Det føydale økonomiske system


   Domene + webhotell + epost = kr. 198/år
   Tast inn domene du ønsker å bestille webhotell til:
   http://www.


    Denne artikkelen er del 4 av 51 artikler om Markedsøkonomiens historiske utvikling
     Hvordan lese artiklene og -seriene?


Det føydale økonomiske system oppsto i middelalderen, og tidfestes til perioden:

500 år e.Kr. -1500 e. kr.

Føydalismen var et makt- og økonomisk system som hang sammen med at mindre lokale økonomiske systemer vokste opp etter at det Romerrikets falt i år 476.

Det føydale økonomiske systemEtter at det romerske rike var tatt, plyndret og oppløst, var det ikke lenger noen sentral myndighet som kunne opprette ro og orden. Det ble derfor naturlig at Paven i Roma fikk politisk makt og ansvar i den kaotiske sosiale og militære situasjonen som fulgte. Siden handelen og pengehusholdningen gikk i oppløsning, ble jordbruket den dominerende faktoren i samfunnet og i økonomien forøvrig.

Føydalismen begynte som et kontraktsforhold hvor man byttet land mot militærtjeneste i et samfunn hvor folk flest hadde mer enn nok med å skaffe seg det aller mest nødvendigste til livets opphold.

Utviklingen førte til at storgodsene utviklet seg til å bli selvforsynte økonomiske enheter.

Arbeid og kapital var ikke lenger handelsvarer som kunne kjøpes og selges fritt, og det var lite produksjon av varer for salg. Det føydale samfunnet var preget av tradisjoner, sedvane og maktbruk. Som et tilfluktssted for de frommeste og mest gudfryktige kristne, utviklet klostrene seg. Klostrene ble etter hvert seter for studier og undervisning, og mange unge begavede menn søkte seg til klostre for å komme ut av den samfunnsklassen de ble født inn i.

Det føydalske samfunnet manglet både interne styrings- og markedsmekanismer. Her var det makteliten som styrte. Samfunnet ble derfor preget av ulike sosiale klasser, bygd opp som et hierarkisk maktsystem.  I dansk-norsk historisk litteratur kalles føydalisme ofte for lensvesen.

1. Kirken

Paven i Roma var den øverste myndighet, men hadde i praksis ingen styring eller direkte kontroll over hva som skjedde i de ulike storgodsene.

2. Storgodsene – «kongene»

All jord ble eid av storgodsene. Storgodsene var «små kongedømmer» hvor hvert storgods var en selvstendig økonomisk enhet. Storgodsets hersker kaller jeg derfor i fortsettelsen for «kongen». Disse “små kongene” fikk ofte tittelen “fyrste“.

3. Føydalherre og versaller (Godseierne)

For å verne storgodsene krevdes det at storgodsene hadde profesjonelle krigere som godsherren hadde kontroll over. Det avgjørende punkt var evnen til å gjøre krigstjeneste. Som betaling for krigs tjenester fikk de som stilte krigere overdratt jord fra storgodsene (kongen). Han ble da lens- eller føydalherre. Fyrsten utnevnte sine lensmenn som “grever” eller “hertuger“.

Lensherrens hjelpere (offiserene) fikk overdratt et jord fra lensherren. Disse ble kalt for versaller. Mellom disse to var det et personlig troskap forhold, hvor versallen erkjente seg som lensherrens mann på livstid (evig troskap). Lensherren og versallene var de eneste utenom kirken og kongen som eide jord, og jeg kaller de derfor i fortsettelsen for «godseierne».

Kunne versallene ikke stille med våpen og utrustning til lensherren måtte de betale tiende (skatt) til kongen. Siden de færreste versaller kunne stille med utrustede krigere som kunne gjøre krigstjeneste, måtte de betale lensherren tiende for å stå under hans beskyttelse og rettshåndhevelse. Versaller som kunne stille med sin egen lille hæravdeling slapp å betale tiende til sin lensherre.

Mot å stille tropper til rådighet, og sverge troskap til lensherren, fikk godseieren et stykke jord som len. Med jorden fulgte det bønder som kunne dyrke og skape et overskudd til godseieren (versallen). Dessuten fulgte plikten til rettshåndhevelse og administrasjon av lensherrens befalinger. På sin side måtte lensherren, det være greve eller hertug, sverge troskap til fyrsten og forplikte seg til å stille med sine egne og de underlagte godseieres soldater når det ble krevet. Belønningen var å motta grevskapet eller hertugdømmet som len fra fyrsten. Med det fulgte løftet om at fyrsten ville beskytte lensmannens landområde mot alle landets hærstyrker, og dessuten retten til å kreve inn skatt fra de underlegne og retten til å forvalte lenet. På den måte løste man flere problemer samtidig:

  1. Skatteoppkrevingen skjedde lokalt og under lokal kontroll
  2. Alle områder av landet kunne forsvares ved hjelp av lensherrenes hærstyrker
  3. Lensområdene kunne forvaltes av lensherrene
  4. Rettshåndhevelsen kunne – for de fleste sakers vedkommende – skje lokalt

Føydalismen hadde lensforholdet som omdreiningspunkt. Det kom kun an på lensherrens rikdom om lenet skulle være på størrelse av et enkelt landbruk eller om det skulle bestå av svære arealer. Lenets størrelse ble avtalt etter meget skiftende målestokker, og forholdet var ikke begrenset til den verdslige del av samfunnet. Biskoper og abbeder kunne også fungere i rollen som lensherrer.

4. Livegne bønder

De livegne bøndene var ofte tidligere selveiende bønder som gav seg inn under varsallen eller direkte til føydalherren. Til gjengjeld skulle godseierne beskytte dem og gjøre krigstjenester for dem. De livegne bøndene eide ikke jord, men arbeidet for godseierne. Som betaling for denne jobben fikk de et lite jordstykke som de kunne dyrke maten de trengte for å overleve. Arbeidet på dette jordstykke måtte de imidlertid utføre etter «arbeidstid». De jobbet f.eks. fem dager for godseieren, og to dager på sitt eget jordstykke. Bøndenes effektivitet måtte derfor være så stor at de kunne fø seg selv og sin familie, pluss godseieren. Arbeidet de utførte på sitt «eget jordstykke» ble kalt «nødvendighetsarbeid», og det arbeidet de utførte for godseieren ble kalt «merarbeid». De livegne bøndene var bundet til godseieren med sin person, og livegenskapet gikk i arv til barna.

5. Kjøpemenn og håndverkere (laug).

Kjøpemennene og håndverkerne ble ansett av kirken og kongen som den laveste klassen, og hadde ingen dominerende rolle i det føydalske samfunnet.

Overskuddsproduktet som godeierne og storgodsene produserte gikk til luksusforbruk.

Faydalisme som samfunnsform

Føydalismen var spesielt framtredende i Europa i perioden fra år 800 – 1200.

Føydalsystemet skapte ro og ordnede forhold, men det åpnet også for en administrativ vilkårlighet som tillot hensynsløse adelsmenn å utnytte og plage bøndene. Det var ytterligere en svakhet bygget inn i systemet ved at fyrsten var avhengig av de tropper som lensmennene skulle stille, men deres lojalitet sviktet ofte. I flere tilfeller gjorde de seg helt uavhengige og fungerte reelt sett som en statsmakt i deres len. I andre tilfeller lyktes det fyrsten å frata grever og hertuger deres len med henvisning til at de ikke hadde oppfylt krigsplikten (Wikipedia).

Kirkens folk, geistligheten, hadde sitt eget rangsystem som kun delvis var innføyd i det føydale hierarki. Bispedømmene var underlagt fyrsten, men i praksis gjorde bispenes lojalitet til paven og kirkens egen rettshåndhevelse dem til små stater i staten. Dessuten sto byens borgere helt utenfor føydalsystemet, og da borgerskapet med tiden fikk økt økonomisk vekst ble byene underlagt fyrstene direkte, det vil si utenfor de lokale lensmenn (Wikipedia).

Etterhvert som lensherrens mulighet til å gi vasallene nytt land forsvant fordi alt land allerede var delt ut på len, måtte de etter hvert måtte se i øynene at lenene ble arvelige i vasallens familie og med dette opphørte føydalismen sitt grunnleggende og bærende maktstruktur.

Ved slutten av 1200-tallet var Europa inne i en utvikling som førte vekk fra landbrukets naturaløkonomi. Med de stadige utbrudd av pestepidemier og sultkatastrofer fra 1347 og framover, kom føydalismen som system under ytterligere press. På den ene side var det mangel på bønder og dermed på inntekter fra lenene, og på den andre siden etterspurte adelen forbruksgoder som krevde betaling i penger og mynt. Vasallene skulle ta seg av de fleste av de lokale, administrative og rettslige oppgaver, og de kunne ikke forvente at lensherren kom dem til hjelp hver gang de hadde bruk for det. Omvendt var vasallene uavhengige av hverandre og hadde ingen interesse i å delta i større fellesprosjekter som eksempelvis kriger.

I lengden oppsto det en strid om hvor mye lensherren skyldte fyrsten, og den ble først løst da han fikk direkte makt over et større landområde, domene, som kunne yte tropper og skatteinntekter uavhengig av lensmennene. Ved slutten av middelalderen forsøkte fyrstene å komme fri av avhengigheten av de lunefulle vasallene. I takt med økningen av inntektene fra byene leide fyrstene sine egne hæravdelinger og skapte med tiden stående hærer som var helt uavhengig av adelen. Det føydale systemet opphørte å eksistere, enten når fyrsten kom til eneveldig makt eller når lensmennene i fellesskap med herremennene, borgerne og geistligheten fikk tvunget igjennom at det var deres representanter i byråkratiet som hadde den lovgivende makt, og retten til å skrive ut skatter.

Føydalismen i Norge

Føydalismen var i denne tiden det dominerende samfunnssystemet i hele Europa, bortsett fra de nordiske landene Norge, Island og Sverige som ikke ble underlagt systemet.

En av grunnene for dette var at bøndene i hovedtrekk var rettslig frie, samtidig som bøndene selv eide rundt rundt 40 prosent av norsk dyrkbar mark ved utgangen av middelalderen. Det føydale systemet med hvem som eide jordområdene fikk dermed aldri slått igjennom i Norge. I tillegg var adelen svak og lite utbygd. Norges topografi var mye av grunnen til at festningsverk og riddervesen ikke var like hensiktsmessig som i Sverige eller Danmark (Wikipedia).

Lensvesenet i Norge var først og fremst en forvaltningsform hvor lenene aldri formelt sett var arvelige. Lensinnehaverens funksjoner var begrenset til administrasjon og ikke knyttet til spørsmålet om beskyttelse, ettersom det militære systemet i Norge var knyttet til at frie bønder ble samlet i leidang.

At Norge ikke fikk den føydale vekst som deler av Europa, var knyttet til årsaker som monarkiets krise, handelen på utenlandske hender (Hansa) og at svartedauden traff Norge hardere enn andre europeiske land (Wikipedia).

Denne artikkelen og resten av artikkelserien kan lastes ned som en e-bok1 ! Artikkelserien fortsetter under.

Tegn årsabonnement

Tegn et abonnement til Kr. 178/år og få ubegrenset tilgang til alle våre artikler og serier!

Bli medlem

Tegn et medlemskap til Kr. 198/år for å laste ned alle våre e-bøker i PDF-format i ett år.

Topp20 artikler
Siste 20 artikler
Nye artikkelserier
Du leser nå artikkelserien: Markedsøkonomiens historiske utvikling

  Gå til neste / forrige artikkel i artikkelserien:  << Gresk tenkning & slavesamfunnetSkolastikerne ( År 1200 – 1500) >>
    Andre artikler i serien er: 
  • Økonomisk tenkning – den historiske utviklingen
  • Tidlig preklassisk tenkning (Økonomisk tenkning)
  • Gresk tenkning & slavesamfunnet
  • Det føydale økonomiske system
  • Skolastikerne ( År 1200 – 1500)
  • Pre-klassisk tenkning
  • Merkantilismen ( 1500 – 1750 )
  • Fysiokratene (1750 – 1776)
  • Den klassiske perioden
  • Adam Smith ( f. 1723 )
  • Smiths verditeori
  • Thomas R. Malthus (1766-1834)
  • Jean Bartiste Say (1767 -1832)
  • David Ricardo (1772 – 1823)
  • Inntektsfordelingen i den klassiske perioden
  • Ricardos verditeori
  • Teorien om komparative fordeler
  • John Stuart Mill (1806 – 1873)
  • Karl Marx (1818 – 1883)
  • Marx erkjennelseteori
  • Materialistisk historieoppfatning
  • Hva bestemmer produktets pris (Bytteverdien) ?
  • Marx verditeori – en arbeidsverditeori
  • Hva er profitt, og hvordan skapes profitten?
  • Nyklassisk økonomi
  • Nyklassisk økonomi
  • Nyklassikernes mål
  • Alfred Marshall (1842 – 1924)
  • Hva bestemmer prisen (Partiell likevekt)?
  • Priselastisitet
  • «The Cambridge cachballance version of the Quantity theory of money»
  • «The transaction version»
  • Hva bestemmer prisen ?
  • Hvordan måle nytteverdien?
  • Hvilken nytte har vi av inntekten (pengene)?
  • Grensenytte og etterspørsel
  • Sammenhengen mellom tilbud og etterspørsel
  • Nyklassisk innteksfordelingsteori
  • Introduksjon til moderne økonomi
  • Moderne mikroøkonomi
  • Moderne makroøkonomi
  • John Maynard Keynes (1883 – 1945)
  • Keynes løsning på arbeidsledigheten
  • Hva bestemmer etterspørselen og forbruket (C)?
  • Hva bestemmer investeringene (I)?
  • Keynesiansk motkonjukturpolitikk
  • Keynesiansk politikk og inflasjon
  • Monetarisme
  • Tilbudsidepolitikk
  • Den klassiske motrevolusjon
  • Oppsummering av moderne økonomi