Innholdsfortegnelse
Fenomenologi
Fenomenologi er kvalitative studier av fenomener og hvordan de fremtrer for oss fra et førsteperson perspektiv. Denne filosofiske retningen tilskrives filosofen Edmund Husserl (1859-1938) som studerte menneskers bevissthet. Husserl mente at verden kun kan studeres gjennom menneskers bevissthet. Han mente det var subjektet som erfarer verden og ikke verden uavhengig av subjektet.
I sin mest grunnleggende form går fenomenologi ut på å studere bevisstheten slik den fungerer i dagliglivet for å finne ut nøyaktig hvordan fenomener konstitueres for bevisstheten, og hvordan bevisstheten forholder seg til dette fenomenet.
Heidegger (2007:55) sier at fenomenologien ikke forplikter til noen standpunkt eller retning. Fenomenologi er primært et metodebegrep mener han. Fenomenologien har som formål å finne ut hvordan ting kan være, og ikke hva ting er.
Fenomen og logos
Uttrykket fenomenologi har to bestanddeler fenomen og logos, fra det greske fainòmenon og lògos.
Den greske betydningen av fainòmenon kan oversettes til: “det som viser seg i seg selv“. Fainòmenon eller fenomenet er dermed totaliteten av det som viser seg eller det værende. Det værende kan vise seg selv på mange ulike måter, alt avhengig av hvordan vi har tilgang til det. Det værende kan også vise seg som hva det ikke er, det værende «ser ut som…». Da kalles dette for skinn, skinndød er et eksempel på dette hvor noe later til at det er dødt.
Lògos er et flertydig begrep som kan definerer som å la noe bli sett gjennom å framvise det, sier Heidegger.
Angir vitenskapens fokusområder og ikke gjenstanden for forskningen
Fenomenologi skiller seg fra andre – ologier, som teologi eller biologi, ved at det ikke angir gjenstanden for forskningen eller saklige innhold. Fenomenologien beskjeftiger seg med spørsmålet om hvordan vitenskapen skal gripe gjenstander slik at alt som skal drøftes løftes fram (Heidegger, 2007:62).
Hva er det så som skal løftes frem og framvises? Heidegger (2007:63) sier at dette er det det som i første omgang ikke viser seg og som framstår som skjult. Dette skjulte tilhører det som for det meste og i første omgang viser seg, dette skjulte utgjør altså det vistes mening og grunn. Fenomenologiens fenomener kan forståes som det som ligger bak, eller det som viser seg i den værendes væren, dens meninger, modifikasjoner og derivater. Bak dette kan det ikke ligge noe skjult. Den værendes væren kan aller minst være noe som noe annet ligger bak.
Fenomenologien prøver å gi en nøktern refleksjon rundt menneskenes eksistens. Målet er ikke å beskrive virkelighet så mye som mulig løsrevet fra teoretiske disposisjoner og kategorier, men heller å søke en meningene i de sosiale fenomenene.
Fenomenologien har som lovnad å forsøke å gi et innsyn i meningene bak de fenomenene som studeres. Fenomenologien har som mål å reflektere rundt de opplevde fenomener i den menneskelige væren i verden. Den har videre som mål å være fri fra dømmende teorier og skal kunne berøre oss som mennesker (Van Manen, 2007:12).
Intensjonalitet
Et nøkkelbegrep i fenomenologien er intensjonalitet. Et begrep som referer til at bevisstheten alltid er bevissthet om noe – f.eks. et objekt eller et fenomen. Dette objektet kan intenderes på mange forskjellige måter. F.eks. gjennom direkte persepsjon, hukommelse, retensjon, protensjon eller fantasi. Felles for alle disse typene intensjonalitet er at de retter seg mot et objekt, og at dette objektet kan bevares som identisk gjennom flere forskjellige intensjonaliteter. Bevisstheten retter seg mot samme objekt når det først oppleves direkte i persepsjon, så «forsvinnende» i retensjon, og til slutt i hukommelsen.
Livsverden
Fenomenologien fokuserer på beskrivelser av menneskers erfaring, mer konkret deres
livsverden. Begrepet livsverden ble hovedsakelig utviklet av Husserl, og er en betegnelse på den kunnskapen som danner et nødvendig utgangspunkt for all forståelse, og som vi stort sett tar for gitt. Husserl kaller denne kunnskapen for førpredikativ og passivt fungerende; den befinner seg på et ikke-intellektuelt plan (Bengtsson, 2006).
Begrepet livsverden er innenfor fenomenologien hvordan menneskers hverdagsliv fortoner seg og «slik den fremtrer i den umiddelbare og middelbare opplevelse, uavhengig av og forut for alle forklaringer» (Kvale og Brinkmann 2009:48).
Fenomenologisk design og analyse
Kvale og Brinkmann (2009;45) sier at:
“Når det er snakk om kvalitativ forskning, er fenomenologi mer bestemt et begrep som peker på en interesse for å forstå sosiale fenomener ut fra aktørenes egne perspektiver og beskrive verden slik den oppleves av informantene, ut fra den forståelse at den virkelige virkeligheten er den mennesker oppfatter”
Ved å ta i bruk fenomenologisk design ønsker vi å prøve å forstå meningen med et fenomen, sett gjennom andre menneskers øyne. Her studerer vi hvordan andre mennesker oppfatter verden, og deres subjektive perspektiv. Det vi si deres erfaringer, persepsjon og forståelse av fenomenet som utforskes. Dette er dermed et fortolkende perspektiv. Analysen kalles derfor for fortolkende fenomenologisk analyse (forkortet IPA for engelsk Interpretative Phenomenological Analysis).
Tilnærmingen skiller seg fra andre metoder på grunn av sin kombinasjon av psykologiske, fortolkende og ideografiske komponenter.
Fenomenologisk analyser tar sikte på å oppnå innsikt i hvordan en gitt person, i en bestemt kontekst, forstår et gitt fenomen. Vanligvis er fenomenene man vil undersøke knyttet til opplevelser som er betydningsfulle for personen, slik som en større livshendelse eller utviklingen av en viktig relasjon.
Brukes når?
Forskningsdesignet er egnet når vi ønsker å gå i dybden for å få en dypere forståelse av fenomenet, og når vi ønsker å se helheten i det store fenomenet, og hva som er årsaken til handlingene til informantene vedrørende det vi studere.
Bracketing
Formålet med fenomenologiske studier er å undersøke ulike (psykologiske) fenomen slik de
opptrer for mennesker i konkrete situasjoner i hverdagen. Det er videre et ønske om å trekke meningsbærende essenser ut fra fenomenet som er i fokus, gjennom å studere de erfaringer folk har med fenomenet (Lindseth og Norberg, 2004).
Dette krever at man åpner seg for fenomenet slik det blir beskrevet gjennom å sette til side de antagelsene man har om fenomenet fra før, såkalt bracketing, eller epoché. I hvilken grad man mener at en slik forforståelse kan settes til side, eller hvilke sider ved forforståelsen som er nødvendig å ha for å kunne forstå fenomenet overhodet, varierer mellom ulike teoretikere (Bengtsson, 1999).
Denne variasjonen er knyttet til fenomenologi og hermeneutikk, hvor den hermeneutiske
posisjonen argumenterer for at det eksisterer en uunngåelig og nødvendig forforståelse, og at denne skal tydeliggjøres i forskningsprosessen (Kvale, 1983). Lindseth og Norbergs (2004) forståelse av bracketing, er at man unnlater å trekke slutninger og bestemme seg for hvordan ting er i forkant av undersøkelsen, og i møte med det intervjupersonen har å fortelle. Med dette menes at man unnlater å møte materialet med et teoretisk byggverk.
Malterud (2003) anbefaler at man skriver ned sin forforståelse og forventninger til materialet så presist som mulig i forkant av undersøkelsen, og at dette skal presenteres i det skriftlige arbeidet.
Tre kjerneelementer i fenomenologisk design
Fenomenologisk design kan deles inn i tre elementer:
