Lesetid (240 ord/min): 8 minutter
Det finnes to hovedgrupper av straff vi kan gi et barn:
- Fysisk avstraffelse (voldelig straff)
- Ikke-fysisk avstraffelse (psykisk- og emosjonell straff)
Innholdsfortegnelse
Fysisk avstraffelse
Det finnes mange former for fysisk (voldelig) avstraffelse. Disse varierer fra kultur til kultur. Noen vanlige eksempler på fysisk avstraffelse er:
- risting, sparking eller kasting av barnet.
- daske eller klaske barnet med bare hendene.
- å slå på kroppen med en gjenstand (belte, hårbørste, pinne, sko eller andre gjenstander).
- tvinge barnet til å stå i ubehagelige posisjoner.
Voldelig avstraffelse av barn er både svært alvorlig og krenkende for barnet. Bruk av vold i barneoppdragelsen ble derfor gjort forbudt i Norge i 1987 når barneloven fikk inn følgende nye paragraf:
«Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare».
Norge er dermed et av 29 land som har lovforbud mot enhver bruk av fysisk avstraffelse av barn. Det kan se ut som om forbudet har virket. Undersøkelser fra USA viser at 94 % av foreldrene der benytter seg av fysisk straff i barneoppdragelsen, mens kun 25% av de norske foreldrene gjør det samme.
Selv om 1 av 4 familier fortsatt straffer sine barn fysisk i Norge, er dette fenomenet trolig mest utbredt i flerkulturelle miljøer. Årsaken til at foreldre slår barn er ofte lite kunnskap om barneoppdragelse, og at de føler de mangler alternativer.
Forskning viser at voldelige oppdragelsesformer kan føre til store helse- og psykiske plager, sammen med atferdproblemer hos barn og unge. Noen kjente skadevirkninger av voldelig avstraffelse av barn er disse:
- Mer aggressiv og vanskelig atferd utenfor hjemmet, for eksempel på skolen.
- Større risiko for voldsproblemer og senere kriminell atferd.
- Større risiko for problematisk rusbruk og tidlig rusdebut.
- Dårligere skoleprestasjoner og lavere intelligens.
Det er ikke enkelt å forklare hvorfor det er slik, men noen sammenhenger kan antydes. En rimelig forklaring kan være at fysiske avstraffelser stresser barn slik at hjerneutvikling påvirkes negativt, spesielt når det gjelder konsentrasjon og hukommelse. At dette skjer i en periode av barnets liv der hjernen er i størst utvikling, medfører at skadevirkningene blir desto større.
Psykisk- og emosjonell straff
En annen form for avstraffelse i disiplinering av barn er psykologisk og emosjonelle straff. Denne formen praktiseres med eller uten aggresjon. Noen klassiske eksempler på slik straff er:
- hyppig roping, kjefting, skriking, trusler eller mobbing.
- kalle navn, negative sammenligninger med andre.
- konstant ydmyking.
- skremme barnet med hva som vil skje.
- ignorering eller avvisning av barnet som straff.
- inndrivelse av privilegier (miste ukelønn, husarrest osv)
Hvilken straffereaksjon bør gis?
Alle foreldre vil det beste for barna sine, også de som benytter fysisk straff i barneoppdragelsen. Spørsmålet blir dermed å avgjøre hvilken ikke-voldelige straffereaksjon vi skal reagere med når barnet bryter grenser og utviser ikke akseptabel atferd.
Formålet med avstraffelsen er å korrigere uønsket atferd, slik at baret lærer seg respekt for autoriteter og hvordan de skal opptre på i forhold til andre. At barnet blir korrigert når de gjør noe galt er viktig, slik at de lærer seg forskjellen mellom rett og galt, og hva som er konsekvensene av å ikke følge spillereglene. Løsningen er ikke å velge unnfallenhet og ettergivenhet, hvor barnet får vokse opp uten grensesetting og blir et bortskjemt barn som aldri har blitt irettesatt. Slik skal det ikke være.
Barn må fra de er små inviteres til å ta medansvar for at de skal lære seg dette, men de vil samtidig alltid prøve å teste ut grensene. En grensetesting foreldrene må møte på en fast, rolig og bestemt måte, uansett hvor frustrert barnet blir. Grensebrudd må alltid få konsekvenser i form av en negativ straff hvis barnet skal lære å ikke bryte grensene.
Hvilke straffereaksjoner bør vi så gi? La oss se litt nærmere på noen vanlige ikke-voldelige straffereaksjoner.
Frata barn privilegier
Å frata barn privilegier er en effektiv form for straff for alle barn, men da må straffen være en logisk konsekvens av regelbruddet. F.eks. å låse inne sykkelen for en periode dersom barnet sykler uten hjelm eller man ikke får se barne-tv hvis man ikke først rydder opp leken fra stuegulvet først.
Sanksjoner på avtalebrudd må være enklere. Avtalen kan være: “Du skal gjøre leksene dine med en gang du kommer fra skolen. Om du gjør det denne uka, skal vi gå på tivoli på lørdag.” Avtalebruddet vil føre til at man ikke går på tivoli.
Skal slike sanksjoner virke må barnet på forhånd vite hva konsekvensene av regelbruddet vil bli og hvor lenge straffen vil vare. Lengden på straffen må selvfølelig stå i forhold til hvilket overtramp barnet har gjort og du må begrunne hvorfor denne straffen gis ved dette regelbruddet. Dette kalles konsekvenspedagogikk.
I praksis betyr det at barnet får en advarsel på forhånd:
“Hvis du slår den gutten en gang til, er jeg nødt til å komme ut og hente deg. Da kan du ikke være ute å leke mer. Gutten kan slå hodet i asfalten og få veldig vondt.”
Det er viktig at straffen har en logisk konsekvens, at du kommer med en begrunnelse, og at du ikke kommer med tomme trusler.
Husarrest
Husarrest er noe de flest av oss kjenner til og som har vært et effektivt virkemiddel for å straffe alvorlig uønsket atferd i flere generasjoner og benyttes fortsatt med hell i mange situasjoner.
Tilbaketrekning av kjærlighet
Mange benytter også tilbaketrekning av kjærlighet, dvs, at foreldre trekker seg tilbake og avviser barnet, som en straffereaksjon. Dette er en straffereaksjon som ikke anbefales, da alle barn har behov for å bli godtatt og verdsatt av foreldrene sine. Det er derfor uheldig hvis kjærlighet brukes som belønning for god oppførsel. Kjærligheten bør gis barnet ubetinget hva barnet selv gjør.
Ikke latterliggjør barnet eller si de er dumme
Rett aldri den korrigerende kritikken mot barnet som individ, men mot den uønskede handlingen. Det ødelegger bare barnets selvfølelse og selvtillit.
Dersom et barn har rotet ut alle bøkene i bokhylla i stua, kan en tilbakemelding som retter seg den gale handlingen være: «Det er dumt å rote ut alle bøkene fordi de kan bli ødelagt. Det får du ikke lov til». Si aldri til barnet «Du er dum som roter ut og ødelegger bøkene!».
Ikke gjør barna redd deg
Straff som gjør at barna blir redde for foreldrene sine, kan kanskje oppfattes som virkningsfulle siden dette gjør at barna gjør som foreldrene vil så lenge dem er i nærheten. Når foreldrene ikke er i nærheten, vil barna sannsynligvis bryte reglene og bli utagerende og aggressive. Samtidig som dette skjer får foreldrene et anstrengt forhold til sine barn som lever i konstant frykt for sine foreldres vrede. Noe som gjør dem usikre, tilbaketrukne og frustrerte.
Timeout, pausetid og tenkepause
Pausetid, også kalt timeout og tenkepause, er en omdiskutert sanksjon. Pausetid vil si at at barna ble tatt ut av en aktivitet de gjør og måtte sitte for seg selv, under tilsyn av voksne. Med andre ord satt i “skammekroken”.
Mange har hatt positive erfaringer med slike sanksjoner. Pausetid skal gjøre at foreldrene slipper å bli sint og irritert – et praktisk verktøy for å få kontroll over situasjonen, i stedet for å mase og kjefte.
Behold roen
Når barnet gjør noe dumt, f.eks. løper rett ut i veien uten å se seg for, blir foreldrene ofte ekstremt redde og reagerer med sinne tilbake på barnets uønskede handling. Dette er det dummeste foreldre kan gjøre. Dette gjør bare barnet stresset, usikker og redd, uten at de skjønner sammenhengen mellom foreldrenes reaksjon og straffereaksjon til det gale de nettopp har gjort. Start med å ro deg selv ned før du begynner å korrigere barnet og behold roen under hele prosessen, uansett hva barnets reaksjon skulle bli.
Noen barn kan være intense og utholdende når de uttrykker sine frustrasjoner. Det mest effektive for å skape ro, er at foreldrene selv beholder roen og venter til barnet er ferdig med sin frustrasjon og raserianfall. Det som da ofte skjer, er at barnet vil komme til mor eller far for trøst.
Kutt ut kjeftinga
Barn bør korrigeres på bestemte, men rolige og kontrollerte måter. Hvis barn lærte av å få kjeft ville sannsynligvis barn som har fått mye kjeft oppført seg bedre enn barn som får lite kjeft. Det stemmer neppe.
Taushet er gull
I mange tilfeller er ingen reaksjon den beste reaksjon.
For over 30 år siden hadde en lærerinne et problem med en gutt i klassen som alltid ødela alle timene med å konstant bråke og gjøre ugagn. Hver gang hun snakket til han stoppet han i 1 minutt før han fortsatte. Til slutt valgte hun en motsatt strategi siden det aldri hjalp å snakke til han når han gjorde ugagn. Neste time begynte hun derfor bare å overse papirflyene som ble sendt, knappenåler på stolen o.l. ugjerninger. Gutten fortsatte som før, men ikke i samme intensitet som før siden hun ikke gav han noe oppmerksomhet. Lærerinnen fortsatte som hun hadde planlagt, men begynte å spørre gutten regelmessig om han viste svaret på det hun spurte om. Først ville han ikke svare, men siden dette var den eneste gangen han fikk oppmerksomhet fra lærerinnen begynte han til slutt å svare på spørsmålene. Hver gang han svarte riktig begynte lærerinnen å gi han masse ros og fremheve han for hele klassen. Uka etter var det helt slutt på bråket i klassen. Gutten fulgte nå med og begynte til og med å gjøre leksene sine siden dette var den eneste måten han fikk den ønskede oppmerksomheten av lærerinnen.
Gutten bråket ikke fordi han var dum eller kjedet seg. Han gjorde dette for å få oppmerksomhet fra lærerinnen og resten av klassen. Jo mer ugagn han gjorde, jo mer oppmerksomhet fikk han. Derfor fortsatte han. Når han ikke lenger fikk denne oppmerksomheten sluttet han. Lærdommen er at taushet er gull i mange situasjoner.
5:1 regelen
Husk samtidig 5:1 regelen som sier at vi skal gi våre barn minst 5 ganger så mye ros og belønning som straff og kjeft. Straffereaksjonene må ikke være det som dominerer barneoppdragelsen. Positive tilbakemeldinger i form av ros og belønninger bør være den dominerende delen.
