Innholdsfortegnelse
Den historiske utviklingen
Helt fra Oldtiden har samfunnet prøvd å regulere prisen i et marked. Hammurabis lover og senere gresk og romersk lovgivning regulerte prisene på mange landbruksvarer, spesielt korn.
De økonomiske teoretikerne, inklusive Adam Smith, slet lenge med å forstå hva som danner priser og verdi, og lenge mente man ganske enkelt at prisen avhenger av tilbud og etterspørsel, eller av den verdi varen representerer målt i mengde arbeid som har frambragt varen (arbeidsverditeorien).
Selv midt på 1800-tallet rådet fortsatt arbeidsverditeorien som innebar at lønns- og prisnivå fulgte av arbeidsmengden som var nedlagt i produksjonen.
Både Marx og Ricardo holdt fast ved dette «statiske» synet på prisdannelsen. Først med Alfred Marshall og nyklassisk økonomi oppstod grenseverdi-begrepet med forestillingen om at riktig pris ikke avspeiler tilbydernes kostnader, men etterspørrernes betalingsvilje.
På 1900-tallet ble verdibegrepet utvidet til å omfatte ikke bare faktisk nytte- eller bruksverdi av varen eller tjenesten, men også kjøperens opplevde verdi, som medbestemmende for prisnivået.
I nyere økonomisk teori er pris ikke det samme som verdien av det aktuelle godet – ulike selgere og kjøpere vil tillegge ett og samme gode ulik verdi, avhengig av kjøpers individuelle preferanser og nytte av godet, og selgers kostnader eller avkastningskrav. Forutsatt at transaksjonen er frivillig, vil ingen betale en høyere pris enn grensenytten av det som kjøpes, eller selge til en lavere pris enn det som dekker grensekostnadene inkludert krav til avkastning.
I et «perfekt» marked vil likevektsprisen oppstå der hvor grensenytten (nytten som en eller annen kjøper tillegger én til enhet av godet) er lik med grensekostnaden (kostnaden som en eller annen selger har ved å tilby én til enhet), og ved dette prispunktet vil alle godene som tilbys bli omsatt. Både selger og kjøper vil her sitte igjen med hhv. produsentoverskudd eller konsumentoverskudd.
For å få et historisk perspektiv på pris- og verdibegrepet har jeg under lagt en oversikt som viser de ulike tidsepokene:
Tidlig pre-klassisk økonomisk tenkning
Den tidlige pre-klassiske tenkningen går fra 800 år f.Kr. til 1500 år eKr, og består av to underperioder:
- Gresk tenking
- Skolastikerne
Gresk tenkning (800 år f.Kr. – 1200 år e.Kr.)
De første teoriene om pris og varens verdi ble utviklet av de greske filosofene allerede i oldtiden. De fremste av disse filosofene var Aristotles og Platon som var opptatt av ideer og teorier som kunne skap et rettferdig samfunn. I oldtidens og middelalderens jordbrukssamfunn stod derfor begrepet rettferdig pris sentralt. Rettferdig pris ville si at selgeren fikk dekket sine kostnader med en nøktern fortjeneste som personlig inntekt. Ågerpris og rente ble sterkt fordømt av både Aristoteles og Thomas Aquinas.
Aristoteles, som har blitt «kreditert» ideen om å bytte handelsvarer mot penger, var ikke opptatt av hvordan prisene ble til. Det som var viktig for han var de etiske og moralske sidene ved prisene.
Platon forkynte at økonomien måtte være preget av sindighet. Med dette mente han at de næringsdrivende ikke måtte la profitt-begjær eller egeninteresser bli bestemmende for deres produksjon eller virksomhet. Platon var enig med Aristoteles i at prisene måtte være rettferdige og at produktene måtte dekke menneskelige behov.
Skolastikerne (År 1200 – 1500)
De greske filosofenes tenkning ble etter hvert byttet ut med tankene til skolastikerne.
Skolastikerne (1200 – 1500 år. e.kr.) var munker som prøvde å forene kirkens syn med den stadig voksende økonomiske aktiviteten i samfunnet. Den mest fremtredende av skolastikerene var St. Thomas Aquinas (1225 – 1274). Hans teorier var i stor grad en videreutvikling av Aristoteles tanker.
Skolastikerne var enige med Aristoteles at prisene måtte være rettferdige og moralske, og de prøvde i likhet Aristoteles ikke å analysere hvordan prisene ble til (prisdannelsen), men nøyde seg med å se på de etiske sidene ved prisene.
Skolastikerne var opptatt at man ikke måtte ta en urimelig høy pris for en vare, eller utnytte en annens avhengighet av en vare. Dette fordi; når et bytte av varer finner sted, vil den økonomiske vinningen som den ene parten oppnår, nødvendigvis være et tilsvarende stort tap for den andre. Prisen måtte derfor være «rettferdig. Rettferdig pris var i følge skolastikerne den alminnelige markedsprisen for en vare. I motsetning til Aristoteles tillot skolastikerne renter på penger som ble lånt ut.
Pre-klassisk tenkning
Den pre-klassiske perioden går fra 1500 år e.Kr. til 1776 år e.Kr., og likhet med den tidlige pre-klassiske perioden, kan den pre-klassiske tenkningen deles i to under perioder:
- 1500 – 1750 Merkantilismen
- 1750 – 1776 Fysiokratene
Merkantilismen ( 1500 – 1750 )
Merkantilismen markerte det føydale systemets undergang, og representerer markedsøkonomiens fødsel.
Tidene etter år 1500 var preget av økende økonomisk aktivitet. Produksjon av varer til markedet ble viktigere, og kapitalen ble ikke lenger bare brukt til luksusforbruk. Jord og arbeidskraft ble nå en vare som man kunne kjøpe og selge fritt. Det tvang bøndene inn til byene hvor de ble produksjonsfaktorer (arbeidskraft). Jorden ble investeringsobjekter og kapetalistene fikk en stadig viktigere rolle.
Prisene begynte nå å bli bestemt av forskjellen mellom tilbud og etterspørsel. Kapetalistene begynnte derfor å investerte pengene sine der de største forstjenestemulighetene lå. Dvs. i de bransjene hvor det var størst forskjell mellom varens utsalgspris og varens produksjonskostnad. Dette resulterte i at økonomien i større grad enn tidligere ble styrt av markedsmekanismene, og ikke av «staten».
Merkantilistene var overbevist om at de land som hadde en gunstig handelsbalanse ville få
økning av sin import og en tilsvarende reduksjon av sin eksport. Dette fordi en gunstig handelsbalanse ville føre til økte priser og dermed også redusert konkurransekraft. De som hadde en ugunstig handelsbalanse ville få den motsatte virkningen, mente de Deres generelle prisnivå ville da synke, og dermed gi øke landets eksport da deres produkter ville bli billigere å kjøpe enn de produktene som ble produsert i de landene som hadde en gunstig handelsbalanse.
Fysiokratene (1750 – 1776)
Fysiokratene utviklet markedsøkonomiens mest grunnleggende filosofi – «laisser faire», som betyr «la det skure». I det ligger det at man skal la markedet selv bestemme den økonomiske utviklingen, hvilke priser man skal ta, hvilke områder man skal satse på osv.
Fysiokratene utviklet ikke pristeorier, men konkluderte med at fri konkurranse ville føre til de beste prisene. De hadde tro på de frie markedskreftene og uregulerte markeder.
Den klassiske perioden
Den klassiske perioden strekker seg fra 1776 til 1890 år e.Kr., og de viktigste økonomene var denne tiden er:
- Adam Smith
- David Ricardo
- John Stuart Mill
- Jean Bartiste Say
- Karl Marx
Disse hadde en rekke fellestrekk, og skilte seg vesentlig fra tidligere økonomer. Den mest fremtredende forskjellen er deres tro på de frie markedskreftene, og de trodde på uregulerte markedene med størst mulig frihet (laissez faire). Dette skulle føre til mest mulig effektiv økonomi og de beste prisene både for forbrukerne og produsentene.
Adam Smith ( f. 1723 )
Adam Smiths bidrag til den økonomiske tenkningen er omfattende, og mer enn noen annen av hans tids økonomer så han de sentrale kreftene som påvirker markeds-økonomien og hvordan de konkurrerende markeder fungerer. Hans økonomiske tenkning var imidlertid farget av hans interesse av moralfilosofi, og er ikke uten svakheter. Smith forvirret både seg selv og generasjoner av økonomer ved å mislykkes i å finne gode teorier for relative priser, det generelle prisnivået og endringer i velferden. Når det gjelder hans verditeori var han tydelig forvirret, men klarte likevel å formulere et grunnlag som bl.a. David Ricardo bygget videre på.
Smith så at markedet ofte mislykkes i å frembringe de ideelle sosiale forhold, men hevdet samtidig at statlig innblanding fikk større negative følger enn om markeds-kreftene fikk fritt spillerom. De frie markeds-kreftene uten statlig innblanding ville ifølge Smith føre til naturlige priser og en optimal fordeling av ressursene slik at forbrukerne får de produktene de etterspør til den lavest mulig pris. Han mente at siden kapitalistene hadde profittmaksimering som sitt overordnede mål ville fri konkurranse mellom dem ville føre til stabile priser og -overskudd. Skulle fortjenesten bevege seg over det normale i en næring eller handelsområde vil nye investorer oppsøke markedet og den økte konkurransen ville sørge for at prisene og fortjenesten ble presset nedover til et stabilt nivå. Dette resonnementet blir idag kalt teorien om den «usynlige hånd».
Det som har størst nytteverdi (f.eks. vann) har ofte liten bytteverdi, og det som har stor bytteverdi (f.eks. diamanter) har ofte liten eller ingen nytteverdi påpekte Smith. Han mente derfor at varens bytteverdien bestemmes av prisen på den varen man kan få i bytte.
Smith mente at relative priser (gjennomsnitts prisen) ble bestemt av produksjons-kostnadene, men at markedsprisen (korttids-prisen) ble bestemt av tilbudet og etterspørselen. Den naturlige prisen (langtidsprisen) ble i følge Smith bestemt av produksjons-kostnadene. Han forsøkte å konstruere en arbeids verdi teori for å forklare relative priser (naturlige priser), men ente opp med en produksjonskostnad teori:
Naturlig pris på arbeid
+ Naturlig pris på kapital
+ Naturlig pris på jord
= Naturlig pris
David Ricardo (1772 – 1823)
David Ricardo regnes for teoretikerne av teoretikerne. Inntil Ricardos «Prinsipper for politisk økonomi og skattelegging» kom i 1817, hadde Adam Smiths «Nasjonens rikdom» ( 1776 ) dominert den økonomiske tenkingen.
Adam Smiths produksjonsverditeori fant Ricardo som utilfredsstillende på flere områder. De fleste verditeorier gjør et forsøk på å forklare kreftene som bestemmer de relative prisene på et bestemt tidspunkt. I følge Ricardo var hovedproblemet med en verditeori å forklare de økonomiske kreftene som forårsaket endringer i de relative prisene over tid.
Ricardo mente at et produkts verdi er avhengig av mengden av arbeid som er nødvendig for å produsere det, ikke av lønningene betalt for arbeidet. I motsetning til Smith, som så liten sammenheng mellom nytteverdi og bytteverdi, holder Ricardo på at nytteverdien er essensiell for eksistensen av bytteverdien, skjønt ikke dens mål. I moderne terminologi kan vi si at før en vare vil ha en positiv pris på markedet, må det eksistere etterspørsel etter varen, men etterspørselen er ikke målet for prisen.
Hva bestemmer prisen på en vare?
Prisen på en vare blir bestemt av deres sjeldenhet og mengden av arbeid som behøves for å produsere dem. Noen varer har en pris av deres sjeldenhet alene. Dette er varer som ikke uten videre lar seg reprodusere f.eks. skjeldne bilder, bøker, mynter o.l.
Ricardo utelukker imidlertid de skjelne varer i sin arbeideverditeori, fordi de utgjør en liten del av de varene som blir solgt på markedet.
Som tidligere nevnt er «arbeid nedlagt» i produktet den viktigste enkeltfaktoren som bestemmer de relative prisene på lang sikt. Ricardo mene at for å finne den langsiktige prisen, måtte vi først finne ut hvor mye arbeid som er nedlagt i produktet, regnet i klokke-timer. Det betyr at alle «input», dvs. produksjonsfaktorene; kapital, råvarer og direkte arbeid, må gjøres om til en arbeids verdi som kan måles i antall timer, før det er mulig å finne«output»,dvs. produktets arbeids verdi, som igjendanner grunnlaget for de langsiktige prisene.
Eksempel.
La oss si at en bedrift har en produksjonskapasitet på 20 enheter pr. dag. Får å kunne produsere denne varen trenger de en maskin som har en levetid på 1 år. Maskinens pris tilsvarer 36.000 arbeidstimer. Fordeler vi disse arbeidstimene på 360 arbeidsdager i året, som er maskinens levetid, finner vi at maskinen må avskrives med 100 timer pr. dag. M.a.o. maskinen blir forbrukt med 100 arbeidstimer pr. dag den er i bruk. I tillegg trenger bedriften en rekke råvarer for å kunne produsere disse 20 enhetene. Regnet om i arbeidstimer, tilsvarer råvarene som trengs for å produsere 20 enheter 50 arbeidstimer. Dessuten vil bedriften måtte nedlegge direkte arbeid for å produsere disse 20 enhetene. La oss si at det direkte arbeide utgjør 50 arbeidstimer.
Vi kan da sette opp følgende modell:
Ricardo mente i motsetning til Adam Smith, at nytteverdien var nødvendig for eksistensen av bytteverdi. Ricardos arbeidsverditeori var kun utviklet reproduksjons bare produkter under markedsforhold av fullkommen konkurranse.
Karl Marx
Bytteverdi
Marx mente at alle varer har en bruksverdi og en bytteverdi. Han hevdet at selv om en vare kan ha en høy bruksverdi (f.eks. vann), er det varens bytteverdi som bestemmer prisen.
Det eneste to varer som byttes har felles er det arbeidet som har gått med på å produsere dem. Marx sier derfor at alle varene har en felles substans – arbeidskraften. Arbeidskraften er den eneste sosiale kostnaden man har ved produksjon av en handelsvare.
Arbeidskraftens verdi kan imidlertid ikke måles i lønnstørrelser, men i forskjellene på det fysiske resultatet. Dette fordi like arbeidstimer kan gi forskjellige resultat, da grobunnens kvaliteter varierer.
Marx sin verditeori en arbeideverditeori
Marx utviklet en verdi/pristeori, som egentlig er et analytisk verktøy for å forstå de sammensatte funksjonene i markeds-økonomien.
Marx hevdet at det foregikk en enkel sirkulasjon av varer i markedet. Et markedbytte, hvor man «selger for å kjøpe». Han mente at bytteverdien (prisen) av de varene som ble byttet (solgt/kjøpt) alltid ville representere like store verdier.
Dette kan illustreres slik:
Bytteverdi vare 2
(10 Brød = 1 Skjorte)
Det er imidlertid uhensiktsmessig for bakeren å gå til skredderen å kjøpe en skjorte, og betale han med 10 brød. Skreddern trenger ikke 10 brød, selv om verdien av brødene tilsvarer verdien av en skjorte. Det skredderen trenger er penger som han kan betale lønnen til svennen med. Bakeren må derfor først selge brødene sine til dem som trenger dem, og få betalt i form av penger som han kan betale skredderen med. Som vi ser har pengene i seg selv ingen verdi. Pengene er kun et sirkulasjonsmiddell, påpekte Marx. Pengene er kun et «bevis» på hvor stor arbeids-verdi f.eks. en10 krone seddelen representerer. F.eks.;
Men hva er det som bestemmer at ;
1 brød = 1 krone?
For å svare på dette spørsmålet tar Marx utgangspunkt i Ricardos arbeideverditeori, og sier at den relative(langsiktige) brødprisen vil være avhengig av hvor mye arbeid som er lagt ned for å produsere dette brødet, og markedsverdien av dette arbeidet.
Verdien av arbeidet vil være avhengig av størrelsen på lønnen, og arbeidernes produktivitet. Siden arbeidernes arbeidskraft er en vare som man kjøpe og selge fritt, vil lønnen de får for sitt arbeid bli bestemt av tilbudet og etterspørselen. Han beregner forskjellen mellom den reelle og den nominelle lønn ut fra prisen på andre varer. I likhet med varer har enhver arbeidskraft en bruksverdi og en bytteverdi.
Arbeidskraftens bruksverdi ligger i arbeidernes evne til å skape verdier. Denne egenskapen vil være avhengig av arbeidernes fysiske forutsetninger, utdannelse og erfaringer. Bytteverdien er den lønnen kapitalisten er villig til å betale for arbeidskraftens bruksverdi. Arbeid er med andre ord en aktivitet, en prosess som ikke i seg selv har noen bytteverdi, men det kan skapes en bytteverdi gjennom arbeidet.
Oppsummering; Marx arbeideverditeori går i korthet ut på at arbeidet er opphavet til økonomisk verdi. Det er mengden av det arbeidet arbeideren har lagt ned gjennom sin bearbeidelse av råmateriale, og arbeidskraftens sjeldenhet/ effektivitet som avgjør hvilken lønn han får. Arbeidet er også det riktige verdimålet på en vare, mener Marx. Den pris en var oppnår på markedet, er avhengig av tilbudet og etterspørselen. Men Marx skjelner mellom markeds-prisen fra den «virkelige verdien». Hvordan finner vi den ? Svaret er igjen arbeid, sier Marx, og henviser til Adam Smith. Verdien av en vare, sier Smith, er avhengig av den arbeidsinnsatsen en person er villig til å gjøre for å få tak i den. Arbeidet er «den eneste endelige og virkelige målestokk som enhver varens verdi alltid og overalt kan bedømmes og sammenlignes ut fra. Det er varens virkelige pris».
Nyklassisk tenking
Nyklassikerne var uenig med klassikernes verditeori. De mente at produksjonskostnadene verken bestemte produktets verdi eller den relative pris.
Prisen ble ikke bestemt av fortiden, men av fremtidig forventninger til nytten av produktet mente de.
«Verdien av varer fremkommer på grunn av sammenhengen med våre behov, og er ikke vedboende varene selv», sier Menger.
De mente at produksjonsfaktorene ikke var prisbestemmende, men prisbestemt. Prisen på det siste gode ville avhenge av dets grensenytte, samt produksjonsfaktorprisen (også kjent som den mellomliggende nytte), som igjen ville være avhengig av nytten til det siste produserte gode, mente Jevons og Menger. Walras var imidlertidig ikke helt enig i dette resonemanget. Han utviklet derfor en modell som viste at alle priser er usammenhengende. Walras mente at alle priser er gjensidig bestemt. Det er ikke mulig å skille mellom prisen på det siste konsumerte gode, og prisen på faktorene i produksjonen. Prisene er, i følge Walras, en likevektsmodell hvor alle faktorene er avhengig av hverandre.
Sammenhengen mellom tilbud og etterspørsel
Jevons og Menger mener at verdien eller prisen, ikke er helt avhengig av nytten eller etterspørselen, men av både tilbudet og etterspørselen.
Mill, en av de store klassikerne, mente at tilbudet og etterspørselen ville bestemme prisen på handelsvarer som har en perfekt uelastisk (vertikal) tilbudskurve. Når det gjaldt varer som har en perfekt elastisk (horisontal) tilbudskurve, vil prisen kun være avhengig av produksjonskostnadene, mente MILL, med rette.
Jevons og Menger kunne ikke motbevise disse påstanden, men sa istede at hvis tilbudet på forhånd er gitt, så vil etterspørselen bestemme markedsprisen. Og de kunne like gjerne ha sagt at ved en gitt etterspørsel, vil prisene bestemme tilbudet. Jevons og Mengers påstand om at prisen er avhengig av etterspørselen er imidlertidig en utilfredstillende forklaring, da det forutsetter at tilbudet er fast. For å illustrere dette kan vi ta et eksempel. Sett at bare en skjelden trykkfeil av et frimerke er kjent. Tilbudet er bestemt ved at det bare finnes ett frimerke med denne trykkfeilen. I slike tilfeller vil prisen bli bestemt at etterspørselen og etterspørselen alene. Det er også innlysende at produksjons-kostnadene ikke har noe som helst å gjøre med frimerkets verdi. At prisen er avhengig av både tilbudet og etterspørselen kan vi demostrere ved å anta at det fantes 10 frimerker til med den samme trykkfeilen. Det vil da være innlysende at prisen da vil være både avhengig av tilbudet, og etterspørselen. I det øyeblikket det kommer 10 frimerker til med den samme trykkfeilen på markedet vil prisen synke betraktelig. Da den ikke lenger gir den samme grensenytten.
