Flytt ditt nettsted til våre Lightspeed webhotell, med cPanel, og
få 3-6 ganger raskere nettsider enn i dag. Pris: fra kr. 119/pr. år.

    Denne artikkelen er del 10 av 23 artikler om Forvaltninglære

Domstolenes primære oppgave er å opprettholde ro og orden i samfunnet. Dette gjør de ved å løse de rettstvistene som oppstår i samfunnslivet. De har en eksklusiv rett til å avgjør hva som er rett og galt, samtidig som de har enerett på å ilegge folk fengselsstraff. Av den grunn blir domstolene kalt for den «dømmende makt».

Det er imidlertid altfor naivt å tro at eksistensen av dette rettsvesen, er egentlige årsaken til at borgerne følger «samfunnets spilleregler». Ønsker man å få en bredere forståelse av domstolenes plass i samfunnet, må man relatere domstolenes posisjon til det sivile samfunnet. Dvs. et sted hvor normer og mening tas vare på og utvikles. En vanlig definisjon av begrepet, er å si at det sivile samfunnet er en beskrivelse av hvilke samfunnsnormene som gjelder i et samfunn eller i en økonomi.

Det sivile samfunn     = Samfunnets normer, moral og verdier

Årsaken til at vi har fått en teori om det sivile samfunnet, skyldes at man mener at samfunnet er konstituert ved de normer og regler som gjelder i samhandlingen mellom individene.  I følge teorien om det sivile samfunnet, er man avhengig av at både staten og markedet er forankret i dette sivile samfunnet for at et samfunn skal fungere.
Siden samfunnsmedlemmenes leveregler, normer og moral varierer fra kultur til kultur og fra land til land, vil det sivile samfunnet i Norge være ulikt det sivilsamfunnet i  Pakistan. De mekanismer og tiltak som fungerer i Norge, trenger derfor ikke å fungere i andre land.

For at et markedet skal fungere, er man avhengige av at aktørene oppfører seg moralsk anstendig og at de holder seg innenfor lovens ramme. For å danne seg et bilde av det sivile samfunnet, er det vanlig å dele det sivile samfunnet opp i to delsystemer som til sammen utgjør det totale normsystemet. Dvs. det sivile samfunnet. Disse to delsystemene er:

Det formaliserte normsystemet

Det formaliserte normsystemet vil si det rettsystemet som jeg allerede har beskrevet. Dvs. domstolen og forvaltningens håndhevning at rettsreglene og rettskildene.

Siden rett og rettferdighet ikke er en naturlig karakteregenskap hos mennesket, slik som f.eks. velvilje og menneskelighet er, trenger alle samfunn et slikt formalisert normsystem for å kunne fungere. Rett og rettferdighet kan kun skapes gjennom en konvensjon, hvor samfunnsmedlemmene erklærer at de vil rette seg etter bestemte regler. At folk frivillig velger å følge de lover og regler som det formaliserte normsystemet trekker opp, skyldes at enkeltindividene i samfunnet innser at det er i deres egen interesse å verne om felles interesser. Det er f.eks. i alles interesse at avtaler holdes, og at man ikke stjeler en annens eiendeler eller eiendom. Eller sagt på en annen måte: Når folk flest stort sett «adlyder» lovene, er det ikke fordi de er truet av represalier hvis de ikke gjør det, men fordi lovene er i overensstemmelse med deres internaliserte normer. Hvis samfunnsmedlemmene kun hadde fulgt lovene fordi de er redd for å bli straffet av domstolene, måtte vi nok hatt en ganske annen politistat enn det vi har, for å oppnå en rimelig grad av «lovlydighet».

Det er imidlertid viktig å være klar over at et system av regler og lover ikke er moralsk verdifull i seg selv, men en forutsetning som må være tilstede for at samfunnet skal fungere. Det er kun hensynet til samfunnets allmenne vel som gjør at vi betrakter rettferdighet som moralsk godt.


Det uformelle normsystemet (internalisert normsystem)

Det uformelle normsystemet er en viktig del av det sivile samfunnet, og omfatter de uskrevne «lover» og «regler» som vi følger fordi vi føler at de er moralsk riktig. Dette normsystemet fanger med andre ord opp de normer og regler som vi lærer oss fra fødselen av, og som ikke står nedfelt i noen lovtekst.  Til sammen utgjør disse to systemene det sivile samfunnet. Kun når disse to hovedelementene fungerer som et enhetlig normsystem får man et samfunn som «fungerer». Vi kan derfor slå fast at alle markeder må være forankret i det sivile samfunnet på en eller annen måte for at markedet skal fungere. Det samme må statens rolle være.

Det er vanlig å hevde at det formaliserte normsystemet har sitt utspring i det uformelle normsystemet (den internaliserte normsystem), men at systemet gjennom sin utvikling har etablert seg som uavhengig av moralen. Dette er for så vidt riktig, siden det formaliserte normsystemet kan generere sine egne normer som kan komme i konflikt med samfunnets uformelle normsystem. Det formaliserte normsystemet kan også generere normer som er adoptert fra det uformelle normsystemet. Det er imidlertid vanlig å anta at det uformelle normsystemet i langt større grad påvirker og bestemmer det formaliserte normsystemet enn omvendt.

Hva er moralsk riktig ?

Hva som er moralsk riktig er noe som har opptatt filosofer, økonomer og samfunnsforskere helt siden oldtiden. Siden forretningsmenn er profittmaksimerende og «grådige», har det vært en vanlig oppfatning siden Platon og Aristoteles tid at det er noe moralsk tvilsomt forbundet ved å være forretningsmann.

Skolastikerne, som hadde sin glansperiode fra 1200 til 1500 år e.Kr. var i likhet med de greske filosofene opptatt av de moralske sidene ved økonomien. De mente at det var en «dødssynd» å følge egeninteresser i markedet. Prisene og rentene man forlangte av kundene måtte i være rettferdige og moralske mente de. Dette var også Karl Marx enig i. Han mente forretningsmenn og kapitalistene utnyttet arbeiderne på det groveste, siden de puttet merverdien av deres arbeid i egen lomme.

For å illustrere hva som er moralsk riktig og hva som er umoralskt lagde han følgende illustrasjon:

Både Platon, Aristotles, skolastikerne og Marx mente at det var umoralsk og til skade for samfunnet å strebe etter å profittmaksimere kapitalen. Dvs. å investere kapitalen i den hensikt å få størst mulig utbytte av investeringen. Men selv om de alle mente at handelsvirksomhet var umoralsk, måtte de alle akseptere handelsvirksomhet som et nødvendig onde. Dette til tross for det moralske forfall det brakte med seg.

Det paradoksale er at disse moralsk tvilsomme handlingene synes å være gunstig for samfunnets utvikling. Den store klassiske økonomen Adam Smith og filosofen Immanuel Kant utviklet på slutten av 1700 – tallet hver sin teori som bekrefter dette. Disse teoriene kalles teoriene om:

«De dårlige handlingens gode konsekvenser»

Både Smith og Kant mente at det ville føre til gode konsekvenser for den alminnelige velferden i samfunnet å forfølge egeninteressen i markedet. Smith sa det omtrent slik:

«Ved å følge sine egne interesser fremmer individet normalt samfunnets interesser mer effektivt enn hvis det virkelig intenderer å fremme dem. Jeg kjenner ikke til mange gode resultater fra dem som forega å handle for det felles beste».

Noe om høres fornuftig ut, siden de fleste blir mer motiverte, mer effektive og tar større ansvar når de får utføre handlinger som gir dem en personlig behovstilfredsstillelse enn når de kun gjør noe som de blir bedt om å gjøre eller som de personlig ikke tjener noe på. Disse synspunktene blir bl.a. støttet av Maslows behovshiearki. Behovet for status og selvrealisering synes å være blant våre sterkeste drivkrefter i jakten på lykken.

Oppsummering:

Det gode samfunnet synes å være avhengig av de dårlige handlingene, og det ser ut til at det i praksis er vanskelig å forene marked og moral. Men hvis det virkelig er slik at det bare er de umoralske handlingene som fører til gode resultater for samfunnet , står vi ikke da ovenfor et virkelig fundamentalt moralsk problem? Denne problemstillingen blir ikke tatt opp her.

Hvordan forsvare markedet moralsk?

Det finnes to måter å forsvare markedet moralsk på:

1. Markedet kan forsvares ut fra et utilitaristisk og konsekvenstisk utgangspunkt. Dvs. at handlingene er moralske hvis konsekvensen er gunstige for samfunnet (konsekvensetikk). Det blir derfor meningløst å snakke om konsekvensene av umoralske handlinger.

2. Det er forskjell på egeninteresse og egoisme. En markedsoperasjon er i seg selv moralsk nøytral, og representerer en praktisk måte å samhandle med andre som har ulike interesser og i en verden der man har mangelfull kunnskap, og der hver enkelt vet best hva som gagner han eller henne på. Markedet er altså ingen alles kamp mot alle, men en måte å samhandle på – en sosial praksis.

Etter 1814 fikk Hauge – bevegelsen til Hans Nielsen Hauge en blomstringsperiode i Norge. Bevegelsen viktigste bidrag til moderniseringsprosessen i Norge var kanskje at de gjorde det moralsk legitimt å søke profitt i markedet. I «Hauge – perioden» kan det til og med synes som man står overfor det sjeldne historiske fenomen; at kjøpemannen var det moralske menneske fremfor noen. I Haugeperioden var det var ikke noen skam å være «økonomisk».

Normsystemenes sammenheng

Som tidligere nevnt vil samfunnets lover og dommernes håndhevning av lovene (det formelle normsystemet) i stor grad påvirker folks etiske og moralske normer over tid (det uformelle normsystemet). Røykeloven som setter et forbud mot å røyke på offentlige steder er ikke bare et forbud, men også et signal på i hvilken retning samfunnet ønsker at den moralske tenkningen skal gå. Først tvinges «røyknerne» til å ikke røyke på offentlige steder, deretter blir den neste generasjonen lært opp til å ikke røyke «offentlig». Etter hvert som disse «nye» samfunnsborgerne vokser opp, vil de utvikle en samfunnsnorm som sier at det er uetisk å røyke på offentlige steder. Røykeloven vil sammen med massiv informasjon fra myndighetene og andre interesseorganisasjoner over tid utvikle en forståelse blant flertallet av befolkningen at røyking kan plage og skade andre. Det vil derfor etter hvert utvikle seg  en aksept blant flertallet av befolkningen at man ikke bør røyke på offentlige steder eller andre steder som kan skade andre. På denne måten vil røykeloven etter hvert gå over fra å være en formalisert norm, til å bli en del av det uformelle normsystemet.

Av overnevnte grunn er det vanlig å si at det formaliserte normsystemet setter standarden for det sivile samfunnet. Men dette er ikke helt riktig. Dette fordi det formaliserte normsystemet som regel har sitt utspring i det uformelle systemet. I de aller fleste demokratiske land blir landets lover utformet av de folkevalgte, og lovforslagene går igjennom en rekke instanser og høringer før de blir vedtatt og satt ut i livet. De som deltar i denne prosessen vil legge sine personlige synspunkter, meninger og normer til grunn når de skal vurdere lovforslaget som blir fremmet. Den endelige loven som blir vedtatt, vil derfor i stor grad bygge på lovgivernes uformelle normsystem. Siden samfunnets lover og regler hovedsakelig blir utformet og vedtatt av de folkevalgte, i samarbeid med ulike interesseorganer, vil lovene i det formaliserte normsystemet som regel være et «speilbilde» av samfunnets uformelle normsystem. Noe som også er en forutsetning for at det formaliserte normsystemet skal fungere.  En lov som strider mot flertallets uformelle normsystem vil ikke fungere. Det tidligere forbudet mot produksjon og omsetning av alkohol i Norge er et godt eksempel på dette. Mens avholdsfolket jublet over alkoholforbudet, satte resten av befolkningen i gang med å produsere sin egen sprit illegalt. Den massive motstanden mot loven, gjorde at forbudet etter hvert ble opphevet. Dette hadde sannsynligvis ikke skjedd hvis lovforbudet hadde bygd på majoritetens syn.

Vi kan derfor slå fast at de to ulike normsystemene som til sammen utgjør det sivile samfunnet gjensidig vil påvirke hverandre. Hvilket system som vil være mest fremtredene vil være situasjonsbestemt, men som regel vil det formaliserte systemet ha sitt utspring i det uformelle.

De fleste samfunnsmedlemmene velger å følge de formaliserte normsystemet fordi:

  • Individet føler at dette er moralsk riktig. Loven stemmer overens med individets egne etiske og moralske referanserammer.
  • Individet følger er redd for å bli straffet. Loven stemmer ikke overens med individets egne etiske og moralske referanserammer, men følger loven fordi det er straffbart å ikke gjøre det.

Hvorfor trenger vi straff og når trenger vi det?

Hvis det er et misforhold mellom loven (det formaliserte normsystemet) og individenes egne standpunkt (det uformelle normsystemet), vil det utvikle seg en motstand mot loven. Skjer dette vil det kun være strafferammen og sjansene for å bli tatt som vil avgjøre om individene velger å følge loven eller ikke. Dette fordi individene ikke vil ha noen moralske betenkeligheter mot å utføre handlingen. Samfunnsindividene vil her kun holde seg innenfor lovens rammer i frykt for å bli straffet.

Hvis loven er i samsvar med flertallets etiske referanserammer, er det ikke nødvendig med et «ris bak speilet» eller andre straffereaksjoner. Folk vil følge lovene fordi det er moralsk riktig, og det er derfor ikke nødvendig med trusler om straff.

Som en oppsummering kan vi lage følgende modell:

Du leser nå artikkelserien: Forvaltninglære

  Gå til neste / forrige artikkel i artikkelserien: << Forvaltningens planleggingDomstoler >>
    Andre artikler i serien er: 
  • Forvaltning og forvaltningslære
  • Grunnloven og de tre statsmakter
  • Norges konstitusjonelle utvikling
  • Stortinget
  • Regjeringen – funksjon og ansvar
  • Statsadministrasjonen i Norge
  • Fylkeskommunene i Norge
  • Kommunene som forvaltningsorgan
  • Forvaltningens planlegging
  • Det sivile samfunn
  • Domstoler
  • Domstolenes rettkilder – hvilke finnes og hvordan bruke dem?
  • Sivilombudsmannen
  • Riksrevisjonen
  • Fylkesmannen
  • Politikk
  • Valgordningen i Norge
  • Politiske partier
  • Frivillig organisasjon – oppgave, makt og organisering
  • Pluralisme og korporative trekk ved interesseorgniasjonene
  • Interesseorganisasjonenes rolle i det politiske systemet
  • Forhandlingsøkonomi
  • Tariffavtale, tariffoppgjør og lønnsoppgjør
  • Kjetil Sander (f.1968) er eStudie.no sin grunnlegger. I tillegg er han daglig leder for bl.a. webbyrået og hostingselskapet OnNet AS. En entrepenør og forretningsutvikler med over 25 års entrepenør- og ledererfaring.