Avfall og avfallshierarkiet

Hva er avfall?

Avfall, også kalt søppel, er kasserte gjenstander, produkter og materialer. Vi snakker med andre ord om gjenstander og materialer som eieren ikke har intensjoner om å gjenbruke.

Effektiv håndtering av avfall er kritisk for miljøet og samfunnets helse. I denne artikkelen vil jeg se litt nærmere på de metoder og strategier vi kan benytte for å minimere negativ påvirkning.

Klassifisering av avfall

Hvordan avfallet må behandles for at avfallet skal bli en ressurs eller unngå at avfallet skader miljøet er avhengig av hva slags type avfall vi snakker om. En måte å klassifisere avfallet på er å skille mellom:

• Husholdningsavfall – søppel fra private husholdninger (matrester, emballasje, papir, plast, glass og metaller), herunder større gjenstander som inventar og lignende. 
• Næringsavfall – søppel fra offentlige og private virksomheter og institusjoner.
• Bygge- og rivningsavfall – Materialer som betong, tre, metall og gips fra byggeplasser.
• Biologisk avfall – Organisk avfall som matrester, hageavfall og annet biologisk nedbrytbart materiale.
• Elektronisk avfall (e-avfall) – Kasserte elektroniske enheter som datamaskiner, mobiltelefoner og husholdningsapparater.
• Farlig avfall – søppel som inneholder farlige stoffer, inkludert kjemikalier, batterier, medisinsk avfall og elektronisk avfall.

Hver av disse avfallstypene krever sin egen behandlingsmetode for at avfallet skal bli en ressurs og for å unngå at avfallet forårsaker miljøskader.

Utfordringer ved avfallshåndtering

Avfallshåndtering harr mange utfordringer. De mest åpenbare utfordringene knyttet til avfallshåndtering er:

• Mengde avfall: Befolkningsvekst og økt forbruk skaper stadig økende mengde avfall.
• Forurensning: Feilaktig avfallshåndtering øker risikoen for jord-, vann- og luftforurensning.
• Kostnader: Effektiv avfallshåndtering og resirkulering koster mye penger.
• Farlig avfall: Sikker håndtering og behandling av farlig avfall er nødvendig for å beskytte miljø og helse.
• Teknologi og infrastruktur: Økt behov for avanserte teknologier og infrastruktur for å forbedre avfallshåndteringen.

Hvem produserer avfallet?

Mengden avfall samfunnet produserer har gått kraftig opp de siste 30-årene. I Norge har den økte mengden avfall vært drevet av industrien (næringsavfall), da avfallsmengden fra husholdningene (husholdningsavfall) har gått ned i denne perioden. Den største produsenten av avfall er bygge- og anleggsbransjen. 

Selv om husholdningenes avfallsmengde har gått noe ned, skiller nordmenn seg fortsatt ut ved at vi fortsatt kaster vesentlig mer søppel enn andre europeere. I Norge kastet en gjennomsnittlig nordmenn 739 kilo husholdningsavfall i 2018, mens gjennomsnittet for de 28 EU-landene var 488 kilo.

Økonomisk vekst skaper mer avfall

Det er en sammenheng mellom samfunnets økonomisk vekst og hvor mye avfall vi produserer. Jo større den økonomiske veksten er, jo større blir også avfallsproblemet. Problemet for Norges sin del er at avfallsmengden i perioden 1995 til 2016 økte mer enn den økonomiske veksten i den samme perioden. Mens avfallsmengden i perioden økte med 61 prosent, økte den økonomiske veksten bare med 54 prosent. En trend som er det motsatte av hva vi ønsker oss.

Bedriftens samfunnsansvar

I Norge har vi et uttalt mål at veksten i den totale avfallsmengden skal være vesentlig mindre enn den økonomiske veksten, dvs. at det skapes mer verdier per tonn avfall som produseres enn tidligere. Så langt har vi ikke lykkes med dette.

Skal vi lykkes med å nå denne målsetningen må næringslivet i Norge ta et økt samfunnsansvar og fokusere mer på hvordan den enkelte virksomhet kan redusere sin avfallsmengde gjennom å endre:

• Verdiskapningsprosessen som skaper produktene.
• Innsatsfaktorene vi bruker i verdiskapningsprosessen for å skape disse produktene.
• Materialene vi benytter i verdiskapningsprosessen for å skape produktene og bruker i den daglige drriften.

Kun ved å fokusere på dette kan myndighetene nå sin målsetning om å redusere næringslivets avfallsmengde. Samtidig som dette gjøres må vi fokusere på hvordan vi kan gjenbruke mer, slik at færre produkter blir avfall som må resirkuleres, forbrennes eller deponeres.

Avfallshierarkiet

For å håndtere avfallsproblematikken i EU og Norge har EU laget et «avfallshierarki», også kalt «avfallspyramiden», som angir rekkefølgen for mål og virkemidler som skal prioriteres i avfallspolitikken.

Oppinnelse

Avfallshierarkiet har utviklet seg over tid som en del av internasjonale og nasjonale strategier for bærekraftig avfallshåndtering. Den mest formaliserte versjonen ble etablert av Den europeiske union (EU) gjennom EUs rammedirektiv for avfall (2008/98/EF), som er en del av EUs miljølovgivning. Hierarkiet ble også påvirket av arbeid fra organisasjoner som FN og OECD, samt nasjonale miljømyndigheter som har implementert lignende konsepter i sine avfallspolitikker.

Trinn

Avfallshierarkiet består av følgende tinn (vist i prioritert rekkefølge):

Ikke alt avfall er skadelig

Ikke all avfall er skadelig. Mye kan resirkuleres eller brytes enkelt ned i naturen. Problemet er det avfallet som:

• ikke resirkuleres
• er giftig
• tar lang tid å bryte ned

Dette avfallet kastes dessverre alt for ofte i naturen eller i havet, direkte eller indirekte. Direkte ved at vi  f.eks. kaster emballasje og tomgods ut av bilvinduet e.l. eller indirekte ved at vi f.eks. skyller noe ned i toalettet, hvor kloakken til syvende og sist ender i havet.

Plastikk som kastes i naturen og havet regnes i dag som den store miljøsynderen. Noe vi kommer tilbake til i en egen artikkel om problemet.

Utslipp av avfall med miljøgifter og klimagasser har heldigvis gått ned i Norge som et resultat av bedre håndtering og kontroll av avfallet. Strengere krav til avfallsdeponering har f.eks. gitt bedre kontroll med avrenning av miljøgifter fra deponiene, mens strengere krav til rensing av utslipp de senere årene gjør at vi idag opplever mindre miljø- og helseproblemer på grunn av forbrenning av avfall.

Hva skjer med avfallet?

Hva som skjer rent konkret skjer med avfallet idag er avhengig av hva slags avfall vi snakker om. Mesteparten av avfallet som samles inn idag blir:

• Sendt til materialgjenvinning
• Forbrent (energigjenvinning)
• Deponert

Grafen under fra SSB viser hvordan avfallet i Norge blir behandlet.

Forbrenning

Som grafen over viser er forbrenning av avfallet den vanligste måten å behandle avfall på, sammen med materialgjenvinning. Forbrenning går ut på å skape energi ut av varmen som skapes ut fra alt avfallet som forbrennes, slik at vårt behov for å brenne fossile brensler for å skape energi (strøm) går ned.

Returkraft sier på sidene sine at de har gjenvunnet energi og fjernvarme fra over én million tonn avfall som hadde resultert i et CO2-utslipp på 830.000 tonn hvis avfallet hadde havnet på deponi (søppelfylling). Noe som tilsvarer det årlige utslippet fra mer enn 400.000 personbiler! Dersom fjernvarmen deres skulle vært produsert med fyringsolje, ville det gått med 26 millioner liter fyringsolje hvert år. Når dette er sagt må det legges til at røyken disse forbrenningsanleggene generer også generer CO2-utslipp, men disse utslippene er vesentlig mindre enn hvis du og jeg skulle ha brent dette hjemme selv. Dette fordi røyken fra disse forbrenningsanleggene går igjennom et renseanlegg før luften slippe ut. Imidlertid er disse renseanleggene ikke så gode at de klarer å stoppe alle farlige gassene som slippes ut som et resultat av at farlig avfall blir blandet med vanlig avfall som går til forbrenning.

Materialgjenvinning

Å sende avfallet til materialgjenvinning er idag den vanligste måten å håndtere avfallet på. Noe som er gledelig, da verdens naturressurser er under press som et resultat av verdens befolkningsvekst, økt levealder og levestandard. Siden naturressursene er begrenset og under press er det viktig at vi unngår bruk og kast og istedenfor satser på en sirkulær økonomi hvor vi gjenvinner så mye som mulig. I 2018 ble 73 prosent av det ordinære avfallet gjenvunnet, av dette ble ca. 40 prosent materialgjenvunnet.

Fra 1995 til 2011 økte gjenvinningen i Norge, men etter dette har det vært en nedgang. Nedgangen skyldes blant annet at betydelige mengder betong og tegl deponeres. En trend vi regner med vil snu etter 2020 som et resultat av en ny forskrift om nyttig bruk av lett forurenset betong.

Deponering av avfall

Å deponere avfallet, dvs. å haste avfallet på søppeldynga, er den behandlingsmåten av avfallet som regnes å ha størst negativ påvirkning på miljøet, da helse- og miljøskadelige stoffer kan spres med vann som siger gjennom deponiet og blir forurenset.

For 30 år siden var deponering av avfall på søppelfyllinger den vanligste måten å behandle avfall på, men etter at deponering av nedbrytbar avfall ble forbudt i 2009 har deponeringen av avfall falt mye. Når dette er sagt må det samtidig legges til at mengden avfall som deponeres gradvis har økt, fra 1,4 millioner tonn i 2012 til 2,4 millioner tonn i 2018. Økningen skyldes blant annet økt deponering av betong og tegl.

Lenge var farlig avfall den avfallstypen som i størst grad ble deponert. Nå er farlig avfall en god nummer to i følge SSB.

De senere årene har det vært en økning i mengden lett forurensede søppel som leveres til avfallsdeponier. Dette er jord, stein- og grusmasser fra bygge- og anleggsaktivitet som krever særskilt behandling, fordi de inneholder forskjellige helse- og miljøfarlige stoffer som kan føre til forurensning av omgivelsene (SSB).

Dersom massene har så høye konsentrasjoner av miljøgifter at de klassifiseres som farlig avfall, må de tas hånd om av avfallsanlegg som har tillatelse til å behandle eller deponere farlig avfall.

Utslippene av klimagassen metan som kommer fra deponering av biologisk nedbrytbart avfall har gått ned siden 1990 som et resultat av:

• uttak og fakling av metangass fra avfallet
• tiltak for å øke gjenvinningen av avfallet
• effekten av forbudet mot deponering av våtorganisk avfall

I dag utgjør utslipp fra avfallsdeponier omkring to prosent av de samlede norske klimagassutslippene. Det ventes at disse utslippene kan bli redusert med 2/3-del innen 2040.

Farlig avfall

Farlig avfall inneholder helse- og miljøfarlige stoffer som kan føre til at miljøgifter spres og hoper seg opp i naturen. Spredningen skjer gjennom forurenset sigevannet fra deponier, utslipp av forurenset røykgass, slagg eller aske fra forbrenningsanlegg. For å unngå at miljøfarlige stoffer spres i naturen, må farlig avfall samles inn og behandles forsvarlig.

I 2018 ble 1,54 millioner tonn farlig avfall levert til godkjent behandling. Noe som var en nedgang på sju prosent i forhold til året før. Nedgangen var den første siden 2009. Siden 1999 er det registrert nesten en tredobling i mengdene farlig avfall. Siden 2003 har det vært en økning på 92 prosent.

Økningen skyldes økt aktivitet, innsamling, og at listen over farlige avfallstyper er blitt utvidet. Samtidig som mer oljeholdig avfall fra olje- og gassvirksomheten blir hentet til land i stedet for å bli reinjisert i borefeltet.

I 2018 ble omtrent 99 prosent av det farlige avfallet i Norge levert til godkjent behandling, mens andelen som blir behandlet “ukjent” har gått ned med over 80 prosent siden 2004. Noe som skyldes økt innsamling av oljeholdig avfall, mindre kreosotholdig trevirke på avveie og at husholdningene har blitt flinkere til å levere farlig avfall til godkjent behandling. Ifølge SSB leverte hver husholdningene i Norge 12,9 kilo farlig avfall per person til behandling.

Internasjonale initiativer og lover

• EU’s avfallshåndteringspolitikk: EU har ambisiøse mål for avfallsreduksjon, økt resirkulering og redusert deponering.
• FN’s Bærekraftsmål: Inkluderer mål for bærekraftig forbruk og produksjon, samt spesifikke mål for avfallshåndtering.
• Nasjonal lovgivning: Mange land har egne lover og reguleringer som styrer avfallshåndtering, inkludert forbud mot visse typer søppel og krav til resirkulering.

Norge og Europa har kommet langt i sin avfallshåndtering

Som statistikken over viser har Norge kommet langt i sin avfallshåndtering, og når vi vet at EU-landene har kommet enda lenger i sin regulering av avfallshåndteringen kan vi trykt si at avfallshåndteringen i Europa har kommet langt sammenlignet med de fleste land i Afrika, Midt-Østen, Asia, Latin-Amerika og Oceana.

Mye avfall eksporteres til fattige utviklingsland

Det beklagelige i denne sammenheng er at mange vestlige land fortsatt eksporterer (selger) sitt farlige avfall og søppel som er ulønnsomt å resirkulere til fattige utviklingsland, hvor avfallet blir uforsvarlig behandlet og liggende i store søppelfyllinger, hvor fattige leter etter mineraler de kan samle inn og selge for å overleve.

Fremtidige trender

Noen fremtidige trender som vi allerede ser begynnelsen av er:

• Smart avfallshåndtering: Bruk av teknologi, som sensorer og dataanalyse, for å optimalisere avfallshåndteringsprosesser.
• Utvidet produsentansvar: Økt ansvar for produsenter for hele livssyklusen til deres produkter, inkludert avfallshåndtering.
• Bærekraftig innovasjon: Utvikling av nye materialer og produkter som er enklere å resirkulere og gjenbruke.

Effektiv avfallshåndtering er avgjørende for å oppnå bærekraftig utvikling og redusere miljøpåvirkningen. Ved å implementere prinsipper fra sirkulær økonomi, kan samfunn og bedrifter minimere søppel, bevare ressurser og skape en mer bærekraftig fremtid.