Lesetid (240 ord/min): 5 minutter
Etter å ha levd i et jeger- og sankesamfunn i over 100 000 år begynte vi å utforske hvordan vi kunne dyrke mat og holde husdyr som gav oss maten vi trengte for omtrent 10 000 år siden. Overgangen fra å leve i et jakt og sankesamfunn til å bli et jordbrukssamfunn gikk imidlertid gradvis over flere tusen år, med store geografiske forskjeller. Først 6.000 år etter at de første bøndene startet med jordbruk i Midtøsten kom jordbruket til Nord-Europa.
Innholdsfortegnelse
Hortikulturelle samfunn
De første bøndene i Midtøsten tilhørte det vi idag kaller et hortikulturelt samfunn, og tidfestes til 7000 f.Kr. til 3000 f.Kr. Disse bøndene drev svibruk og brukte hakker til å dyrke planter på små jordbruksområder (hager) de kunne flyttet rundt.
Jordbrukssamfunn
Jordbrukssamfunnet hadde sin hovedperiode fra 3000 f.Kr. til 1800 e.Kr., og kalles den neolittiske revolusjonen. Fra å bruke hakker som det hortikulturelle samfunnet gjorde, fikk vi med den neolittiske revolusjonen plogen og dyrking av mark på store områder. Dette effektiviserte jordbruksproduksjonen kraftig og gav økonomisk overskudd som kunne brukes til å betale andre samfunnsgrupper som ikke drev med matproduksjon, f.eks. håndverkere og handelsmenn. Dette gjorde det mulig for oss å etablere større og mer komplekse samfunn. Det første beviset på bruk av plog har vi fra Mesopotamia litt før 3000 f.Kr.
Slutt på nomadelivet
Overgangen til å bli et jordbrukssamfunn regnes som den største samfunnsendringen i menneskets historie. Dette ved at vi gradvis kunne slutte å leve et nomadeliv i små grupper, hvor vi hele tiden flyttet etter maten vi trengte for å overleve. Bosetningen ble nå i stadig større grad fast og større og mer kompliserte samfunn kunne etableres.
Fra å være omreisende nomader begynte vi nå å skape oss en identitet som var knyttet til gården og lokalsamfunnet vi bodde i. Vi begynte nå å samarbeide med naboer om gårdsdrift, forsvar, og styre og stell i lokalsamfunnet, samtidig som vi fikk håndverkere og handelsmenn som kunne selge oss det vi trengte.
Et mer avansert samfunn vokste frem og rikdom kom på dagsorden
Mens vi ikke kunne samle mer enn det vi kunne ta med oss til neste overnattingssted, gav jordbrukssamfunnet oss muligheten til å samle opp mer eiendom og eiendeler enn tidligere ved at vi begynte å bo fast på et sted. Dette gjorde det mulig for oss å samle opp rikdom, noe vi gjorde gjennom generasjoner.
Spesialisering ble nå mulig
Siden vi kunne produsere mer mat enn det vi spiste ble det skapt økonomisk overskudd som vi kunne bruke til å kjøpe andre produkter og arbeidskraften vi trengte. Vi fikk derfor en oppblomstring av ulike håndverkere og handelen ble også stadig viktigere, samtidig som vi måtte forsvare vår eiendom og eiendeler mot røvere. Vi fikk da soldater som kunne forsvare oss, håndverkere, handelsmenn og andre spesialiserte yrker som fikk betalt for jobben de gjorde. I den første tiden benyttet vi ikke penger, men salt, sølv, gull, gjenstander, jordbruksprodukter, fisk og annet som kunne brukes som penger i en bytteøkonomi.
Pengeøkonomi vokser etter hvert frem
Bytteøkonomien ble imidlertid etter hvert byttet ut med en pengeøkonomi. Noe som satte fart i spesialiseringen av den yrkesaktive befolkningen, og skapte grunnlaget for sosiale skiller.
Sosiale klasser vokste frem
De som eide store jordbruksområder som var dyrket opp fikk nå makt ved at de hadde et økonomisk overskudd som de kunne bruke til å kjøpe arbeidskraften de trengt til sitt land. De som ikke eide store jordbruksområder endte opp som leietakere av jord fra storbonden, hvor de jobbet gratis for storbonden mot at de fikk et lite jordstykke som de kunne dyrke opp og livnære seg på etter at jobben for storbonden var gjort. Dette skapte ulike sosiale klasser, hvor noen eide jorden (overklassen) mens andre jobbet på den (underklassen).
Stater ble nå mulig
Det økonomiske overskuddet gjorde at herskere kunne skattlegge folket og bygge opp et maktapparat, som de igjen kunne bruke ved erobringer. Erobringer som brakte økt rikdom og makt til herskerne. Summen av disse faktorene ble grunnlaget for en statsdannelse.
Styringssystemet var stort sett et arvelig monarki, og staten var et redskap som kongen og familien hans brukte til å gjøre seg selv rikere. Videre vokste det fram religioner med en profesjonell organisasjon, for eksempel kristendom, islam og buddhisme.
Jordbruket var bærebjelken i økonomien
Hele samfunnsøkonomien hvilte i denne perioden på jordbruket som gav arbeid til majoriteten av befolkningen. Jordbruket betalt også de skattene som kongene, fyrstene og deres administrasjoner levde av, og som de brukte til krigføring og til å skape mer økonomisk skapende virksomheter.
Sykdommer ble et samfunnsproblem
Mens jeger- og samlersamfunnet hadde et variert og sunt kosthold. Samtidig som de konstant flyttet rundt og ikke hadde husdyr som smittebærere, ble sykdommer ikke et stort samfunnsproblem i jordbrukssamfunnet. Dette fordi kostholdet til bøndene ble langt mer ensidig og siden bøndene ikke konstant flyttet rundt ble manglende renslighet og hygiene en magnet for alle slags smittsomme sykdommer.
Bøndenes levde et usikkert liv
Siden de fleste bøndene ikke eide jorden sin selv, var de avhengig av gode avlinger hvert år. Noe alle vet er vanskelig, da avlingene er avhengig av været. Bøndene levde derfor et svært usikkert liv. Dårlige avlinger som det ble enkelte år ble lett livstruende for hele samfunnet. Dessuten ble bøndene så hardt skattlagt at de i dårlige år ente med så lite igjen av avlingene sine at de hadde problemer med å fø seg selv og sin familie. Dette ente opp med at vi fikk tiggere som ikke klarte å brødfø seg selv.
De første økonomiske systemene vokste frem
Med pengeøkonomien og handelen vokste også den økonomiske interessen blant folk flest. De første økonomiske tenkerne og systemene kaller vi idag for tidlig pre-klassisk tenking og tidfestes til perioden fra 800 f.Kr til 1500 e.Kr. Denne perioden kan deles opp i to økonomiske tenkninger:
Disse økonomiske teoriene ble så erstattet av pre-klassisk tenking. En periode som kan deles opp i:
På slutten av denne perioden fikk vi en fremvekst av ledende økonomer som idag kalles klassisk perioden. Disse økonomiske teoriene som gjeldene når vi fikk den første og andre industrielle revolusjonen som markerer overgangen til et industrisamfunn. Sentrale økonomer innen den klassiske perioden var:
- Adam Smith ( 1723 – 1790 )
- Thomas R. Malthus (1766-1834)
- Jean Bartiste Say (1767 -1832)
- David Ricardo (1772 – 1823)
Vi skal ikke her komme nærmere inn på disse økonomiske tenkerne, da vi går grundig igjennom dette i en egen artikkelserie og e-bok.
Du leser nå artikkelserien: Samfunnsutvikling
