Selektiv eksponering : – Hvordan velger vi ut stimuli ?

Selektiv eksponering er prosessen hvor vi velger ut hvilke stimuliene vi lar oss eksponere for

Persepsjon er som vi tidligere har vært inne på:

“De prosesser mennesker er i når de velger ut, organiserer og tolker stimuli, slik at deres oppfatning og opplevelse av verden blir mest mulig akseptabel og helstøpt”  

I denne artikkelen skal vi se litt nærmere på hvordan vi “velger ut” de stimuli som vi lar oss eksponere for. Med stimuli menes: – ethvert inntrykk som treffer våre syns-, hørsels-, smaks-, lukte-, følelse- og bevegelses sanser. Et stimuli er med andre ord alt vi ser, hører, smaker, lukter og føler bevisst og ubevisst via sansene våre.

Menneskelige sanser

Persepsjon starter med at vi mottar et stimuli gjennom en av våre sanser. Som vi husker fra artikkelserien om sansene har vi alle følgende sanser:

1. Synssans (øyet – Fotoreseptorer)– Oppfatter lys og visuelle stimuli, som farger, former og bevegelser. Lys treffer netthinnen, omdannes til elektriske signaler som sendes til hjernens visuelle cortex for tolkning.
2. Luktesans (nesa – Kjemoreseptorer) – Oppfatter luktmolekyler. Luktmolekyler binder seg til reseptorer i nesen, signalene sendes via olfaktoriske nerver til olfaktoriske bulb og videre til hjernen for tolkning.
3. Høresans (øret – Fotoreseptorer) – Oppfatter lydvibrasjoner. Lydbølger forårsaker vibrasjoner i trommehinnen, forsterkes av mellomørets knokler, og omdannes til nerveimpulser i sneglehuset, som sendes til hjernens auditive cortex.
4. Smakssans (tunga – Kjemoreseptorer) – Oppfatter smak. Smaksløker på tungen oppfatter kjemiske stoffer i maten, og sender signaler via smaksceller til hjernen for tolkning.
5. Følesans (huden – Mekanoreseptorer) – Oppfatter berøring, trykk, temperatur og smerte. Sensoriske reseptorer i huden sender signaler gjennom nervebaner til hjernen, hvor de prosesseres i somatosensorisk cortex.
6. Likevektsans (balansesans) og stillingsans – Likevektssansen ligger i øret og oppfatter bevegelse og balanse. Bevegelse av hodet registreres av væskefylte kanaler i indre øret, som sender signaler til hjernen for å opprettholde balanse og koordinasjon. Stillingssansen består av muskler, sener og ledd som oppfatter kroppens posisjon og bevegelse. Sensoriske reseptorer i muskler, sener og ledd sender informasjon om kroppens posisjon og bevegelser til hjernen, som integrerer denne informasjonen for å kontrollere bevegelse og balanse.

I tillegg har vi reseptorer for å fange opp temperaturfølelse, ubehag og smerte:

• Termoreseptorer (temperaturfølelse)
• Smertereseptorer (ubehag og smerte)

Sanseorganene har som oppgave å fange opp stimuli via reseptorer på celleoverflaten og formidle disse opplysningene videre til nervesystemet og hjernen, som gjennom en persepsjonprosess koder, organiserer, tolker og vurderer sanseinntrykket opp mot tidligere erfaringer og kunnskap for at sanseinntrykket skal gi oss en mening. En reseptor er en «sansecelle» vi bruker til å registrere ett stimuli fra omgivelsene våre.

Signalene fra reseptorene formidles videre til sentralnervesystemet som sender signalene til hjernen for behandles. Prosessen hvor sanseorganene konverterer energi fra miljøet til nevral aktivitet (sanseinntrykk) som sendes til hjernen for tolkning kalles transduksjon. 

Sanse organene våre har imidlertid begrenset kapasitet til å motta, eller rettere sagt oppfatte sanseinntrykkene, vi konstant mottar fra omgivelsene våre. Til tross for dette er vi rimelig godt i stand til å orientere oss ut i fra de stimuli hjernen mottar fra disse reseptorene.

Sansene våre kan også modifiseres. Noen mennesker utvikler en finjustering av enkelte sanser for å bedre kunne utføre ulike oppgaver. En profesjonell vin-smaker har f.eks. utviklet eksepsjonell smaks- og luktesans for å lettere kunne skille mellom de ulike vinene. For mennesker som har defekter i sanseapparatet, vil hjernen kompensere ved å forsterke andre sanser. En blind person har gjerne bedre hørsel enn en med synet inntakt.

Selektiv eksponering

Hver eneste time, døgnet rundt, blir vi utsatt for millioner av ulike stimuli, men siden hjernen har en begrenset kapasitet til å behandle alle disse kan vi ikke forholde oss til alle stimulus vi mottar fra omgivelsene våre. Vi må velge ut det vi anser som viktig og glemme resten. Denne prosessen kalles selektiv eksponering, og er vist i modellen til høyre.

Hva avgjør den selektive eksponeringen?