (Cooper og Kaplan 1999). Korrekt fastsettelse av kostnader er viktig både fordi kostnadene selv utgjør den ene delen av internprisen, og fordi den påvirker påslaget da dette som regel regnes i prosent av kostnadene. OECD (2001b) deler foretakets kostnader og utgifter inn i tre kategorier: Direkte kostnader ved å produsere produktet/tjenesten. Direkte kostnader defineres her som kostnader som pådras spesifikt ved produksjon av en vare eller ytelse av en tjeneste. For eksempel råvarekostnad. Indirekte produksjonskostnader. Disse er nært knyttet til produksjonsprosessen, men kan være felles for flere produkter eller tjenester. For eksempel kostnader ved reparasjonsavdeling. Driftskostnader for foretaket som helhet. For eksempel administrasjonskostnader. Det er stor forskjell landene imellom for hva som regnes med i kostnadsbasen for beregning av påslaget. Man må derfor være oppmerksom både på hvordan foretakene som sammenlignes bokfører kostnader, hvordan faste kostnader fordeles og hvilke av kategoriene som medregnes i påslaget. Det kan ikke gis en generell regel for fastsettelse av kostnader som gjelder i alle tilfeller, men kostnadene bør fastsettes ved bruk av samme metode i både de kontrollerte og ukontrollerte transaksjonene og over tid (OECD 2001b). Kost-pluss-påslaget bør fastsettes i henhold til det kost-pluss-påslaget samme leverandør oppnår i sammenlignbare ukontrollerte transaksjoner eller det kost-pluss-påslaget et uavhengig foretak ville oppnådd i en sammenlignbar ukontrollert transaksjon. Transaksjonene er sammenlignbare i henhold til kost-pluss-metoden hvis det ikke finnes forskjeller som ville påvirket kost-pluss-påslaget i det åpne markedet, eller hvis disse forskjellene kan korrigeres for ved rimelig presise justeringer (OECD 2001b). Ved sammenligning av kontrollerte og ukontrollerte transaksjoner og foretak vil de samme faktorer som ved videresalgsprismetoden være relevante, da begge metodene bygger på et fortjenestepåslag. Forskjeller i risiko vil for eksempel normalt påvirke fortjenesten, da økt risiko kompenseres for med økt forventet avkastning i det åpne markedet. Det er viktig å merke seg at ikke alle forskjeller i kostnader og kostnadsnivå skal justeres for. Ved ulike kostnader knyttet til funksjoner og tilleggsfunksjoner, kostnadsstruktur, markedsstrategier og lignende, vil det være påkrevd med justeringer. Hvis forskjellene derimot skyldes ulik effektivitet mellom foretakene, skal man ikke foreta justeringer. Dette ville ført til lav fortjeneste i foretak som sammenlignes med ineffektive foretak, og for høy fortjeneste ved sammenligning med effektive foretak (Bjerke 1997). Ifølge OECD (2001b) vil en kost-pluss-metode være mest anvendelig ”i tilfeller der halvfabrikata selges mellom nærstående parter, der nærstående parter har inngått avtaler om felles fasiliteter eller om langsiktige kjøps- og leveringsordninger, eller der den kontrollerte transaksjonen gjelder tjenesteytelse” (OECD 2001b, punkt 2.32, s II-11). Fortjenestebaserte metoder Det finnes allikevel tilfeller der en ikke kan basere internprisen på de tradisjonelle transaksjonsmetodene. Dette skyldes ofte deres høye krav til sammenlignbarhet, kombinert med mangel på data eller for dårlig kvalitet på de data som finnes. I disse tilfellene kan fortjenestebaserte metoder anvendes. De fortjenestebaserte metodene kan benyttes alene eller i kombinasjon med de tradisjonelle transaksjonsmetodene. Det er her to metoder som er anerkjent av OECD (2001a): Overskuddsdelingsmetoden Transaksjonsbasert nettomargin-metoden Dette er altså metoder som baserer seg på overskuddene fra bestemte transaksjoner mellom nærstående foretak. Hovedforskjellen mellom fortjenestebaserte metoder og videresalgsprismetoden og kost-pluss-metoden blir dermed at førstnevnte er nettometoder, mens de sistnevnte er bruttometoder. Fortjenestebaserte metoder bygger på nettofortjenesten, det vil si det selskapet sitter igjen med etter at alle kostnadene er trukket fra. Videresalgsprismetoden og kost-pluss-metoden er bruttometoder. Disse metodene baseres altså på bruttofortjenesten. For å finne bruttofortjenesten trekkes direkte og indirekte produksjonskostnadene fra inntektene. Driftskostnadene for foretaket som helhet trekkes derimot ikke fra (Bjerke 1997). Metodene skal kun benyttes på en måte som er i tråd med armlengdeprinsippet. Dette krever at overskuddet fra transaksjonen sammenlignes med overskudd fra sammenlignbare transaksjoner mellom uavhengige foretak. ”I praksis bruker foretak sjelden eller aldri en transaksjonsoverskuddsmetode for å fastsette priser. Like fullt kan overskudd fra en kontrollert transaksjon være en relevant indikator for hvorvidt transaksjonen var påvirket av betingelser som avviker fra de som ville vært avtalt mellom uavhengige foretak under ellers sammenlignbare transaksjoner” (OECD 2001b, punkt 3.2, s. III-1). De eneste fortjenestebaserte metodene som ifølge OECD (2001b) oppfyller armlengdeprinsippet er de som samsvarer med overskuddsdelingsmetoden eller den transaksjonsbaserte nettomargin-metoden. Overskuddsdelingsmetoden Overskuddsdelingsmetoden ønsker å fjerne effekten spesielle avtaler i en kontrollert transaksjon mellom nærstående foretak har på overskuddet. Dette gjøres ved å sammenligne overskuddsfordelingen uavhengige foretak ville oppnådd i en sammenlignbar ukontrollert transaksjon. ”Fortjenestefordelingsmetoden vurderer om de tilknyttede partene har handlet på armlengdevilkår ved å vurdere om fordelingen av fortjenesten på den tilknyttede transaksjonen er rimelig i forhold til partenes bidrag i transaksjonen… Fordelingen skal i størst mulig grad være i overensstemmelse med hvordan uavhengige parter fordeler fortjenesten i sammenlignbare tilfelle” (Bjerke 1997, s. 271). Overskuddsdelingen bør i følge OECD (2001b) baseres på funksjonsanalysen, det vil si faktorer som partenes funksjoner og oppgaver, risikofordeling og partenes benyttede eiendeler. Overskuddsdelingsmetoden er altså en todelt prosess. Først finner en det samlede overskuddet fra transaksjonen. Deretter fordeles dette overskuddet mellom de nærstående foretakene. Overskuddet som skal deles skal som regel baseres på hver enkelt transaksjon, selv om det til tider kan være muligheter for å se flere transaksjoner i forbindelse med hverandre. Dette gjelder spesielt i tilfeller der transaksjonene påvirker hverandre eller er vanskelig å atskille (Bjerke 1997). Som regel legges driftsoverskuddet til grunn for overskuddsdelingen. Dette sikrer konsistens i fordelingen av både inntekter og kostnader til de nærstående foretak. Det er allikevel tilfeller hvor det vil være hensiktsmessig å fordele konsernets bruttoinntekt mellom de nærstående foretakene og deretter trekke fra de kostnadene som kan tilegnes hvert foretak. Det er her viktig at de kostnadene som tilegnes hvert foretak sees i sammenheng med foretakets aktiviteter og risiko (OECD 2001b). Det overordnede målet er altså å fordele overskuddet som om de nærstående foretakene var uavhengige parter. Det er her ulike måter å estimere en passende fordeling, hvorav to måter diskuteres i OECDs retningslinjer for internprising (2001b); bidragsanalyse og residualanalyse. Det er viktig å merke seg at disse metodene i følge OECD (2001b) verken er uttømmende eller gjensidig utelukkende. Bidragsanalyse Ved bruk av bidragsanalysen vil overskuddet deles i forhold til den relative verdien på partenes bidrag. Eventuelt kan det suppleres med markedsdata for å finne hvordan uavhengige foretak ville ha fordelt overskuddet under lignende omstendigheter, i den grad denne informasjonen er tilgjengelig (Bjerke 1997). Den relative verdien av partenes bidrag til den kontrollerte transaksjonen avhenger ofte av faktorer og omstendigheter knyttet til hver enkelt transaksjon. Dette medfører ofte vanskeligheter og usikkerhet knyttet til fastsettelse av fordelingen. OECD (2001b) foreslår her å tildele partene en prosentsats basert på en sammenligning av karakteren og omfanget av den enkelte parts relative bidrag, samt eksterne markedsdata. Av ulike typer bidrag nevnes her tjenesteytelse, pådratte utviklingskostnader og investert kapital. Residualanalysen Residualanalysen fordeler overskuddet i to ledd. Først tildeles hver part en grunnavkastning basert på markedsavkastningen som uavhengige foretak ville oppnådd ved sammenlignbare transaksjoner. Denne tildelingen baseres altså på partenes ordinære bidrag, så som varer, tjenester og vanlige immaterielle eiendeler som også generelt finnes hos uavhengige parter. Så langt bygger fordelingen på de tradisjonelle transaksjonsmetodene. Det er i først i andre ledd overskuddsdelingsmetoden trer i kraft. Dette er tilfellet når det etter fordelingen av overskuddet basert på markedsavkastningen fremdeles er overskudd igjen, eller en eventuelt har oppnådd et underskudd (Bjerke 1997). Det gjenstående overskuddet eller underskuddet blir fordelt i det andre leddet. Dette gjøres på bakgrunn av en analyse av ”fakta og omstendigheter som kan indikere hvordan denne residual ville vært fordelt mellom uavhengige foretak” (OECD 2001b, punkt 3.19, s. III-7). Det finnes flere styrker ved overskuddsmetoden. For det første kan den benyttes der sammenlignbare transaksjoner mellom uavhengige foretak ikke finnes, da den baserer seg på fordelingen av funksjoner mellom foretakene selv heller enn på nært sammenlignbare transaksjoner. For det andre vurderes begge partene i transaksjonen, noe som reduserer sannsynligheten for at en av partene blir sittende igjen med et ekstremt og usannsynlig overskuddsanslag. Dette medfører også at en kan oppnå en tilfredsstillende fordeling av overskudd fra stordriftsfordeler og lignende (OECD 2001b). På den annen side medfører overskuddsmetoden en rekke svakheter. En svakhet er at markedsdataene som ligger til grunn for verdivurderingen av foretakenes bidrag vil være mindre tilknyttet den gjeldende transaksjonen enn ved bruk av andre metoder. Den gir dermed større rom for subjektive vurderinger. En annen viktig svakhet er problemene rundt å anvende metoden. Dette kan være vanskeligheter med innhenting av informasjon fra utenlandske konsernenheter, måling av samlede kostnader og inntekter, identifisering av relevante driftskostnader og fordeling av kostnader. Transaksjonsbasert nettomargin-metoden Transaksjonsbasert nettomargin-metoden fungerer på en måte som ligner kost-plussmetoden og videresalgsprismetoden da den ”gransker netto overskuddsmargin i forhold til egnet grunnlag (f.eks. kostnader, salg, aktiva) som en skattyter sitter igjen med fra en kontrollert transaksjon” (OECD 2001b, punkt 3.26, s. III-9). Nettomarginen er altså fastsatt ved å se på nettofortjenesten i forhold til, eller i prosent av, et objektivt tall. Nettofortjenesten er det foretaket sitter igjen med etter at alle kostnadene er dekket. Nettomarginen fra den kontrollerte transaksjonen bør ideelt sett fastsettes i tråd med den nettomarginen samme skatteyter oppnår i sammenlignbare ukontrollerte transaksjoner. Dersom dette ikke er mulig kan den nettomarginen uavhengige foretak ville oppnådd i sammenlignbare transaksjoner ses på som veiledende (OECD 2001b). En styrke ved transaksjonsbasert nettomargin-metoden er at den er mindre sensitiv i forhold til transaksjonsforskjeller og visse funksjonelle forskjeller. Transaksjonsbasert nettomarginmetode er derimot mer sensitiv i forhold til mange andre faktorer, og en mer detaljert analyse av sammenlignbarhet vil være nødvendig. Det vil også være større vanskeligheter knyttet til å fastsette passende justeringer ved vesentlige forskjeller. En styrke er at en kun trenger å se på hvilke funksjoner som utføres av ett av de nærstående foretakene, og hvilke forpliktelser dette pådrar seg. Denne ensidigheten kan på den annen side føre til at en konsernenhet i konsernet tillegges en nettomargin som gir andre konsernenhetene et urealistisk høyt eller lavt overskuddsnivå. En ensidig analyse tar heller ikke hensyn til konsernets totallønnsomhet fra den kontrollerte transaksjonen (OECD 2001b). Til tross for mange svakheter kan transaksjonsbasert nettomargin-metoden være en praktisk løsning på ellers uløselige internprisingsproblemer. Dette forutsetter at den anvendes fornuftig, at en grundig sammenlignbarhetsanalyse utføres, at justeringer foretas ved forskjeller i relevante faktorer og at nettomarginene måles konsistent mellom det nærstående og det uavhengige foretaket. ”Transaksjonsbasert nettomargin-metoden bør ikke benyttes med mindre nettomarginer fastsettes på grunnlag av den samme skattyters ukontrollerte transaksjoner gjennomført under sammenlignbare omstendigheter eller, dersom de sammenlignbare ukontrollerte transaksjonene gjennomføres av et uavhengig foretak, de forskjellene mellom de nærstående foretak og de uavhengige foretak som har vesentlig betydning for de benyttede nettomarginene, tas tilstrekkelig hensyn til” (OECD 2001b, punkt 3.39, s. III14). Kilder: Bjerke, Joachim M (1997): Internprissetting. Tano Aschehoug Cooper, Robin og Robert S. Kaplan (1999): The Design of Cost Management Systems. Text and Cases. 2. edt. Prentice-Hall, Inc., New Jersey Hansen, Terje og Bjørn Svendsen (1996): Økonomisk styring av foretak. Cappelen Akademisk Forlag as, Oslo OECD (2001a): Transfer Pricing Guidelines for Multinational Enterprises and Tax Administrations. OECD, Paris OECD (2001b): Transfer Pricing Guidelines for Multinational Enterprises and Tax Administrations. Finansdepartementets oversettelse.

Cookie	Duration	Description
nsid	session	This cookie is set by the provider PayPal to enable the PayPal payment service in the website.
tsrce	3 days	PayPal sets this cookie to enable the PayPal payment service in the website.
x-pp-s	session	PayPal sets this cookie to process payments on the site.

Cookie	Duration	Description
d	3 months	Quantserve sets this cookie to anonymously track information on how visitors use the website.
l7_az	30 minutes	This cookie is necessary for the PayPal login-function on the website.
swpm_session	session	This cookie is set by the Simple WordPress Membership Plugin. This cookie is used for membership login session and to provide access to the protected content on the website.This cookie keeps the login records so user don't want to authorise each time while moving to next page.
_gat	1 minute	This cookie is installed by Google Universal Analytics to restrain request rate and thus limit the collection of data on high traffic sites.

Cookie	Duration	Description
_ga	2 years	The _ga cookie, installed by Google Analytics, calculates visitor, session and campaign data and also keeps track of site usage for the site's analytics report. The cookie stores information anonymously and assigns a randomly generated number to recognize unique visitors.
_gid	1 day	Installed by Google Analytics, _gid cookie stores information on how visitors use a website, while also creating an analytics report of the website's performance. Some of the data that are collected include the number of visitors, their source, and the pages they visit anonymously.
__gads	1 year 24 days	The __gads cookie, set by Google, is stored under DoubleClick domain and tracks the number of times users see an advert, measures the success of the campaign and calculates its revenue. This cookie can only be read from the domain they are set on and will not track any data while browsing through other sites.

Cookie	Duration	Description
anj	3 months	AppNexus sets the anj cookie that contains data stating whether a cookie ID is synced with partners.
c	20 years	This cookie is set by Rubicon Project to control synchronization of user identification and exchange of user data between various ad services.
CMID	1 year	Casale Media sets this cookie to collect information on user behavior, for targeted advertising.
CMPRO	3 months	CMPRO cookie is set by CasaleMedia for anonymous user tracking, and for targeted advertising.
CMPS	3 months	CMPS cookie is set by CasaleMedia for anonymous user tracking based on user's website visits, for displaying targeted ads.
IDE	1 year 24 days	Google DoubleClick IDE cookies are used to store information about how the user uses the website to present them with relevant ads and according to the user profile.
mc	1 year 1 month	Quantserve sets the mc cookie to anonymously track user behaviour on the website.
test_cookie	15 minutes	The test_cookie is set by doubleclick.net and is used to determine if the user's browser supports cookies.
uuid	3 months	MediaMath sets this cookie to avoid the same ads from being shown repeatedly and for relevant advertising.
uuid2	3 months	The uuid2 cookie is set by AppNexus and records information that helps in differentiating between devices and browsers. This information is used to pick out ads delivered by the platform and assess the ad performance and its attribute payment.

Cookie	Duration	Description
CMTS	3 months	No description
cocat1	session	No description
cscat1	session	No description
KHcl0EuY7AKSMgfvHl7J5E7hPtK	20 years	No description available.
LANG	9 hours	No description
sc_f	5 years	No description available.