Allusjon og intertekst

Allusjon og intertekst er to språklige virkemidler som er mye brukt i retorikken.

Allusjon

En allusjon (av lat. «lek») er i retorikken en bevisst og åpenlyst hentydning til en annen kjent tekst, film, sang eller hendelse – og kan være et delvis skjult sitat. Det er vanlig å bruke allusjoner fra Bibelen. Et eksempel er de “10 bud i Janteloven“.

Det er to hovedtyper allusjoner:

1. Vi kan endre litt på noe som er kjent: Man lærer så lenge man har elever
2. Vi kan sette noe som er allment kjent inn i en ny sammenheng, for eksempel historier fra Bibelen, kjente eventyr, o.l.

Formålet med en allusjon er å vekke assosiasjoner som bidrar til en dypere forståelse av teksten. Dette ved at allusjoner gjør oss i stand til å se både likhetstrekk (paralleller) og motsetninger (kontraster) mellom budskapene (tekstene).

Dette språklige virkemiddelet brukes ofte i filer, teaterstykker og andre dramatiseringer for å skape oppmerksomhet, interesse og forståelse av budskapet. Allusjoner kan imidlertid også brukes i møter og salgspresentasjoner for å skape de samme to kommunikasjonseffektene i AIDA prosessen som angir hvilke kommunikasjonseffekter som må oppnås under et møte, samtale, tale eller tekst for at en ønsket handling skal oppstå. 

Skal en allusjon bli vellykket i en tekst, et dramastykke eller i en film, er det en forutsetning av leseren kjenner til og forstår den opprinnelige teksten eller hendelsen.

Intertekst

Intertekst vil si at en større del av en tekst fungerer som henvisning for vår egen tekst. Teksten kan være et sitat, antydning, parodiering e.l. som brukes i en ny tekst, tale e.l. 

Når vi åpner et nytt bygg og lar den første personen gå inn i bygget kan man f.eks. si en tale til forsamlingen foran inngangen:

“Et lite steg for (navnet på den ansatte), men et stort steg for (navnet på firmaet som flytter inn i bygget)”