Lesetid (240 ord/min): 2 minutter
Et paradigmeskifte
Den første industrielle revolusjonen som startet på sluttet av 1700-tallet var et viktig vendepunkt i ledelseteorienes historie. Perioden preges av store omveltninger og massive endringer i måten folk levde og arbeidet på. Før denne tiden levde de fleste av jordbruk og fiske, og de bodde i et bygdesamfunn.
Paradigmeskifte gjorde det mulig for bedrifter å vokse fra å være en liten bedrift med noen få ansatte til å bli en kjempestor bedrift med mange tusen ansatte i løpet av kort tid. Dette ved at den industrielle revolusjonen gav oss nye teknologier som tillot bedriften å operere mer effektivt og øke produksjonen dramatisk. Økt produksjon betydde lavere priser. Noe som økte etterspørselen som igjen krevde flere ansatte. Dampkraft gav oss dampskip og jernbanen som gjorde det enklere, raskere og rimeligere å frakte folk, råvarer og ferdigproduktene. Fabrikker vokste opp og etter hvert fikk vi også samlebånd prinsippet som gjorde det mulig å masseprodusere produkter til brøkdelen av kostnaden.
Skapte behov for nye ledelsesteorier
Bedrifter som en gang hadde et par dusin ansatte vokste nå til gigantiske selskaper. Resultatet ble at det ikke lenger var mulig for en leder å kjenne hver og en av sine ansatte. Dette skapte behov for nye ledelseteorier som fortalt oss hvordan vi skulle organisere den industrielle bedriften og motivere et stort antall ansatte til å prestere på et nivå som gjorde at bedriften når sine mål.
Siden dette var en helt ny situasjon for næringslivet, ble forskning, observasjoner, eksperimenter og prøving og feiling brukt for å finne nye og bedre måter å administrere ansatte på.
Fabrikkene trengte arbeidere som på sin side krevde retning og organisering. Etter hvert som disse anleggene ble mer omfattende og produktive, ble behovet for styring og koordinering en vesentlig faktor.
Great Man-teorien
Great Man-teorien til Thomas Carlyle kom i 1840 og regnes som den første reelle ledelsesteorien, i den forstand at den beskriver hva som er en god leder.
Carlyle beskrev hvordan helter eller innflytelsesrike personer, grunnet deres karisma, intelligens, visdom eller maktbruk har påvirket og påvirker historien (Princeton). Carlyle beskriver mennesker som er blitt velsignet med en ekstraordinær personlighet. Han sier at denne personligheten er medfødt, av den grunn kalles teorien “great man-teory“. Gode ledere er laget av et medfødt materiale som ikke kan læres er kort versjonen av denne teorien.
Du leser nå artikkelserien: Historisk utvikling av ledelse