Tilbudsidepolitikk

Tilbudsidepolitikk har en rekke fellestrekk med nyklassisk teori fra 1920 -tallet. De før – keynesianske økonomene la stor vekt på tilbudssiden i sine analyser. Blant annet poengterte de at ved endringer i relative priser, ville ressursene styres mot økonomiens mest lønnsomme sektorer.

I følge økonomene før Keynes var stigende priser et signal til produsentene om økt produksjon. Dette utløste et positivt skift i tilbudskurven. Ved uendret etterspørsel ville resultatet bli økt produksjon og lavere priser.

Keynesianerne beskyldes ofte for å bare være opptatt av etterspørselssiden i økonomien på grunn av tilrådningene om regulering av etterspørselen for å oppnå full sysselsetting. Tilbudssidepolitikkens resept er å utvikle belønningssystemer som styrker produksjonsgrunnlaget, dvs. unytte produksjonskapasitet og produksjonsfaktorene bedre.

Hensikten er å bygge ut markedssystemene med riktige incentiver (belønningssystemer) slik at husholdningene og bedriftene tar samfunnsøkonomiske riktige beslutninger. I praksis betyr dette at man utvider markedssystemet som styringsinstrument både på produksjons- og faktormarkedene.

Enkelte har sett på skattesenkningens positive virkninger på økonomien, og spesielt arbeidsledgiheten. Resonnementet bygger på den såkalte Lafferkurven. Tankegangen er at hvis økonomien har et høyt skattenivå i utgangspunktet, vil en skattesenkning kunne stimulere arbeidsmarkedet og produksjonen så mye at skatteintektene øker. Hvis en reduksjon i skatteprosenten mer enn oppveies av økningen i skattbar inntekt, kan produktet av skattesats og skattbar inntekt øke. Dette er blitt markedsført som «dynamisk skattepolitikk» i Norge.