Barneoppdragelse – fra 1500 tallet og frem til idag

Store endringer i synet på barneoppdragelse

Synet på barneoppdragelse har endret seg enorrmt fra 1500-tallet og frem til i dag viser en rask litteraturgjennomgang. Utviklingen har vært drevet av skiftende kulturelle, religiøse, sosiale, og vitenskapelige forhold som preget hverdagen på dette tilspunktet.

Hvordan synet på barneoppdragelse har utviklet seg fra 1500-tallet og frem til i dag kan opsummereres slik:

1500-tallet

Barneoppdragelse på 1500-tallet var sterkt påvirket av religiøse ideer, spesielt etter reformasjonen i Europa. Protestantismen, særlig i Nord-Europa, la vekt på en streng og disiplinert oppdragelse. Barn ble sett på som født syndige. Det kreves derfor streng disiplin for rå bli en moralske voksne.

Foreldrene, spesielt fedrene, ble sett på som autoritetsfigurer med ansvar for å lære barna gudsfrykt, disiplin, og lydighet. Kroppslig avstraffelse var vanlig, både i hjemmet og i skolen, som en måte å forme barnets karakter på. Straffen rettferdiggjøres i kjærlighetens navn og med hensyn til barnets framtid.

Barn ble i denne perioden sett på som små voksne, og det var lite anerkjennelse av barndommens unike behov og utviklingsstadier.

1600-1700-tallet

Filosofen John Locke var en av de første som utfordret den gamle oppfatningen av barn som født syndige. I stedet så han barn som født med en “tabula rasa” (et blankt ark), hvor erfaring og oppdragelse formet deres karakter. Dette førte til en mer positiv syn på barn som formbare og utviklingsbare.

Rousseau introduserte ideen om barndommen som en spesiell og verdifull fase i menneskets liv, med sine egne behov og rettigheter. Han argumenterte for en oppdragelse som var mer naturlig og fri, hvor barnet skulle utvikles i harmoni med sin egen natur, uten streng disiplin eller overstyring fra voksne. Foreldrenes oppgave ble å innøve gode vaner og ønsket atferd.

I løpet av denne perioden begynte noen tenkere og oppdragere å utfordre bruk av fysisk avstraffelse, og det ble en økende vekt på moralopplæring gjennom fornuft og samtale.

1800-tallet

Den industrielle revolusjonen førte til store samfunnsendringer, inkludert urbanisering og endringer i familieenheter. Barnearbeid var utbredt, og mange barn hadde vanskelige livsvilkår.

I den viktorianske tiden (særlig i Storbritannia) var barneoppdragelse preget av strenge moralske og sosiale normer. Disiplin, selvkontroll, og hardt arbeid ble verdsatt, og det var fortsatt vanlig med streng disiplin, inkludert fysisk straff.

I løpet av 1800-tallet ble det også økt fokus på utdanning for alle barn, og skolegang ble mer vanlig. Dette førte til en mer systematisk oppdragelse, hvor skolens rolle som moralsk og intellektuell veileder ble viktig.

Tidlig 1900-tall

Barn ble på denne tiden oppfattet som et individ som skulle anerkjennes i familien. Deres uskyld skulle vernes, og foreldrene skulle ivareta barnets interesser og hjelpe dem til «den rette vei».

Oppdragelsen skulle påvirke barnet til å bli flink og flittig. Hensikten med oppdragelsen var å legge til rette for en materiell utvikling som skulle føre landet ut av fattigdommen. Dette skulle oppnås ved at oppdragelsen skulle være samfunnsnyttig. Både foreldre og skoler skulle utvikle barn til å utføre spesifikke oppgaver for å skape økonomisk vekst i landet (Thuen & Sommerschild, 1997).

Freuds psykoanalytiske teori introduserte nye ideer om barnets utvikling, spesielt betydningen av de tidlige barneårene for den senere personlighetsutviklingen. Dette førte til større oppmerksomhet på barnets emosjonelle behov og familieforholdenes innflytelse på utviklingen.

Pedagoger som Maria Montessori og John Dewey fremmet mer barne-sentrerte utdanningstilnærminger, hvor barns naturlige nysgjerrighet og individuelle læringsstiler ble vektlagt. Montessori utviklet en metode som fremmet selvstyrt læring og utvikling, og som hadde stor innflytelse på barneoppdragelse.

Det ble en gradvis avvisning av fysisk avstraffelse, og en større vekt på positiv forsterkning og psykologisk forståelse i oppdragelsen.

Midten av 1900-tallet

Psykologer som B.F. Skinner utviklet behavioristiske teorier som fokuserte på hvordan atferd kunne formes gjennom positive og negative forsterkninger. Denne tilnærmingen påvirket barneoppdragelse ved å legge vekt på belønning av god oppførsel og konsekvent håndheving av regler.

Forskningen til blant annet Diana Baumrind på 1960-tallet identifiserte den autoritative oppdragelsesstilen som den mest effektive. Denne stilen kombinerer varme og støtte med klare regler og forventninger. Baumrinds forskning viste at barn som oppdras på denne måten, ofte utvikler seg til selvstendige, ansvarlige og veltilpassede voksne.

Skolen hadde fokus på å oppdra barnet til ønsket atferd og holdninger. Barn fikk rettigheter som de tidligere ikke hadde. Barn skulle nå lære ønsket atferd og oppførsel på skolen (Thuen, 2008).

Barnevernet ble til, og de fikk i oppgave å ivareta barnets trygghet og omsorg dersom foreldrene ikke klarte å overholde barnets rettigheter. Nå skulle barna stimuleres til å være seg selv, utvikle sine egne evner og ferdigheter. De skulle ha mer frihet til å ta egne valg og avgjørelser, ikke bare i hjemmet, men også i samfunnet.

Slutten av 1900-tallet

Sigsgaard presenterte forskning fra Socialforskningsinstitutt som viste at barnets utvikling påvirkes av foreldrenes oppdragelse. Barn som vokste opp i dårlige sosiale og psykiske vilkår var utsatt for utvikling av uønsket atferd.

FNs barnekonvensjon, som ble vedtatt i 1989, reflekterer en global anerkjennelse av barns rettigheter, inkludert retten til beskyttelse mot vold og retten til å bli hørt. Dette har påvirket oppdragelsespraksiser, med økt fokus på barnas autonomi og velferd.

Barnet skulle beskyttes og myndighetene hjalp foreldrene til å oppdra barnet med hensikt. Barnehagen skulle være til hjelp for hjemmet. I større grad ble barn oppfattet som om de tilhørte velferdssamfunnet.

Moderne tid (2000-tallet)

I dag er det større anerkjennelse av at ingen enkelt oppdragelsesstil passer for alle familier. Foreldrene må tilpasse seg i større grad til sine barns individuelle behov, personligheter og omstendigheter. Mens autoritativ oppdragelse fortsatt anses som ideell, er det også rom for variasjon basert på kulturell bakgrunn, sosioøkonomiske forhold, og personlige verdier.

Barnet blir i dag oppfattet som medvirkende i familiens valg og avgjørelser. Oppdragelsen skal i dag være mer forhandlende og inkluderende enn tidligere. Foreldrene fordeler i dag omsorgsoppgavene likt i hjemmet, og mor har like mye ansvar som far. Barnet har også fulgt dette likestillingsmønsteret.

Barn skal i dag ha muligheten til å utvikle seg selv etter sine ønsker og interesser, og trenger barnet hjelp kan de benytte ordninger som myndighetene har tilrettelagt. For eksempel gjennom spesialundervisning og tilpasset opplæring (Thuen, 2008).

Tilknytningsbasert oppdragelse er en moderne trend som legger vekt på betydningen av nærhet og emosjonell tilknytning mellom foreldre og barn. Denne tilnærmingen oppmuntrer til responsivitet til barnets behov og å bygge en trygg base gjennom fysisk nærhet og emosjonell støtte.

Teknologisk utvikling har introdusert nye utfordringer i barneoppdragelse, som skjermtid, sosiale medier og internettets påvirkning på barns utvikling. Foreldre må nå også navigere hvordan de best kan håndtere disse utfordringene i oppdragelsen.

I en stadig mer globalisert verden møter foreldre og barn ulike kulturer og verdier. Dette har ført til en utveksling av oppdragelsespraksiser, hvor foreldre kan trekke på et bredere spekter av ideer og metoder.

Oppsummering

Barneoppdragelse har utviklet seg fra en streng, religiøst motivert praksis til en mer barne-sentrert og fleksibel tilnærming som vektlegger barns rettigheter, individuell utvikling, og emosjonell velvære. Moderne foreldre har tilgang til et bredt spekter av teorier og ressurser som hjelper dem å tilpasse oppdragelsen til sine barns unike behov, samtidig som de navigerer utfordringer som teknologi og kulturell mangfoldighet.

Kilder:

• Ariès, P. (1980). Barndommens historie (Vol. 452). Oslo: Gyldendal
• Thuen, H. (2008). Om barnet: oppdragelse, opplæring og omsorg gjennom historien. Oslo: Abstrakt forlag.
• Thuen, H., & Sommerschild, H. (1997). Foreldre – til barns beste: om barneoppdragelse før og nå. Oslo: Pedagogisk forum.
• Sigsgaard, E. (1979). Om børn og deres virkelighed: set i perioder over 300 år. København: Reitzels forlag.