Utilitarisme (nytteetikk)

Ordet ”utilitarisme” kommer fra det latinske ordet “utilitas” som betyr “nytte“. Utilitarisme kalles derfor ”nytteetikk”, og siden teorien er både en resultatorientert og konsekvensetisk teori inngår utilitarismen også som en del av konsekvensetikken. 

Selv om de engelske filosofene Jeremy Bentham og John Stuart Mill regnes som skaperne av utilitarismen, har utilitarismen sine røtter helt tilbake til antikkens Hellas. Jeremy Bentham regnes som skaperen av den klassisk utilitarismen. Hans teorier bygger på teoriene til David Hume, og har blitt videreutviklet av blant andre den engelske filosofen John Stuart Mill.

Utilitarismen er en slags kollektivistisk hedonisme, hvor målet er å oppnå størst mulig nytelse – ikke for det enkelte individ, men for gruppen som helhet – the good is the greatest happiness for the greatest number. Vi snakker her ikke om “nytelse” i sin rette forstand, men heller om “velvære“.

Utilitarismen er universalistisk (ikke egoistisk), og kjennetegnes av at kun handlinger som frembringer egenverdi (lykke) er av etisk verdi. 

Klassisk utilitarisme (nytteetikk)

Jeremy Bentham definerte selv det utiltaristiske prinsipp slik:

”Med det utiltaristiske prinsipp forstår vi prinsippet om å vurdere en hvilken som helst handling positivt eller negativt alt etter handlingens tendens til å øke eller minke lykken til de mennesker som er berørt av dem, eller sagt på en annen måte: alt etter om handlingen fremmer eller hindrer denne lykken.”

Denne definisjonen er sammenfattende med John Stuart Mill sin definisjon av utilitarismen. Han definerte utiliarismen som (Wikipedia):

«Den oppfatning som anerkjenner nytten eller prinsippet om en største lykke som moralens grunnlag, hevder at handlinger er riktige i den grad de bidrar til å fremme lykke, gale når tendensen er å frembringe det motsatte av lykke. Med lykke menes glede og frihet for smerte, med ulykke menes smerte og mangel på glede. »

Utilitarismens utgangspunkt at alle våre handlinger utføres for å oppnå et formål. Formålet, det høyeste gode, er i utilitarismen lykke og velvære. I klassisk utilitarisme vurderer vi hvor rett/korrekt en handling er. Et svar som igjen er en funksjon av hvor mye godhet eller lykke handlingen medfører (for samfunn eller menneskeheten). 

Utilitarismen er generelt resultatorientert og legger opp til solidaritet mellom mennesker. På den annen side kan den føre til egoistiske handlinger, fordi det er opp til hvert individ å bestemme hvilke konsekvenser som er ønskelige.

Vi kan også snakke om negativ eller omvendt utilitarisme. Da er den mest riktige handlingen den handlingen som skaper minst ulykke, eller med John Stuart Mills ord; minst «smerte og mangel på glede».

Utilitarismens grunnprinsipp

For å avgjør hvilke handlinger som er de riktige, legges det utilitarismens grunnprinsipp til grunn:

”En handling er objektivt sett riktig hvis den frembringer en større mengde lykke enn aktuelle alternativer, tatt hensyn til alle berørte parter”

En handling er riktig i den grad den fremmer lykke eller velferd, uriktig i den grad den gjør det motsatte; fremmer ulykke, smerte, fravær av lykke, alle berørte parter tatt i betraktning. Siden man må ta hensyn til alle berørte parter, forutsetter utilitarismenat at alle klarer å vurdere sine handlinger som: ”Upartiske observatører, desinteressert og velvillig” (dvs. at man er i stand til å sette seg inn i sinnstilstanden til alle som berøres av handlingen, og maksimere lykke eller velferd på en upartisk måte)

Likhetsprinsipp

Aristoteles likhetsprinsipp gjelder i utilitarismen i såvel vurderingen av den etiske verdi som ”alle berørte parter tatt i betraktning”.

Likhetsprinsippet:

”Like tilfeller (inkl. personer) bør behandles likt”

Det som er forbudt for en person kan ikke være tillatt for en annen, under ellers like omstendigheter. For å avgjøre hva som maksimerer lykke eller velferd for alle berørte parter, stiller utilitaristen seg selv følgende veiledende spørsmål:

1. Hvilke aktuelle alternativer (handlingsalternativer) finnes ?
2. Hvilke konsekvenser har de aktuelle handlingene (hvor stor blir lykken, trivselen, velferden til de berørte parter (De som påvirker likt, vurderes likt) ?)
3. Hvilket av alternativene gir i sum de beste konsekvensene, alle berørte parter tatt i betraktning.

Velgjørenhetsprinsipp

Klassisk utilitarismen er en monistisk etisk teori som sier:

Velgjørenhet prinsippet er det eneste krierium for å avgjøre om en handling er moralsk eller ikke.

Utilitarismens velgjørenhetsprinsipp:

”Maksimere lykke eller velferd for alle berørte parter”

Styrken i dette monistiske grunnprinsippet (lyst/smerte) kan kvantifiseres i; intensitet, varighet og mengde.

Benyttes velgjørenhet prinsippet direkte på våre handlinger taler vi om handlingsutilitarisme. Man ser utelukkende på konsekvensene handlingen medfører. Benyttes prinsippet indirekte på handlingene våre, har vi å gjøre med regelutilitarisme. Dvs. at vi ikke vurderer handlingen, men våre etiske normer og regler.

Handlingsutilitarisme

Handlingsutilitarisme kalles også direkte utilitarisme, da velgjørighetsprinsippet benyttes direkte på enkelthandlingenes konsekvenser.

En handlingsutilitarist vil vurdere den totale summen av lykke i hvert enkelt handlingstilfelle. Hvis lykken øker har handlingen moralsk verdi og kun da. Handlingsutiliarismens grunnprinsipp er:

“Vi velger de beslutningene som har de beste konsekvenser for flest mulig mennesker i fremtiden”

Ettersom vi her kun er opptatt av fremtidens konsekvenser, ikke hva som allerede har skjedd (fortiden) betyr dette i praksis at jeg ikke trenger å holde et løfte jeg har gitt i fortiden, da det er konsekvensene i fremtiden som teller og kun de.

Det er praktisk talt ingen som idag forsvarer handlingsutilitarisme. Hovedgrunnen er at den medfører at man f.eks. kan straffe uskyldige personer dersom dette medfører at det totale velvære i samfunnet øker. Et eksempel på dette vil være en situasjon i en by hvor en forbryter herjer. Folk er redde for å gå ut av frykt for å bli overfalt. Dersom myndighetene i en slik situasjon arresterer en uskyldig person og straffer ham, vil folk igjen kunne leve et normalt liv – de vil tro at den skyldige nå er tatt og at faren er over. På denne måten vil man kunne øke velværet ved å straffe en som er uskyldig. De fleste forstår at det er umoralsk å «rette baker for smed», og et moralsystem som tillater dette må være feilaktig. Denne formen for utilitarisme har derfor liten oppslutning.

Regelutilitarisme

Regelutilitarismen tar ikke utgangspunkt i enkelthandlingene. Vi stiller heller følgende spørsmål for å avgjøre i hvilken grad handlingen oppfyller velgjørhetsprinsippets krav:

”Hvilke konsekvenser ville følge om regelen (normen, reglene, handlingne) ble allment fulgt?”

I regelutiliarismen ser vi ikke på handlingene. Vi stiller oss heller spørsmålet om hva som ville skje hvis regelen eller handlingen ble allment fulgt. Et eksempel på en slik allmenn regel vil være et forbud mot å lyve. Hvis man ikke kan stole på det meste av det folk sier, er dette opplagt uheldig. Den totale velvære vil derfor øke hvis alle alltid er sannferdige. Skulle man føle seg fristet til å lyve, vil altså regel-utilitarismen sette et moralsk forbud mot dette.

Regelutilitarismen er visjonær og idealistisk. Etikksystemet ønsker å finne frem til de korrekte prinsippene (de som fører til at den totale lykken øker) og holde seg til dem. Dette er en av de mest brukte etiske tenkemåtene.

Men også regel-utilitarisme har svakheter. Utilitarismen vurderer alt i forhold til konsekvenser, ikke i forhold til normer som f.eks. rettferdiget. Dersom en forbryter blir straffet i et utilitaristisk samfunn, er det kun av preventive hensyn, rettferdighetsvurderinger – at forbrytere fortjener å bli straffet – kommer ikke inn i bildet.

Ofte kritiseres regelutilitarismen for å blande sammen det hensiktsmessige og det moralske, en slags ”målet – helliger – middelet – tenkning”. Det er ikke bare tillatt, men også en plikt å lyve og bedra i situasjoner hvor slike handlinger maksimerer lykke bedre enn alternativene.

En annen innvending er at ingen er i stand til å beregne de forvente de forbentede konsekvensene av hver enkelt handling de er i ferd med å foreta. Innvendingene kan tilbakevises ved å vise til at nytteprinsippet bør anvendes på regler og sekundært på enkelthandlinger. En handling er riktig hvis den er i overrensstemmelse med en moralsk norm, og uriktig hvis den bryter med normen.

Hvis ingen moralsk norm er involvert, kan handlingen ikke vurderes etter moralske kriterier. Moralske normer begrunnes ved utilitarismens grunnsprinsipp, som er det øverste av tre vurderingsnivåer:

1. Det utilitaristiske grunnprinsipp
2. Normer eller ”sekundære prinsipper”
3. Handlinger

Universell preskriptivisme

Regelutilitaristenes tolkning av likhetsprinsippet og de moralske normene som skal legges til grunn form tollkningen, bygger på universell preskriptivisme. Å universialisere betyr å se saken fra den andres ståsted, og ikke bare fra sitt eget. I dette ligger det også et krav at normene som legges til grunn lar seg generalisere.

Moralen kan derfor ikke fange opp alle preferanser, da private, personlige ønsker ikke er generaliserbare og dermed ikke oppfyller universialiseringskravet, som igjen er en forutsening for offentlighetskravet.  Å universilisere vil hos Hare si følgende:

1. At numeriske forskjeller er irrelevante
2. At man setter seg i den andres sted
3. At like stekre preferanser teller likt

Å preskrive noe betyr å anbefale eller foreskrive enkelte handlinger fremfor andre, og er dermed nært forbundet med våre preferanser. Moralske normer må derfor ses på som et uttrykk for preferanse.

Innenfor regelutilitarismen finnes det en retning som kalles preferanseutilitarisme, hvor handlingens godhet/riktighet vurderes ved å legge til grunn de berørte parters preferanser og interesser istedenfor lykkeoppfyllelse. Å innføre preferanseoppfyllelse i stede for nytelse eller velferd som gode, har den fordel at man unngår snevre og kontroversielle bestemmelser av det gode.

Universell preskriptivisme er ut i fra dette det Richard Hare kaller det ”gylden- regel – prinsipp”;

”Gør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg”

eller

”Du skal elske din neste som deg selv”

Den gyldne regel sier at vi i moralske spørs2mål ikke kan sette oss selv i en særstilling, men at våre interesser må stå på lik linjens med motparten og alle andre berørte parter. Ingen har tid eller ressurser til å kontinuerlig vurdere alle alternativene for å avgjøre hva som vil maksimere det gode.

Hare skiller derfor mellom to forskjellige former eller normer for etisk tenking:

Nivå 1:
Generelle regler, regler som er internalisert gjennom oppdragelse og som skaper holdninger som gjør at vi reagerer på handlinger og holdninger. På nivå 1 begrunner vi våre handlinger på tradisjonelt regelutilitaristisk vis.

Nivå 2:
Forutsetter ikke moralske intuisjoner. Forsøker å komme frem til de beste løsninger i moralske konflikter uten å fortusette, ta for gitt, moralske intuisjoner og regler. På nivå 2 skal jeg forsøke uparitisk å komme frem til den beste løsninge, alle berørte parters interesser eller preferanser tatt i betraktning.

Oppsummering

Poenget med utilitarismen er imidlertid ikke å teste etablert moral, men å fungere som et korrektiv til den etablerte moral. Våre etablerte intuisjoner (etablert moral) er i utgangspunktet å betrakte som fordommer. De er ofte ikke begrunnet på noen annen måte enn at vi føler sterkt at noe er riktig eller galt, uten at vi egentlig kan forklare hvorfor en handling er uriktig eller riktig. Vi trenger derfor et korrektiv til de etablerte holdninger og praksiser, hevder utilitaristene.