Politisk globalisering eller proteksjonisme?

Hva driver den politiske globaliseringen?

Årsaken til at vi har sett en eksplosjon i økonomiske globaliseringen siden 1980-tallet skyldes flere forhold. En av den viktigste kausale årsakssammenhengene i globaliseringen er at vi har hatt en politisk globalisering i forkant av den økonomiske globaliseringen som har muliggjort den økonomisk globaliseringen. Sammenhengen mellom den politiske globaliseringen og den økonomiske- og kulturelle globaliseringen kan illustreres slik:

Hva er politisk globalisering?

Når vi snakker om politisk globalisering sikter vi til det faktum at vi ser en tendens til økt internasjonalt samarbeid mellom verden nasjoner i internasjonale institusjoner. I dag møtes verdens nasjoner i stadig større grad for å delta i internasjonale institusjoner for å bli enige om felles kjøreregler for hvordan den globale handelen og konkurransen skal skje og reguleres.

Hvilken betydning har den politiske globaliseringen for den økonomiske globaliseringen?

Uten at vi hadde hatt en politisk globalisering i forkant av den økonomiske globaliseringen hadde den økonomiske globaliseringen uteblitt. Dette er viktig å ikke glemme, da det er de internasjonale avtalene som verdens nasjoner har blitt enige om avgjør hvor langt den økonomiske globaliseringen kan gå og hvilken form den får. Av den grunn trenger vi internasjonale institusjoner hvor alle verdens nasjoner deltar for å bli enige om hvilke spilleregler som skal gjelde for globaliseringen og hvordan vi skal regulere den, samt straffe dem som bryter de spillereglene (lovene og reglene) vi har blitt enige om.

Proteksjonisme – motpolen til økonomisk globalisering

Økonomiske globaliseringen forutsetter:

• Åpne markeder – det er mulig for en nasjon å handle med en annen nasjon. F.eks. kjøpe et produkt fra nasjon A og selge ett annet produkt eller tjeneste tilbake til dem. Begrepet omfatter også muligheten for at et selskap i nasjon A å etablere seg i nasjon B for å utnytte komparative fortrinn eller oppnå generelle stordriftsfordeler eller markedsutvidelse.
• Frie markeder – det er mulig å selge produkter og tjenester til et marked uten at de finnes store handelshindringer i form av tariff o.l. tiltak. Fri konkurranse vil si at alle selskaper kan konkurrere på like betingelser, uavhengig av hvilket land de kommer fra.

Motpolen til økonomisk globalisering og integrasjon er proteksjonisme. Proteksjonisme er en betegnelse på virkemidler med mål om å beskytte innenlandsk produksjon mot konkurranse fra andre land. Proteksjonistiske virkemidler kan omfatte tiltak som:

• Importforbud – forbud mot å importere bestemte produkter og/eller tjenester. Dette kan være en generelt forbud eller et forbud mot import fra bestemte land eller regioner.
• Importtoll/tariff – en ekstra skatt som legges på alle importerte varer for å skjerme tilsvarende produkter/tjenester som produseres innenlands.
• Valutapolitiske virkemidler 
• Eierskapsrestriksjoner – regler for gjør at utenlandske selskaper ikke kan eie majoriteten av aksjene i et lokalt selskap eller eiendom.

Ulike former for proteksjonisme dominerte handelspolitikken under merkantilismen på 1600- og 1700-tallet, før frihandel gjennom ulike handelsavtaler spredte seg fra Storbritannia til andre land utover på 1800-tallet.

Frihandelen kulminerte i 1870-årene og ble avløst av stigende proteksjonisme i de fleste land for både landbruksvarer og industriprodukter. Krisen i mellomkrigstiden stimulerte proteksjonisme ytterligere, særlig i USA.

Den historiske utviklingen etter andre verdenskrig

Etter andre verdenskrig har USA gått i spissen for en gradvis liberalisering av handelsbarrierene mellom verdens land, blant annet gjennom GATT avtalen, dannelsen av Verdens handelsorganisasjon, EF (i dag EU) og EFTA (SNL, 2022). En liberalisering som har skapt en økonomisk vekst for de fleste land, da ingen land kan fungere som et lukket system.

FN

Etter den andre verdenskrig var det stor oppmerksomhet på den politiske globaliseringen. I hele verden var det et stort ønske om å samle alle verdens nasjoner i en global organisasjon (FN) for å sikre freden. Dette ble raskt ekspandert til å omfatte internasjonal handel for å bygge opp Europa igjen og legge grunnlaget for fremtidig økonomisk vekst.

WTO

Hjørnestenen i dagens multilaterale og regelstyrte handelssamarbeid er Verdens handelsorganisasjon, WTO. Forløperen, frihandelsorganisasjonen GATT, ble etablert i 1947, med i alt 23 medlemsland. WTO rommer i dag 164 medlemsland.

Den største medlemsveksten, spesielt blant utviklingsland, kom under den såkalte Uruguay-runden (1986-1993), som munnet ut i den påfølgende etableringen av WTO i 1995. Over tid har det multilaterale regelverket økt i både omfang og kompleksitet, samtidig som tollbarrierer og andre handelshindringer er blitt redusert betydelig. Med WTO ble også det globale handelsregimet tilført et avtalt system for handelsovervåkning, samt en dedikert domstol for løsning av handelstvister mellom medlemslandene.

Etter 15 års forhandlinger ble Kina opptatt som medlem av WTO i 2001. Det samme året startet en ny forhandlingsrunde, den såkalte Doha-runden, som var spesielt innrettet på å styrke utviklingslandenes vilkår. Doha-runden har stått stille siden 2016, og det er fortsatt ingen tegn til at forhandlingene vil bli gjenopptatt med det første.

WTO er basert på prinsippet om at “alle produsenter skal behandles likt“. Frihandel er derfor WTO sin grunnmur. Et prinsipp som sier at et land ikke har lov til å pålegge straffetoll/tariff på et importert produkt for å beskytte sin egen industri som kanskje er dyrere. Selv om dette er et prinsipp har ingen land innført 100% frihandel. Alle land har spesielle preferanser som gjør at de vil skjerme deler av sitt eget næringsliv, og WTO-samarbeidet handler derfor først og fremst om å forplikte landene til en gradvis nedtrapping av slike handelshindringer.

I Norge og i EU-landene er det først og fremst landbruket som skjermes. Det Vesteuropeiske landbruket ville blitt fullstendig utkonkurrert av andre land dersom vi ikke hadde subsidiert det og lagt toll på utenlands produserte matvarer. I følge Norsk institutt for landbruksforskning er hvert årsverk i det norske landbruket støttet med hele 250 000 kroner hvert år. En pris vi må betale for å ha en viss grad av selvforsyning i tilfelle naturkatastrofer eller krig.

EU og EØS

Det mest vidtgående internasjonale økonomiske integreringsprosjektet i verden har vært utviklingen av EF og EU sitt indre marked. Et marked som har ekspandert enormt siden 1993, og etter at markedet tok i bruk Euro som felles valuta i 1999 har den økonomiske integrasjonen mellom de europeiske markedene skutt i været. For Norges del har EØS-avtalen fra 1994 vært bærebjelken for deltakelsen i dette indre markedet. En avtale som innebærer tilnærmet fullt medlemskap av EUs indre marked. Et marked som er basert på fire friheter; – fri flyt av varer, tjenester, kapital og mennesker.

Regionale og bilaterale avtaler

Ser vi bort fra ovennevnte institusjoner og regelverk har alle vesentlige nye handels- og investeringsavtaler, siden etableringen av WTO, vært enten regionale, mellom en gruppe av land, eller bilaterale, mellom to land. Omfanget av regionale, polylaterale og bilaterale handels- og investeringsavtaler har økt kraftig siden årtusenskiftet.

Utdatert WTO regelverk og proteksjonistiske trekk

Denne veksten har også sammenheng med at spillereglene for det multilaterale handelssamarbeidet gjennom WTO ikke er blitt oppdatert og videreutviklet siden 1995. Noe som har redusert regelverkets kvalitet og relevans.

Etter finanskrisen (2008-2009) har det også vært en tydelig tendens å innføre stadig flere handelshindringer blant G20-landene. En tendens som har vært spesielt markant etter 2016.

Det er ikke tilfeldig at dette markante skiftet i proteksjonistisk retning skjer etter valget av Donald Trump som president i USA, da hans politisk plattform bygger på økonomisk nasjonalisme. Å trekke USA ut av den store nærstående handels- og investeringsavtalen TPP (senere CPTPP), mellom en rekke land rundt Stillehavsområdet (utenom Kina) var noe det første han gjorde. En tilsvarende forhandlingsrunde mellom USA og EU (TTIP) strandet i 2016, og er senere ikke blitt gjenopptatt.

Rett etter tilbaketrekningen fra TPP-forhandlingene nedla president Trump også et veto mot nødvendig nyrekruttering av dommere til WTOs tvisterett. Siden to dommere etter vedtektene måtte gå av etter fullført tjenesteperiode på slutten av fjoråret, har WTOs domstol for handelstvister vært ute av funksjon siden januar 2020. Noe som er et alvorlig anslag mot hjørnestenen i det multilaterale handelssystemet.

I perioden mellom 2019-2021 fremsatte også USAs administrasjon en rekke ensidige straffetiltak, eller trusler om slike, mot import av bestemte varer fra flere land. Overfor Kina har denne politikken eskalert til en handelskrig.

Samtidig har USA, under Trump, tydd til en svært aggressiv sanksjonering av enkeltbedrifter og land som er involvert direkte eller indirekte i handel med Iran, gjennom såkalt «bevæpning av den amerikanske dollaren». I sum har USA blitt hovedkilden til spredning av en økonomisk giftig usikkerhet, som virker ødeleggende på internasjonal handel, investeringer, sysselsetting og produktivitetsutvikling i hele verdensøkonomien. I tillegg var det i flere år vært stor usikkerhet knyttet til utfallet av Brexit-forhandlingene. 

En nasjonalistisk vind i usikre tider

I krisetider preget av mange dårlige nyheter, stor usikkerhet og frykt for hva fremtiden vil bringe, velger mennesket å stole på sine mer primitive instinktet. For eksempel  beskyttelse- og forsiktighetsinstinktet.

Disse instinktene og tendensene overføres gjerne til det politiske felleskapet, med nasjonalstaten som samlingspunkt. Det er derfor ikke overraskende at nasjonalistiske og proteksjonistiske tanker får et fotfeste i økonomiske krisetider.

På 1920- og 30-tallet fikk ulike former for proteksjonisme og økonomisk nasjonalisme fritt spillerom i mange land. Det satte fart i en selvforsterkende negativ spiralbevegelse som skapte økonomisk og sosial elendighet, internasjonale konflikter på løpende bånd, og som bidro til å utvikle en verdensomfattende katastrofe, så vel økonomisk og sosialt, som politisk og etisk.

Når lederne for G20-landene møttes rett etter utbruddet av finanskrisen i 2008, lovet de hverandre å slå ring rundt den åpne verdensøkonomien, forankret i et multilateralt regelbasert handelssamarbeid. Mottoet var å aldri mer la seg friste til å gjenta de fatale feilgrepene fra mellomkrigstiden. Dette løftet ble på symbolsk vis forsterket av et parallelt løfte fra 2012 om å frastå fra manipulering av kursen på egen valuta. Siden Kina tidligere hadde gjort seg skyldig i valutakursmanipulsasjon, er det også bemerkelsesverdig å registrere i ettertid hvor lojalt Kina har fulgt opp dette løftet i praksis.

Etter at koronakrisen kom var plutselig flere enn president Trump som åpent tok til orde for økonomisk nasjonalisme, selv dette ble gjort på en mer dempet måte enn retorikken fra president Trump. Fra EU-kommisjonen kom plutselig uttrykk som «globaliseringen er gått for langt» (Thierry Breton), og «vi må redusere avhengigheten av Kina og andre land på medisiner og medisinsk utstyr» (Stella Kyriakides).

Konspirasjonsteorier

Samtidig som Trump begynte sin valgkamp begynte de å florere en mengde konspirasjonsteorier i sosial medier. Konspirasjonsteorier som fortalte oss at globalistene, dvs. de 1% rikeste i verden, kontrollerte alle beslutningene som både de internasjonale institusjonene og de nasjonale regjeringene traff gjennom WEF (World Economic Forum). Et organ som har hovedkvarter i Geneve og mer enn 500 heltidsansatte som jobber aktivt med å påvirke beslutningene som politikere og næringsliv treffer over hele verden. 

I følge konspirasjonsteoriene er deres overordnede mål å skape en “verdens regjering“, eller en “New World Order” som de kaller det. En regjering som de rikeste kontrollerer og som de bruker for å skaffe seg kontroll over alle jordens ressurser. De nasjonale regjeringene er kun administrative mellomledd for WEF, på lik linje med en kjedebutikk som McDonalds eller Joker, mener de. Siden disse rikingene er dem som eier og kontrollerer alle de store multinasjonale selskapene, må vi stoppe deres ekspansjon gjennom å reversere den globaliseringen vi har sett de siste 20 årene er budskapet deres.

Det faktum at WEF inngitt et samarbeid med FN kort tid før Covid pandemien kom mener de er et sikkert tegn på at verdens rikeste multinasjonale selskaper har fått fritt leide inn i FNs indre organer. Derifra har selskapene mulighet til å utøve makt over verdens regjeringer, som igjen har makt over deg og meg. Når vi vet at FN er i konstant mangel på kapital er det lett å se at det er lett for rike sponsorer å påvirke FN systemet og byråkratene for å få igjennom sine synspunkter, er et argument som ofte brukes.

At WTO arbeider for frihandel er en annen illusjon folk har, mener dagens konspirasjonsteoretikere. Deres mener at dagens multinasjonale selskaper bruker WEF, lobbying, korrupsjon og markedsmakt til å forme de internasjonale spillereglene slik det passer dem best. De ønsker seg kontroll over verdens ressurser, markedsmakt og handelshindringer som gjør det umulig for andre mindre selskaper å utkonkurrere dem.

Årsaken til at vi ikke får høre om dette skyldes at de 1% rikeste eier de store mediekonsernene eller så er de så redde for å skrive noe negativt om dem fordi de er en stor annonsør, er påstandene vi hører igjen og igjen. 

Selv om det er enkelt å bevise at de 1% rikeste ikke eier eller kontrollerer de største multinasjonale selskapene eller de største mediebedriftene i verden, får slike konspirasjonsteorier allikevel folk til å bli redde og usikre. Noe som lett skaper en nasjonalistisk holdning blant mange, hvor løsningen i deres hode er å bygge opp handelsbarrierer for å beskytte eget næringsliv istedenfor å bygge dem ned.

Økt selvforsyning eller økonomisk vekst?

Krigen i Ukraina har vist verden hvor avhengig vi har blitt av korn fra Ukraina og olje/gass fra Russland, mens vi så konsekvensene av hva en nasjonal flom kan gjøre når hele verdens produksjon av PC-er stoppet opp i 2011 fordi 70% av alle harddiskene i verden ble produsert i Thailand når flommen rammet landet. Dette har skapt en økt debatt, både hjemme og internasjonalt, om globaliseringen er gått for langt. Har vi blitt for avhengige av de globale og integrerte verdikjedene vi har i dag, spør stadig flere seg. Skulle det bryte ut en krig i Norges region kan vi risikere å sulte ihjel påstår enkelte, og viser til at vi importerer over 60% av maten vi spiser. 

Spørsmålet koker til syvende og sist ned til om vi ønsker å oppnå økt selvforsyning slik at vi blir uavhengig av andre lands verdikjeder eller om vi fortsatt ønsker å oppnå en økonomisk vekst som er høyere enn veksten vi tidligere har sett i verdenshistorien. Vi kan ikke få i både pose og sekk. Vi må velge enten å bli mer selvforsynt, med de ekstra kostnadene dette medfører for forbrukerne, eller fortsette å integrere verdens verdikjeder til integrerte, globale verdikjeder. 

Hvor går veien nå?

Nord-Korea er i dag en 100% lukket økonomi, hvor landet må være produsere alt de trenger selv. Å importere teknologi eller selge landets produkter/tjenester til andre land er omtrent umulig på grunn av handelsboikotten mot landet. Jeg tror ingen ønsker at landet deres skal havne i en slik situasjon. Det vil si i en situasjon hvor inflasjonen og prisstigningen blir enorm i lange tider som et resultat av straffetoll og dyre eller manglende innsatsfaktorer, i kombinasjon med økte lønninger som gjør igjen gjør alle nasjonale produkter og tjenester vesentlig dyrere. Noe som igjen gjør det vanskeligere å eksportere landets produkter og tjenester. Dette skaper bare en ond spiral hvor landets konkurransekraft og lønnsomhet blir konstant redusert.

Ingen land kan fungere som et lukket system. Alle land trenger handel over landegrensene for å kunne overleve og oppnå økonomisk vekst, spesielt i dagens digitaliserte informasjons- og kunnskapssamfunn. Siden globaliseringen har gitt alle land som deltar i den internasjonale handelen økt økonomisk vekst tror jeg at trenden mot økt globalisering bare kommer til å fortsette.

Stort behov for økt politisk globalisering

De multinasjonale selskapenes makt og beskatning

For et par år siden ble det offentlig kjent at staten New York tilbydde Amazon kontanter og skattelette til en samlet verdi av over 50 milliarder dollar hvis de la sitt andre hovedkontor til New York, mens Musk truet California med å flytte produksjonen av Tesla til et annet sted hvis staten ikke gikk med på hans krav. Dette er bare et par eksempler på hvor stor markedsmakt dagens store multinasjonale selskaper har over myndighetene som avgjør deres rammebetingelser. Betingelser ingen lokal aktør ville ha fått.

Denne situasjonen har oppstått fordi globaliseringen har skapt flere store multinasjonale selskaper som har større omsetning enn brutto nasjonalprodukt (BNP) til enkelte mindre lands. Ser vi på verdens 100 største økonomier i 2021 så var 51 av dem multinasjonale selskaper, mens 49 av dem var land.

Siden de multinasjonale selskapene opererer i mange markeder (land) kan de dessuten flytte pengene de tjener og kostnadene sine fra det ene datterselskapet i et land til et annet datterselskap i et annet land. Noe som gjør det vanskelig for det enkelte land å skattelegge disse selskapene. Ved at det heller ikke finnes internasjonale regler omkring selskapsbeskatning kan disse multinasjonale selskapene sno seg slik at de betaler skatt til det landet hvor skatten er lavest mulig. Dette er et stort problem for majoriteten av verdens land.

Dette er bare et av mange åpenbare eksempler på områder hvor det kreves økt globalt samarbeid for å bli enige om internasjonalt bindende regler og straffesanksjoner hvis reglene blir brutt. 

Klima- og miljøutfordringene

Klima- og miljøutfordringene verden står ovenfor er et annet åpenbart område som kun kan løses gjennom internasjonalt bindende samarbeid mellom verdens nasjoner. Dette fordi luft og vann ikke har noen landegrenser. Problemene som oppstår i et land rammer til syvende og sist alle siden vi deler den samme lufta og vannet. Forurensninger i et land  spres automatisk globalt. Problemene må derfor løses på global basis og ikke nasjonalt nivå.

Naturressurser

Verdens naturressurser er konstant. De reduseres i takt med at vi utnytter dem. Noe som gjør at verden får stadig færre naturressurser per innbygger, da verdens befolkning øker stadig mens verdens naturressurser reduseres. Når vi i tillegg vet at vi kommer til å trenge enorm mengder av enkelte metaller og mineraler for å elektrifisere verden, og at alle disse metallene og mineralene er lokalisert i u-land med høy korrupsjon sier det seg selv at dette er et annet område som krever internasjonale reguleringer gjennom økt nasjonalt samarbeid.

Sosial dumping og økte forskjeller mellom fattig og rik

Når det gjelder WTO sitt prinsipp om frihandel mellom nasjonene så har de rike landene i praksis ikke fulgt opp sine forpliktelser til å gi de fattige landene markedstilgang. Ettersom de fattige landene ofte bare har landbruksprodukter å selge, og de rike landene ikke ønsker å se sine egne bønder utkonkurrert, er man havnet i en “låst” situasjon.

De fattige landene blir nemlig presset, ikke bare gjennom WTO, men også Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF), til å liberalisere og tilpasse seg markedskreftene. Globaliseringskritikerne mener at dette representerer et overgrep, fordi de fattige landene ofte verken kan eller får lov til å skjerme seg på samme måte som de rike (forskning.no).

Sosial dumping er også blitt et stadig større internasjonalt problem. I Norge importerer vi f.eks. arbeidskraft for å utføre lavtlønnede arbeidsoppgaver. Noe som reduserer lønnsnivået i enkelte lavtlønnede yrker, mens yrkesgruppene høyere på kompetanse-stigen får en lønnsøkning. På denne måten øker forskjellen mellom fattig og rik også på et nasjonalt nivå. 

Klarer verdens nasjoner ikke å finne løsninger på disse utfordringene vil forskjellene mellom fattig og rik øke dramatisk. Noe som vil resultere i store flyktningstrømmer, med de problemene dette medfører for de enkelte land. Mange mener det beste vi kan gjøre for å motvirke fremtidige strømmer av flyktninger er å legge forholdene til rette slik at også de fattige land klarer å heve sin levestandard til et nivå som gjør at folk ikke ønsker å flykte av økonomiske årsaker. For å oppnå dette kreves det økt politisk globalisering. 

WTO og EU

Verden endrer seg stadig. Endringstakten i dag er faktisk større enn noen gang i verdenshistorien. Rammeverket til WTO og EU er imidlertid ikke blitt endret siden institusjonene ble etablert. Det er derfor på høy tid at også disse rammeverkene blir revurdert for å komme i harmoni med dagens virkelighet og utfordringer. At det er på høy tid å oppdatere EU-rammeverket viste Norges gjentatte Nei stemme til EF i første runde og EU i siste runde, Brexit og skuringene med bl.a. Polen og Ungarn internt i EU.

Utfordringen

Problemet i denne sammenheng er at det er bare vanskelig å få så mange land til å bli enige om noe. Brexit viste oss hvor vanskelig det er å oppnå enighet blant 29 europeiske land, men også hvor viktig det er at EU rammeverket blir oppdatert for å komme i tråd med det europeiske folks vilje igjen. WTO består av 165 land, hvor forskjellene mellom medlemslandene er vesentlig større enn mellom EU-landene. Å oppdatere dette rammeverket er derfor på ingen måte en enklere oppgave enn å oppdatere EU sitt rammeverk.

Siden USA, Kina og EU er de tre store økonomiene i verden er det naturlig at det er disse tre aktørene som tar initiativ til å oppdatere dette rammeverket. Før dette kan skje må det politiske klimaet mellom dem bli bedre enn det er i dag. Det er derfor mer nærliggende at vi fortsatt vil se bilaterale avtaler og avtaler mellom en gruppe land fremfor internasjonalt bindende avtaler mellom alle verdens nasjoner på kort sikt. På lang sikt må dette bli komplimentert med internasjonalt bindende avtaler mellom alle verdens nasjoner.

Er de multinasjonale selskapene en trussel mot demokratiet?

Motstandere mot globaliseringen sier ofte at de multinasjonale selskapene i dag er blitt så store at de er en trussel mot demokratiet. Deres markedsmakt gjør at de kan kjøpe seg innflytelse og bestemme rammebetingelsene de må jobbe under. Selv om det er riktig at de har stor markedsmakt er det de enkelte nasjonene selv som:

• bestemmer WTO sine regler. 
• lager handelshindringer
• lar de multinasjonale selskapene få stadig mer makt og innflytelse

Dersom et multinasjonalt selskap er uenig i en nasjons bestemmelser, er den eneste løsningen for dem å prøve å påvirke nasjonen til å handle annerledes. De multinasjonale selskapene er dermed ingen reell trussel mot demokratiet.

Å reversere den økonomiske globaliseringen er dessuten praktisk umulig, da vi i dag har fått altfor integrerte verdikjeder til at det er mulig å bryte dem opp uten dramatiske økonomiske konsekvenser. Den eneste muligheten vi derfor har er å videreutvikle dagens rammeverk for internasjonal handel.