Lesetid (240 ord/min): 7 minutter
Valgordningen i Norge viser til hvordan valg til Stortinget, kommuner, fylkesting og sameting organiseres og gjennomføres. Valget er et forholdstallsvalg som sikrer representasjon av ulike politiske partier i forhold til deres oppslutning blant velgerne. Den er basert på demokratiske prinsipper om deltakelse, representasjon og like rettigheter.
Innholdsfortegnelse
Lovgivning styrer valgordningen i Norge
Valgordningen i Norge styres av Norges Grunnlov og Norges valglov fra 2002, som avløste den tidligere valgloven fra 1985.
Valglovens oppgave er å legge premissene for hvordan et valg skal resultere i et valgt et myndighetsorgan (Storting, fylkesting, kommunestyre), og inneholder bestemmelser for hvem som kan stemme, hvem som kan stille til valg, hyppighet av valg, regler for valgkamp, opptellingssystem for stemmer og prosedyrer for å få stemmerett, bruke stemmeretten og for å stille til valg m.m.
Den norske valgordningen er satt sammen for å ivaretar tre overordnede hensyn:
- prinsippet om et rimelig forhold mellom partienes stemme-og seteandel (matematisk rettferdighet)
- distriktspolitiske hensyn (fylker med få innbyggere langt fra det nasjonale maktsentrum kan trenge noen ekstra representanter for å beskytte minoritetsinteresser)
- hensyn til styringsdyktighet (gi noen mandater ekstra til de største partiene, slik at det kan dannes regjeringer med støtte i Stortinget)
Prinsippet om å beskytte minoritetene i distriktene står i kontrast til prinsippet om matematisk rettferdighet.
Hvor ofte avholdes valg i Norge?
I Norge avholdes det hemmelige valg annethvert år, vekselvis mellom lokalvalg og stortingsvalg/sametingsvalg. Det vil si at det går fire år mellom hvert Stortingsvalg og kommune- og fylkestingvalg. Før andre verdenskrig var det lokalvalg og stortingsvalg hvert tredje år (uavhengig av hverandre).
Hvor lenge velges representantene?
De politiske representantene fra de politiske partiene som velges i et lokalvalg eller stortingsvalg/sametingvalg, velges for 4 år om gangen og skal representere folkets syn i:
- Stortinget
- Fylkestinget
- Kommunestyret
- (Sametinget)
Hvem kan stemme i et valg?
I Norge har alle norske statsborgere over 18 år stemmerett.
For å stemmerett ved et stortingsvalg trenger du ikke å ha fylt 18 år. Det holder at du fyller 18 år innen utgangen av valgåret. Det er ikke noe krav at du er bosatt i Norge, men du må en eller annen gang ha vært registrert i folkeregisteret som bosatt i Norge.
Stemmerett ved kommunestyre- og fylkestingsvalg har alle de som er stemmeberettiget ved stortingsvalg. I tillegg har nordiske statsborgere (Sverige, Island, Danmark, Finland) stemmerett dersom de ble registrert som bosatt i Norge senest 31. mai i valgåret. Andre utenlandske statsborgere har stemmerett dersom de har stått innført i folkeregisteret som bosatt i landet sammenhengende de siste tre årene før valgdagen.
Det er et vilkår for stemmerett til alle valg at man ikke har mistet stemmeretten etter Grunnloven § 53. I dag er det bare ved landsforræderi, forsøk på statskupp og som kan føre til tap av stemmerett i maksimum 10 år.
Hvordan fungerer valgordningen i Norge?
Noen sentrale trekk ved valgordningen i Norge er:
- Representativt demokrati: Gjennom valg velger borgere med stemmerett hvilke politiske partier som skal representere dem i politiske organer, f.eks. i Stortinget, fylkestinget og kommunestyret.
- Forholdstallsvalg: Representanter velges i forhold til antall stemmer partiet får. Målet er at fordelingen av mandater skal reflektere velgernes stemmer så godt som mulig. Et parti som får 20 % av stemmene nasjonalt, får omtrentlig 20 % av mandatene.
- Flermannsvalgkretser: Norge er delt inn i valgkretser (fylker), og hvert fylke har et antall representanter som velges til Stortinget. Antall mandater per fylke bestemmes av en kombinasjon av:
- Innbyggertall.
- Areal (arealfaktor).
- Stemmerett: Alle norske statsborgere som fyller 18 år innen valgåret, har stemmerett. For kommunestyre- og fylkestingsvalg kan også utenlandske statsborgere med tre års botid stemme.
- Sperregrensen: For å hindre fragmentering i politikken må et parti få minst 4 % nasjonal oppslutning for å få utjevningsmandater.
- Hemmelige valg: I Norge har vi hemmelige valg. At valget er hemmelig betyr at ingen skal se eller vite hva den enkelte stemmer. Siden valgene skal være hemmelige skjer derfor stemmegivningen i et lukket rom med stemmesedler som puttes ned i stemmeurnen på en måte som gjør at andre ikke kan se hva du har stemt. Det er heller ikke lov for å pålegge folk til å oppgi hva de stemte ved siste stortingsvalg eller kommunevalg i Norge.
- Likeverdige stemmer: Hver stemme skal telle like mye, men arealfaktoren gir tynt befolkede fylker noe større representasjon.
Valgordning ved Stortingsvalg
Valgordningen ved Stortingsvalg har siden 1953 tatt utgangspunkt i fylkene som valgkretser, der hvert fylke velger et fast antall mandater til Stortinget. Hvor mange mandater som velges fra hvert enkelt fylke er avhengig av fylkets størrelse i areal og antall innbyggere i fylket.
Av distriktspolitiske hensyn er det slik at fylker med få innbyggere og spredt bosetting, har flere representanter i forhold til folketallet enn fylker hvor befolkningstettheten er høyere.
Før Stortingsvalget i 2005 ble det innført en ny valgordning som fordelte mandatene til de enkelte fylker på en ny måte. De viktigste endringene er at det samlede mandattallet er utvidet fra 165 til 169, at hvert fylke har fått ett utjevningsmandat og at mandatfordelingen fylkene imellom endres ved annethvert valg.
- Antall representanter: Stortinget har totalt 169 representanter. Disse fordeles på de 19 valgkretsene (fylkene), der hver krets har et fast antall mandater.
- Utjevningsmandater: 19 utjevningsmandater fordeles nasjonalt for å sikre at det totale mandatantallet for partiene stemmer overens med deres nasjonale oppslutning. Et parti må få minst 4 % av stemmene nasjonalt (sperregrensen) for å kunne få utjevningsmandater.
- Mandatberegning: Mandater beregnes ved bruk av Sainte-Laguës metode, som gir en rettferdig fordeling av representanter mellom partiene. Modifisert Sainte Laguë favoriserer store partier, og hensikten er å bidra til etableringen av sterke, stabile og styringsdyktige regjeringer.
Utjevningsmandatene fordeles blant de partiene som har fått en for liten andel av setene på Stortinget sett i forhold oppslutningen på landsbasis. Kun partier som er over “sperregrensen”, det vil si partier som har en oppslutning på mer enn 4 prosent på landsbasis, er med i konkurransen om utjevningsmandatene.
Fra og med 2005 velges det først 150 mandater som er distriktsrepresentanter fra de enkelte fylker. De siste 19 mandatene er utjevningsmandater – ett til hvert fylke – og fordeles av Riksvalgstyret på en slik måte at den totale sammensetningen av Stortinget blir mest mulig lik stemmeandelen i henhold til Grunnlovens § 59.
Hvert fylkes fordelingstall fastsettes ved at antallet innbyggere ved nest siste årsskifte før det aktuelle stortingsvalget adderes med fylkets areal (i km 2) multiplisert med 1,8 (Store Norske Leksikon)
Utjevningsmandatene fordeles deretter på fylkene etter bestemmelsene i den nye valgloven, som ble vedtatt 2003. Distriktsmandatene blir fordelt ved at hver listes stemmetall divideres med 1,4-3-5-7 osv., og mandatene fordeles etter de kvotientene som da oppstår. Det første delingstallet er satt til 1,4 i stedet for 1 for å skape en sperre mot småpartier.
Hvilke partier kan stille liste ved et valg?
I følge valglovens § 6-3 (1) kan registrerte politiske partier stille til valg med valglister dersom de ved forrige stortingsvalg fikk:
- fikk minst 500 stemmer i et fylke, eller
- fikk minst 5 000 stemmer på landsbasis
- er blitt registrert i Partiregisteret etter siste stortingsvalg
Slike partier kan stille lister ved valg etter forenklede regler når det gjelder krav til underskrifter på listeforslaget. For disse partiene er det tilstrekkelig at listeforslaget er underskrevet av minst to styremedlemmer i partiets lokalorganisasjon i vedkommende valgdistrikt (fylke). Underskriverne må ha stemmerett i valgdistriktet.
Øvrige registrerte partier må oppfylle vilkårene i valgloven § 6-3 (2) for å kunne stille liste. Dette innebærer at det kreves underskrifter fra minst 500 personer med stemmerett i fylket.
Utfordringer i valgordningen
De største utfordringene ved dagens valgordning er:
Sperregrensen: Partier med mindre enn 4 % av stemmene nasjonalt får ikke utjevningsmandater, selv om de har stor oppslutning i enkelte fylker.
Arealfaktoren: Gir uforholdsmessig stor makt til stemmer fra fylker med lav befolkning. Eksempel: En stemme i Finnmark kan telle mer enn en stemme i Oslo.
Fragmentering: Mange små partier kan gjøre det vanskelig å danne stabile regjeringer.
Valgdeltakelse: Lav valgdeltakelse blant enkelte grupper, som ungdom og innvandrere, kan svekke representativiteten.
Valgordningens styrker
De største styrkene med den norske valgordningen er:
Demokratisk representasjon: Forholdstallsvalg sikrer at et bredt spekter av politiske synspunkter blir representert.
Utjevningsmandater: Reduserer skjevheter i mandatfordelingen og gjør systemet mer rettferdig.
Lokal representasjon: Fylkesvise mandater sikrer at ulike deler av landet blir hørt i nasjonalforsamlingen.
Stabilitet: Sperregrensen og valgkretsinndelingen bidrar til en balanse mellom bred representasjon og effektiv styring.
Sammenligning med andre valgordninger
| Egenskap | Norge | USA | Storbritannia |
|---|---|---|---|
| Valgsystem | Forholdstallsvalg | Flertallsvalg | Flertallsvalg |
| Mandatfordeling | Proporsjonal | “Winner takes all” | “Winner takes all” |
| Sperregrense | 4 % | Ingen | Ingen |
Oppsummering
Valgordningen i Norge er utformet for å gi en rettferdig og representativ fordeling av makt i nasjonalforsamlingen. Den kombinerer forholdstallsvalg med elementer som utjevningsmandater og arealfaktor for å sikre både nasjonal proporsjonalitet og lokal representasjon. Selv om valgordningen har noen utfordringer, som betydningen av sperregrensen og arealfaktoren, har den vist seg robust og effektiv i å opprettholde demokratiet i Norge.
Du leser nå artikkelserien: ForvaltninglæreDu leser nå artikkelserien: Politikk
