Innholdsfortegnelse
Sosial læringsteori er motsvaret til psykoanalysen
Sosial læringsteori er på mange måter motsvaret til psykoanalysen. Mens psykoanalysen mener at det er våre indre drivkrefter (genetikk) som styrer vår atferd, mener sosial læringsteori at det er omgivelsene som skaper og styrer vår personlighet og atferd.
Begge teoriene åpner imidlertid for muligheten for at det skjer et vekselvirkende forhold mellom personens indre drivkrefter (genetikk) og omgivelsene. For å kunne forutsi atferd må vi derfor forstå hvordan særtrekk ved et individ samspiller med særegenheter i situasjonen i følge sosial læringsteori.
Sosial læring
Med sosial læring menes:
Den læringen vi gjør oss gjennom samvær med andre mennesker om hvilke kulturelle mønstre og sosiale normer de forventer vi skal følge i ulike sosiale sammenhenger og roller for å bli sosialt akseptert av omgivelsene.
Sosial læring refererer til prosessen der individer tilegner seg kunnskap, ferdigheter og verdier gjennom samspill med andre i ulike sosiale settinger. Denne læringen skjer i en sosial kontekst gjennom observasjon, imitasjon og samhandling med andre.
Den viktigste lærdommen fra sosial læringsteori er hvordan vi lærer, tilpasser oss og modnes når vi er sammen med andre mennesker. Det er denne sosiale læringen som former oss som menneske.
Sosial læringsteori har hatt stor innflytelse innen utdanning, psykoterapi og forståelsen av hvordan mennesker utvikler sosiale ferdigheter. Forskning viser at sosial læring bidrar til utviklingen av forståelse, empati, sosiale ferdigheter og identitet.
Albert Bandura – faren til sosial læringsteori
Den kanadiske psykologen og professoren Albert Bandura ved Stanford University regnes som grunnleggeren av sosial læringsteori. Han mente at vår personlighet i stor grad formes gjennom modellæring, også kalt observasjonslæring.
Bandura begynte sitt arbeid fra et behavioristisk perspektiv, det vil si ved å kun studere hva som påvirker individet – det ytre. Han fant etter hvert ut at det var for begrenset til å kunne forklare læring hos mennesker. Han utviklet derfor den sosial-kognitive læringsteorien i 1970-årene (Imsen, 2005, Manger, Lillejord, Nordahl, Helland, 2013).
Et sentral begrep for Bandura var self-efficacy, personens tro på egen mestringsevne. For Bandura var mestringstro knyttet til spesifikke kompetanser og ferdigheter, og må skilles fra mestring i mer generell forstand. F.eks. kan en person ha liten tiltro til egen mestring i skolesammenheng (lav akademisk mestringstro), men ha en høy tiltro på egne idrettsprestasjoner. I begge tilfeller vil mestringstroen påvirke prestasjon, ambisjoner og motivasjon, mente Bandura.
