Virkemidler for å skape en sirkulær økonomi

Det finnes i dag store barrierer som hindrer eller forsinker EU og Norge sin satsning på å gjøre om EU og EØS området til en sirkulær økonomi innen 2050. Noen av disse barrierene er gjelder næringslivet generelt, mens andre er næringsspesifikke. 

I denne artikkelen vil jeg se litt nærmere på hvilke virkemidler myndighetene kan bruke for å stimulere til en overgang til en mer sirkulær økonomi.

Rammebetingelsene avgjør handlingsrommet

I en rendyrket markedsøkonomi vil næringslivet ALLTID søke etter den forrretnignsmodellen og forretningsetikken som gir dem høyest mulig avkastning på investert kapital (ROI) innenfor de rammebetingelsene som gjelder for det aktuelle markedet. Dette er alltid et krav fra eierne til toppledelsen i selskapet. Gjør toppledelsen ikke det de kan for å optimalisere selskapets fortjeneste på kort og lang sikt innenfor de gjeldende rammebetingelsene mister de jobben sin. Rammebetingelsene virksomheten jobber under avgjør av den grunn hvilket handlingsrom virksomheten har i praksis.

Rammebetingelsene er i denne sammenheng alle de forholdene som inngår i det vi kaller markedssystemet. Sentralt i denne sammenheng står gjeldende lover og regler, samfunnsstrukturen, tilgjengelige markeder, tilbud og etterspørsel i disse markedene, samt hvilke økonomiske skatter, avgifter og andre intensiver som eksisterer i det aktuelle markedet.

Krever nye rammebetingelser, pålegg og intensiver

Siden næringslivet alltid leter etter den høyeste avkastningen av sin investere kapital innenfor de gjeldende rammebetingelsene må vi endre rammebetingelsene til næringslivet hvis vi ønsker å få dem til å gjøre verdikjedene mer sirkulære. Årsaken til at majoriteten av dagens verdikjeder er lineære verdikjeder og ikke sirkulære skyldes at det koster vesentlig mindre i dag å benytte prinsippene til den lineære økonomien (“bruk og kast”) enn prinsippene for den sirkulære økonomien. Dette må endres hvis vi ønsker å gjøre verdikjedene og forretningsmodellene mer sirkulære.

Virkemidlene myndighetene har til rådighet for å stimulere til en mer sirkulær økonomi er:

1. Endre rammebetingelsene til næringslivet og/eller forbrukerne, slik at det er mulig å ta sirkulære valg som er konkurrransedyktig i pris og kvalitet med de lineære løsningene.
2. Pålegg i lovverket som tvinger næringslivet og/eller forbrukerne til å ta mer sirkulære valg.
3. Økonomiske intensiver i form av skatter, avgifter og lettelser som gjør det dyrt å ta ikke sirkulære valg og/elle rimelig å velge sirkulære løsninger.

Rammebetingelser

Å endre rammebetingelsene krever nye lover og reguleringer, samt strukturelle endringer som skaper nye velfungerende markeder for sekundære produkter og materialer. Markeder som er konkurransedyktig i både pris og kvalitet med de lineære alternativene. På dette området har myndighetene ennå en lang vei å gå før rammebetingelsene næringslivet jobber under stimulerer til sirkulære verdikjeder.

De regulatoriske, politiske og strukturelle barrierene som finnes i det norske samfunnet i dag var tre essensielle punkter som konsulentselskapet Deloitte påpekte i sin rapport til Klima- og miljødepartementet når de fikk i oppdrag å kartlegge hvilke barrierer som i dag finnes for en sirkulær økonomi. En rapport som ble brukt som grunnlag for utviklingen av regjeringens “Nasjonal strategi for ein grøn, sirkulær økonomi“.

Økonomiske intensiver

Å endre lovverket og reguleringene er en god start, men skal de gjøre en reell forskjell må de støttes av økonomiske intensiver som gjør at næringslivet på eget intitativ velger å endre sine eksisterende forretningsmodeller og verdikjeder. Alternativt må incitamentene gis til sluttbrukerne for å få dem til å endre sine kjøpsvaner. 

Støtten og skattefordelene som tidligere ble gitt til alle som kjøpte en el-bil i Norge er et godt eksempel på økonomiske intensiver som kan benyttes for å gi folk og næringslivet motivert til å satse på en mer sirkulære løsninger. At det utvikles ulike støtteordninger er spesielt viktig for markeder som ennå er i sin introduksjonsfase, da det ellers ikke vil være økonomisk forsvarlig for verken tilbyderne eller etterspørrerne å etterspørre og benytte sekundære produkter og materialer.  Noe som også ble påpekt i rapporten til Deloitte.

En sirkulær økonomi krever felles rammebetingelser

Vi lever i dag i en globalisert økonomi, med globale markeder og aktører. Norge er i denne sammenheng et svært lite marked. Pålegger myndighetene norsk næringsliv å innføre strenge krav til sirkularitet i alle ledd av verdikjeden til alle norske bedrifter vil dette  medføre at norske produkter blir dyrere. Hvis konkurrentene ikke blir pålagt de samme reglene, kravene, avgiftene og skattene vil dette resultere i at norsk næringsliv mister konkurransekraft i forhold til dine utenlandske konkurrenter. Konsekvens av dette blir enten at bedriften går konkurs eller at de må flytte produksjonen sin til et annet land som ikke har de samme strenge reglene og avgiftene som Norge. 

Skal det være mulig å gjøre EU og EØS sonen om til en sirkulær økonomi må alle som konkurrerer i dette markedet konkurrere på like vilkår, slik at det ikke er mulig å flytte produksjonen til et uviklingsland for å slippe de strenge nasjonale reglene.

Verden består i dag av fire store markeder, her rangert etter kjøpekraft:

1. Nord-Amerika (USA og Canada)
2. Kina
3. EU/EØS
4. India

For at det skal være mulig å endre atferden til de store globale selskapene slik at vi ikke bare ender opp med flere varianter av samme produkt, ett for EU/EØS området og ett annet for Kina og India, må regelverket gjelde for minst to av de fire store markedene. Gjelder reglene to eller flere av de fire store markedene vil det ikke lenger være økonomisk lønnsomt å operere med flere varianter av samme produkt. Det er dit verden må komme for å kunne skape en global sirkulær økonomi.

Hele verdikjeden må gjøres grønn for at sluttproduktet skal være grønt

Selv om sluttproduktet i seg selv ikke forbruker ikke-fornybare naturressurser kan det hende at produksjonsprosessen som leder frem til sluttproduktet har benyttet en mengde ikke-fornybare ressurser. Å kjøpe en el-bil gir deg god samvittighet. Du føler plutselig at du tar et “miljøvennlig valg” som skal være godt for klima, siden du selv ikke lenger vil slippe ut noe CO2 lenger. Dette stemmer, men hvis bilfabrikken og alle underleverandørene til denne bilfabrikken har produsert alle disse bildelene med bruk av kullkraft, samtidig som de har sluppet ut store mengder miljøfarlige avfallstoffer for å hente ut mineralene som kreves for å lage bilen og bilbatteriet er sluttproduktet ikke lenger spesielt “grønt” eller “miljøvennlig”. 

For å takle akkurat dette problemet innfører EU en karbonavgift på alle produkter som importeres til EU som er produsert ved bruk av kull, olje eller gass som energiform. Dette for å sikre at den delen av næringslivet i EU som prøver å være “grønn” ikke blir utkonkurrert av av aktører utenfor EU som ikke ikke er grønne i sine tenking og verdiskapning. Lignende tiltak må innføres på andre områder også for å “tvinge” næringslivet i verden til å bli mer grønne.

Garantibestemmelsene

I Norge har vi et lovverk som gir forbrukerne 5-års garanti på alle produkter som er forventet å vare i minst 5 år. I Afrika og Asia, hvor mesteparten av verdens befolkning bor, får du i beste fall 1 års garanti hvis vi snakker om en dyr kapitalvare, ellers gjelder garantien kun til du går ut av døra. Hadde 5 års garanti på alle produkter som forventes å vare i minst 5 år blitt gjeldende lov i alle verdens land hadde vi kommet langt på vei mot å redusere produktenes omløpshastighet. Dette krever imidlertid en endring i lovverket til de fleste land. På dette området er det selvfølgelig mulig å lage lovverket enda strengere enn de er i Norge, men å få til internasjonalt bindende avtaler på dette området er imidlertid ikke lett og tidkrevende.

Nye standarder

For hver gang et materiale blir gjenbrukt, forringes gjerne kvaliteten. Imidlertid kan avfall i én næring være materiale med god nok kvalitet i en annen. En felles forståelse av kvalitet på tvers av næringer er viktig for å kunne handle på tvers av næringene. For å komme dit trenger vi standarder som beskriver kvalitet. Felles standarder er dessuten en nøkkel til trygghet, sporbarhet og opprinnelsesgarantier. 

Standardene fra ISO vil fortsatt bli gjort til gjeldende som europeiske standarder for å sikrre felles standarder i hele EU og EØS sonen. Det er disse standardene Europakommisjonen viser til som verktøy når implementeringen av Europas grønne giv (New Green Deal) iverksettes for fullt (Standard Norge, 2023). En videreutvikling av disse standardene er nødvendig og vil være en kontinuerlig jobb.

Nye avgifter

For å stimulere til en mer sirkulær økonomi har EU og Norge allerede vedtatt å innføre flere nye avgifter, f.eks. karbonavgiften som trår i kraft fra og med 2026. Mest sannsynlig vil vi trenge flere avgifter for å motivere næringslivet og forbrukerne til å tenke og handle mer sirkulært. Noen foreslåtte avgifter er:

• Hierarkisk avfallsavgift
• Materialavgift på primære råvarer
• Momsreduksjon på reparasjonstjenester

Hierarkisk avfallsavgift

Å innføre en hierarkisk avfallsavgift, med utgangspunkt i avfallshierarkiet, foreslås som et tiltak for å stimulere til økt sirkulæritet og redusert avfall. Jo nærmere bunnen av avfallshierarkiet avfallet befinner seg på, jo høyere blir avgiften.

Dersom man leverer avfall som må til deponi (trinn 5), er avgiften høyere enn dersom man leverer avfall som kan forbrennes og energiutnyttes (trinn 4), og enda lavere om det kan materialgjenvinnes (trinn 3) eller ombrukes (trinn 2). Hvert trinn har sin pris, og man betaler for mengden avfall man leverer til hvert trinn (Frøvold, 2022).

En slik hierarkisk avgift vil inneholde flere positive insentiver. Ettersom avgiften reduseres dess høyere i hierarkiet avfallet befinner seg, motiveres folk til å holde mest mulig av ressursene på et høyest mulig nivå. Dette kan også endre folks etterspørsel i retning av produkter som kan brukes lenge, og som kan materialgjenvinnes når brukstiden er over. Etterspørselsendringer fører til tilbudsendringer, og dermed produseres produkter på en måte som holder ressursene på et høyest mulig nivå lengst mulig. I forlengelsen av dette kan det komme forbrukerkrav om tydeligere merking av resirkulerbarhet og forventet varighet, slik at forbrukerne i større grad kan velge produkter som varer lenger og er billigere å kaste (Frøvold, 2022).

Materialavgift på primære råvarer

Et annet forslag er å legge en på en materialavgift på primære råvarer. Her legges det på en avgift på den første utvinningen, produksjonen eller konsumet av et produkt.

Dette trinnet er det mest effektive, isolert sett. Problemet er at tiltaket i liten grad er direkte koblet til noen markedssvikt, med unntak av ved noen spesielle omstendigheter. En ulempe ved å legge avgift på uttak av en råvare, er at råvaremengden ikke representerer den negative virkningen nøyaktig.

Dersom målet er en høyest mulig grad av resirkulering og material-gjenvinning, fremfor velferdsmål, er en avgift på primære råvarer effektivt. Conrad (1999) viser at en råvareskatt er mer effektivt enn avfallsavgift for å oppnå mer materialgjenvinning, mens avfallsavgift i mindre grad svekker økonomien (Frøvold, 2022).

Momsreduksjon på reparasjonstjenester

Momsreduksjon på reparasjonstjenester er et populært tiltak. Tall fra Forbrukerrådet viser at nesten ni av ti nordmenn ønsker reduksjon eller fritak for moms på reparasjoner. Tiltaket virker umiddelbart attraktivt, ettersom det tilsynelatende bedrer produkters levetid (Frøvold, 2022).

Kilder:

• Regjeringen.no – Nasjonal strategi for ein grøn, sirkulær økonomi, 2019 (NSFGSØ). Hentet: 12.06.23:  https://www.regjeringen.no/contentassets/f6c799ac7c474e5b8f561d1e72d474da/t-1573n.pdf
• Standard Norge. Hentet 24.8.2023: https://standard.no/fagomrader/sirkularokonomi/
• Gard Løken Frøvold. Hentet 24.8.23: https://civita.no/notat/sirkulaer-okonomi-hva-hvorfor-og-hvordan/